RASISMENS POETIKK av Guro Sibeko

 

Jeg har lest «Rasismens poetikk» av Guro Sibeko. Jeg lurer på om det er den viktigste boken som har vært utgitt i 2019. Det er i alle fall den beste boken Guro Sibeko har skrevet. Noensinne. Synes jeg.

 

Skjermbilde 2019-11-06 kl. 20.07.30

 

«Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg bruker er de beste, men jeg har gjort så godt jeg kan.»

 

Om vi alle tenkte litt sånn før vi uttalte oss muntlig eller skriftlig, er det garantert at vårt debattklima hadde sett annerledes ut. Men det kan også godt hende at det hadde vært mulig for oss å gå dypere inn i hva rasisme, eller den systematiserte rasismen, egentlig handler om. Altså, til beinet, inn i margen. Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg hadde kontroll på hverdagsrasismen og hvor jeg befant meg i dette landskapet. Å lese «Rasismens poetikk» gjorde meg smertefullt oppmerksom på at jeg, selv om jeg prøver så godt jeg kan, ikke får det til ordentlig. Hovedgrunnen til det er at jeg er hvit. Jeg har ikke kjent det på kroppen. At jeg ikke har kjent det på kroppen, betyr ikke at jeg ikke har trodd på fortellinger, korrigert folks uttalelser eller lagt meg i disputter. Det har ikke hindret meg i å ta i forsvar eller rope om det både i verden og i sosiale medier. Hell; det er så viktig for meg at jeg er i ferd meg å ferdigstille to romaner om det akkurat i disse dager. Full kontroll, liksom.

Men jeg har ikke det. Jeg faktisk ikke kjent det på kroppen. Jeg kan ha empati herfra til evigheten, det hjelper meg bare så langt.

Jeg har  blitt kalt forbannade italianos-fittos, jeg har fått beskjed om å komme meg tilbake til drittlandet jeg kommer fra (Italia) og slutte å tro at jeg kan bare komme her og ta jobbene fra folk. Da var jeg fem år og befant meg ved en kiosk for å kjøpe godteri for en femmer, mannen som sa det var voksen. Sånn holder folk på, og i mye verre grad. En gang ble jeg til og med kalt for pakkis, selv om jeg er skikkelig hvit italiener. At «pakkis» var det verste skjellsordet som kunne brukes mot meg, sier litt om den systematiserte rasismen, den mange mennesker, deriblant samfunnsdebattanter, kan berolige oss med at ikke finnes. Men det har ikke satt seg som et traume i kroppen min. Snarere har det fremkalt latter eller lugging, alt etter hvor i livet jeg opplevde det. Stort sett fremkalte det latter. At jeg kan le av det, kan jeg ene og alene fordi jeg har vært så heldig (ja, uten anførselstegn) å bli født i en kritthvit kropp. Ordene har kanskje såret meg eller berørt meg, men de har ikke satt seg i blodet, i hodet, i kroppen, i nervene. Finnes ikke et gram av traume. Ikke bare fordi er hvit, men også fordi jeg ikke har hundreår av slaveri, raseteori, drap, voldtekt, kolonisering og alle mulige former for overgrep nedfelt over så lang tid, gjennom så mange generasjoner, at traumene er blitt del av mitt DNA. At min kropp er hvit, har gjort at jeg kan vifte av idiot-uttalelser, peke, le, latterliggjøre. Om jeg derimot hadde hatt en kropp med rikelige mengder melanin, ville den ha taklet det annerledes, ville den ha reagert, ville latteren ha stoppet i brystet, ville tårene mine betydd noe helt annet.

Hundrevis av år med sosialisering inn i den systematiserte rasismen, hundrevis av år med dem og vi som motpoler, hundrevis av år med bruk av ord og begreper som til slutt har gjort oss blinde, stumme og uten evne til å tale imot, mest fordi vi ikke ser det som er rett foran oss. Det er denne bakgrunnen Guro Sibeko klarer å forklare på en måte som gjør at jeg ikke bare kjenner på sinnet, oppgittheten, traumene. Men også på en dyp skam, en selverkjennelse av at mye av det jeg er, det jeg gjør, det jeg sier … ikke er nok. Systematikken man tror man har oversikt over, er bare et pitte lite del av den større forståelsen. Ikke bare det: Jeg som trodde at jeg var en av de opplyste, en av de som visste, som banket meg på brystet og sa at jeg stort sett gjør ting riktig, jeg er en kriger; jeg møtte meg selv i døra så mange ganger at jeg har digre utposningen i pannen og kramper i magen.

Hvis du tror at du ser den systematiserte rasismen fordi du er antirasist, så finnes det en god mulighet for at du også får deg noen aha-opplevelser mens du leser «Rasismens poetikk».

For denne boken er et knyttneveslag i magen, fulgt av uppercuter og finter du ikke så komme. Grunntonen er både rasende, sår, oppgitt, utslitt, belærende, pedagogisk og ikke minst: Kjærlig. Det er det som gjør at den slår så hardt, og som samtidig gjør at man holder ut å lese videre: Under alt sammen ligger en sterk kjærlighet, og vilje til forsoning. Og den drar deg med, den får deg til å ville forstå.

Det som gjør «Rasismens poetikk» ekstra nydelig å lese er nettopp poesien som gjennomsyrer tekstene, bokstavelig talt: Guro Sibeko er slampoet, og diktene i boken er et slags avbrekk fra hovedteksten, ikke mindre rasende, såre, oppgitte, utslitte, belærende, pedagogiske og kjærlige, men så vakre at det tidvis gjør vondt det også. De glir så elegant og sømløst sammen med resten av teksten og farger den så man kjenner at man faktisk leser noe viktig.

Og apropos vondt: Noen passasjer i boken følte jeg nesten var skrevet spesielt til meg. Tidvis får jeg følelsen av at dette ikke er min kamp, at jeg stikker nesa inn i et område hvor jeg ikke har noe å gjøre, at jeg – som mange sier i diverse kommentarfelt for eksempel i Sagen-gate – er annengradskrenka. (La meg bare slå fast at jeg ikke kan fordra det ordet, for hva betyr det annet enn et degraderende adjektiv uten mening?) Og jeg tenker – som en annen sa i et annet kommentarfelt – at når gikk solidaritet over til å bli annengradskrenkelse?

Hva? Beskyldes jeg for å kjempe en annens kamp? Er alle mine anstrengelser latterlige? Snakker jeg feil når jeg tror jeg snakker rett? Snubler jeg uelegant og uvitende i en kjempesalat når jeg tror jeg er en blodig og krigsherjet valkyrie i kampen for rettferdighet og samhold?

Jeg har så jævla godt av å kjenne på den der, å ta den til meg, reflektere over den, diskutere dem med andre. Jeg har så jævla godt av å gå runde etter runde mens jeg skrutinerer mitt eget språk og mine egne aksjoner. Jeg håper alle som leser også kjenner det samme, det samme behovet for å snakke med noen om det, å diskutere hva det betyr.

For betyr det ikke egentlig at jeg ikke har makt over noe som hvit, at jeg må finne meg i at definisjonsmakten ikke er min, at jeg må overlate den til de med som opplever melaninrikdom og det som følger med på kroppen? Betyr det ikke at jeg blir grundig satt på plass av noen som vet bedre enn meg?

Det betyr noe helt fantastisk: Det betyr at ting er i ferd med å endre seg, sosialiseringen og hundrevis av år med undertrykkende definisjoner er i ferd med å gå opp for meg på ordentlig, en oppvåkning som virkelig merkes på kropp, sjel og sinn, og den innsikten rydder vei for noe nytt, en ny internalisering er på gang, noe jeg håper gir seg uttrykk i ting jeg sier, ting jeg gjør, ting jeg skriver. Jeg kommer til å trå feil igjen, garantert, antagelig har jeg gjort det allerede i denne teksten. Men: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg gjør det med vilje til forsoning og med dyp kjærlighet, ikke til hvit eller melaninrik, men mennesket. Hvis «Rasismens poetikk» forskyver noe i alle som leser den, kan vi være i startgropen på et reelt paradigmeskifte.

Derfor må alle lese denne boken.

Jeg mener helt seriøst at den burde være pensum før man er ferdig på ungdomskolen. Foreldre må lese den. Sjefer. Kolleger. Trenere. Lærere. Artister. Forfattere. Fedre. Døtre. Alle. Tenk om populære bloggere og instagrammere (fikser ikke ordet influ … ) leste den, forstod den og sa noe om den? Tenk om ALLE aviser kjente sin besøkelsestid og anmeldte «Rasismens poetikk»? Tenk om avisene debatterte? Tenkt om ulike folk skrev kronikker om temaet i boken? Tenk om de som kritiserte tanken på den systematiserte rasismen fikk svar og dialog i det offentlige ordskiftet? Tenk om Guro Sibeko ble invitert i pratestolen til Lindmo og fikk snakke i fred, slik andre har fått snakke uten å bli avbrutt, uten å få høylydte tilrop? Tenk om boken ble til en dokumentar? Tenkt om de som har en stemme der ute i verden sa noe om den, eller om det systemiske i hverdagsrasismen? Tenkt om vi kunne krangle om definisjoner uten å ty til stråmann-taktikk og skyttergrav-retorikk?

Jeg er ingen profesjonell anmelder, så denne teksten er kanskje for lang, for kronglete for alt mulig. For meg. Men tenk om alle som leste den likevel delte den på sosiale medier, tenk om den gikk viralt slik at flere tusen mennesker faktisk kjøpte og leste boken? Tenk om «Rasismens poetikk» er en tittel «alle» har hørt før inngangen til 2020. Eller skal vi si senest utgangen av samme år?

Djevelen er i konteksten

Jeg skal la være å kalle dette åpne brevet, eller rettere sagt blogginnlegget, for Kjære Tore Sagen. Det ville være å ta høystatus på tantevis, og det har jeg allerede gjort på Twitter uten at det har vært spesielt kontroversielt eller lagt merke til. Det ville dessuten være å ikke ta deg på alvor som et voksent, tenkende menneske.

Likevel blir jeg nok litt stemoderlig nå, men det er nettopp fordi jeg må ta deg seriøst.

  1. Satire, sier du.
  2. Folk har ikke forstått kontekst, sier du.

Allerede her glipper det. Satire kjennetegnes ofte av at det er smart tenkt, godt timet og piskesnertende utført. Jeg mener ikke å være partypooper, men det du fremførte er jo bare platt og ærlig talt litt putete. (Jeg har hørt hele programmet, ikke bare de delene der du lager apelyder etter å ha sagt at … nei, vet du; jeg kan ikke gjenta). Og det er ikke fordi jeg ikke eier humor, jeg er skikkelig gøyal og morsom. Heller ikke fordi jeg aldri har hørt på Radioresepsjonen, for det har jeg, men det er lenge siden våre veier skiltes rent humormessig. Heldigvis. Og la oss være ærlige: Dere begynner å komme «opp i årene» dere også, det er ikke sikkert at humoren deres travels well gjennom samfunnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg mener at ingenting kan spøkes med, tvert imot; det aller meste kan spøkes med, også rasisme, men når du er ute på usmult farvann er det viktig å holde tunga rett i munnen, samt å ha finesse, timing og intelligens.

Der svikter du, med respekt å melde, på alle punkter.

Smak og behag, humor schmumor, sure kjerring, kan du si.

Vel.

Godt mulig, og du har fått mye tyn og hets, det tyder kanskje på at du har såret noen, støtt noen, gjort noen forbanna? Ikke at det gir noen rett til å være ufine, selvsagt, heller ikke mot deg, men du har fått en del helt grei kritikk også, som du ikke svarer på. Eller: Du svarer. Du sier at programmet blir tatt ned og at du beklager at noen er blitt såret, at du har rammet feil målgruppe, MEN det er fordi det ikke er sett i sammenheng med kontekst.

Hæh?

Da er vi over på 2.

Det at du beskylder dine kritikere for å ikke ha forstått kontekst gjør det ekstra trist å måtte informere deg om at det er du som ikke har forstått konteksten. Akkurat det er ganske ufattelig, siden konteksten har vært der i mange hundre år, konteksten har vært debattert, det har vært skrevet side opp og side ned om rasisme og rasistiske hendelser, forskningsrapporter om rasisme, alt fra slavetiden, via Holocaust, Rosa Parks, ”I have a dream” og Ku Klux Klan, til Benjamin-drapet og mokkamann-skandalen, og tusen på tusen av andre debatter, diskusjoner og hendelser. Ikke minst burde det være kontekst med en regjering som har gjort høyreekstreme holdninger og fremmedfrykt mer stuerent, og med en voksende høyreekstremistisk holdning blant maktmennesker og politikere, med Trump i spissen.

Ordene og analogiene du bruker er gamle, utdaterte, grusomme, forferdelige ikke ulovlige, men i konteksten: Ikke greie å bruke. (Eller for å være mer konkret: Helt uspiselige.)

Det er ikke så veldig lenge siden det ble forsøkt en massakre i en moske ikke så fryktelig langt unna NRK, der rasisten ble overmannet, men ikke før han hadde drept sin adopterte søster som hadde litt mer melanin enn deg og meg. Det er heller ikke lenge siden 77 mennesker ble brutalt drept av en mann med samme type holdninger.

Dette er konteksten du laget din ”satire” i. Du kommer ikke unna det, uansett hva du sier!

Det er helt umulig for meg å forstå hvordan du i det hele tatt har klart å gjennomføre tanken på å gjennomføre uten at det har gått hundre alarmer.

Så.

Jeg skal ikke bare kritisere og klage. Jeg skal forsøke å være konstruktiv. For det jeg håper, er jo at du legger deg langflat, lytter (ikke bare til meg, men til den voldsomme protesten, som IKKE handler om at ting er tatt ut av kontekst), er ydmyk, ikke bare tenker på din egen krenkelse, og går ut og sier noe fornuftig som er ment til å skape forsoning fremfor dritt. Som ikke handler om deg og ditt, men om en mye større helhet og kontekst.

Jeg er forfatter. Jeg lever av ord. Jeg vet at ord har betydning. Alle vet at ord og språk er makt. Ord og språk er det vi har som skal bringe oss nærmere hverandre, ord er det viktigste middelet vi har for å uttrykke oss, enten det nå er humor eller alvor. Kontekst avgjør, det har du helt rett i. Men konteksten er større en et studio i NRK, og tre voksne menns barnlige prompehumor.

Guro Sibeko har akkurat sluppet boken ”Rasismens Poetikk”. Helt i begynnelsen står det noe om terminologi, som i aller høyeste grad tar hensyn til kontekst.

Jeg siterer:

”Ord er viktige. Vi ser verden gjennom dem, og derfor forandrer vi også verden litt hver gang vi bruker dem.

Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg har valgt er de beste, men jeg gjør så godt jeg kan.”

Om du hadde tenkt litt mer på den måten før du gikk i gang, ville du kanskje ha tenkt deg om to ganger og brukt andre ord, eller en helt annen idé. Du hadde muligheten til å bruke andre ord, du hadde muligheten til å si noe viktig til et stort publikum, og samtidig være morsom. I stedet valgte du noe platt, enkelt, fordummende og polariserende, uten å ta hensyn til noe som helst kontekst. (Jeg er dritlei det ordet nå, men det var du som bragte det inn.)

Det hadde vært så kult om du kom ut og sa: ”Faen, Sibeko har rett. Dette har jeg ikke tenkt på. Jeg er antirasist, men jeg har aldri sett det på denne måten, det gjør vondt, men det er lærdom i det. Jeg ber alle jeg har såret uforbeholdent om unnskyldning.”

Jeg holder ikke pusten, for å si det sånn. Det holder om jeg har nådd frem med et pittelite poeng. Og om jeg ikke har nådd frem med en dritt, og du mener jeg at også jeg joiner et hylekor, et ekkokammer, eller hva som helst for ikke å ta innover deg noe som helst, har du sikker registrert at jeg ikke har nevnt Greta Thunberg-greiene dine. For hva er vitsen med å redde kloden hvis det bare skal være rasstapper igjen på den?

LIVSVIKTIG VALGÅR

Valgår.

Riktignok ikke Stortingsvalg, men likevel det viktigste valget på mange, mange år. Jeg føler at jeg sier det hver gang det er valg, men verden går av hengslene og slår seg selv hele tiden i forferdeligheter.

Vi har et Europa som ikke gror seg baller og stiller seg sammen arm i arm for å løse flyktningekrisen. Flyktningekrisen, ikke migrantkrisen.

Dette også. Ordene vi bruker, retorikken fra ytre høyre som i økende grad er hatsk mot flyktninger, asylsøkere, de aller svakeste i verden. I Europa settes de i interneringsleirer mens de venter på asylintervjuet sitt i opp til fem år. Hva gjør det med et menneske, et barn, å leve under uverdige, skitne forhold uten nok mat, uten nok rent vann? Det skal ikke veldig mye empati til for å forestille seg at drapet på et barn, utført av et annet barn, var en varslet katastrofe.

I Trump-land sitter barn i bur uten nok tilgang på de mest nødvendige dagligvarene som brød, vann og tannkrem. Nå er tiden de kan holdes internert slik også utvidet. Det hjelper ikke at man protesterer. De som skriker høyest mot all uretten blir avfeid som godhetstyranner, naive mennesker som ikke forstår, elite, og jeg vet ikke hva. Den grusomme ironien i det blir at det er vi som protesterer som faktisk blir kneblet, av stråmannsretorikk, av argumentasjon som blir gjentatt så mange ganger at den blir «sann».

Vi er mange som skriker høyt. Egentlig håper jeg det er flest av oss.

Men det er også mange som ikke sier noe som helst. Som kanskje ikke orker å ta innover seg hva som egentlig skjer der ute i verden. Eller som rent ut ikke bryr seg, ikke gidder å bry seg eller enda verre: Er enige i at vi ikke skal se fordi det ikke er noe å se.

Imens vokser muslimhetsen, det blir mainstream å være «innvandringskritisk». Dette ordet som bare tømmer all lidelse for innhold. Holocaustfornektere og rasister blir invitert på arrangementer som skal diskutere verdens tilstand. En ung gutt i Bærum radikaliseres, dreper sin søster og angriper en moské.

Å vende seg bort, å ikke mene er det samme som å akseptere. Det jeg lurer på er om mange har tenkt nok på hva de skal svare når neste generasjon, og den etter det, setter dem til veggs og avkrever svar på hvordan vi kunne la dette skje. (Og da har jeg ikke engang begynt på miljøkrisen.)

Alle burde sette seg ned og tenke over hva de vil svare på dette spørsmålet. Jeg mener, virkelig svare. Svare, og siden gå og se seg selv i speilet uten å vende bort blikket. Og deretter gå til valgurnene.

Jeg kommer til å si det igjen, enda sterkere om to år: Dette er det viktigste valget siden annen verdenskrig. Bruk stemmeretten.

Velg.

Og ta deg tid til å se denne først, uten å la ordene som blir sagt gli ut i støyen:

 

Guro Sibeko, forfatter, aktivist og en av våre klareste, sterkeste stemmer.

 

Bøkhøsten i gang!

I dag presenterte Gyldendal Norsk Forlag en spennende høstliste, og bokhøsten er dermed i gang for fullt. Også for meg.

Jeg hentet mitt første eks av I morgen forleden. Det er fortsatt stas å få møte den ferdige boken for første gang, selv om det er den syvende. Jeg håper og tror at jeg aldri blir så blasert at det blir sånn «Ok, på’an igjen».

Nå starter kriblingen i magen: Går den under radaren? Blir den anmeldt? Og om den blir; slakt? Eller lik? Jeg er jo fornøyd med å være god nok, men jeg håper alltid på å være litt mer denne gangen. Og hvorfor skriver jeg alltid så alvorlig og mørkt, kommer det til å bli poengtert? Treffer jeg målgruppen, unge folk som sliter, eller kjenner noen som gjør?

Når vet man egentlig at nok er nok? Hvor mye må man egentlig tåle?

Forelskelsen som starter som en soloppgang, man har ikke sjans til å oppdage mørket som kommer krypende før det er for sent. Man elsker, vil bli elsket, og kjærlighet gjør blind. Snart stiger jo solen igjen, håper man. I morgen blir alt bedre.

Dette er altså en roman om et usunt forhold mellom to unge mennesker. Under det tilsynelatende vellykkede ytre ligger et mørke og lurker. Det man kan kjenne som en forbigående ekkel klump i magen. Det uforstående kommenterer, uten egentlig å vite hva de er vitne til. Når kritikken kommer, forsvarer man forholdet med nebb og klør. Håpet om kjærlighet er der alltid, egne valg har ingen andre noe med. Når alt kommer til alt: Hvem vil ikke bli elsket? Og: En psykopat blir det ikke over natten.

Ja. Mørkt. Men nødvendig for meg å skrive. Derfor er det på sin plass å høyde bredt når man møter I morgen for første gang.

Ny roman, nye muligheter

Det er veldig lenge siden denne siden er blitt oppdatert, og det har sine helt naturlige grunner. Kortversjonen er at jeg etter en bilulykke i 2003 har hatt mye senskader, noen er blitt verre med tiden. De siste syv årene har vært en rent helvete, for å si det rett ut.

Uten skrivingen er jeg jammen ikke sikker på jeg ville ha fikset det. Skriving, og selvsagt familie og venner som jeg elsker så høyt. Jeg har et helt unikt nettverk, der. Jeg benytter anledningen til å si tusen takk for støtten, dere vet hvem dere er, for tålmodigheten. Tusen takk for at dere ikke skyver meg unna, selv om jeg må kansellere et møte, et treff eller en aktivitet for n’te gang, uten annen forklaring enn at jeg «ikke er helt på topp». At dere ikke har gitt meg opp, betyr mer enn dere kan begynne å forstå. Det å tryne så jævlig i livet, og så utelukkende ha et nettverk rundt meg som aldri tømmes for klemmer. Det betyr ALT. Et ydmykt og takknemlig takk herfra. Jeg vet, tungt, men det måtte sies.

Ting går i bølgedaler for oss alle, akkurat nå er jeg på vei opp på en form for topp. Jeg begynner altså å se et slags lys der fremme, ting vil gå opp og ned resten av livet, og jeg har akseptert det. Og når jeg i perioder klarer å gjøre det jeg liker best, å skape, så er det jo grunn til å rope hurra og dobbelthurra!

Det første som skal skje er lansering av ny roman, I morgen. Se det fine omslaget!

(Les mer om den her)

Skjermbilde 2019-06-16 kl. 13.37.07

 

Kjenner at det begynner å kile litt i magen, men har ikke så veldig høye forventninger. Ungdomslitteratur har alltid blitt stemoderlig behandlet i pressen.  Jeg skriver for unge voksne og jeg skriver for voksne. Det er en liten, men distinkt forskjell på de to målgruppene rent litterært, og ganske stor på de fleste andre områder. Men i bunn og grunn ønsker jeg å skrive gode romaner. At jeg føler jeg har noe å si til unge voksne, også til voksne, som krever to forskjellige grep, er jo bare utrolig spennende og utfordrende.

Alt i alt gleder jeg meg til bokhøsten, som alltid inneholder så mye bra. Jeg har så mange flinke kollegaer som kommer med bøker, jeg gleder meg veldig til å feire alle.

Jeg foretok en fantastisk reise til USA i sommer, blant annet var jeg i Joshua Tree, et ørkenlandskap og et sted jeg har drømt om å dra til i mange, mange år. Det er uten sidestykke det mest inspirerende stedet jeg har vært på i mitt liv, ideene fløt og det hemmelige prosjektet som har vært i gjære i noen måneder begynte å ta form. Det er mulig det er litt klisjé, men å være på et slikt sted gjør noe med tankerommet mitt, det er akkurat som det utvides og strekkes. Jeg klarer å tenke lengre tankerekker, hele meg blir større. Jeg kan ikke si mer om selve prosjektet, da det er flere involverte parter, og ingenting er satt i stein, men hyler ut så snart det er noe å hyle. Om det blir realitet har jeg bare ett ord: Awesome!

image00001

USA 2019-3683

Foto: Heidi Helene Sveen

 

Inspirasjonen fulgte meg til Key West. Vanskelig å ikke la seg inspirere av dette:

 

image00002

Der  sendte jeg reisefølget på utflukt, (okei, kan hende jeg hadde et snev av salmonella som gjorde at jeg måtte holde meg i nærheten av … eh, bassenget),  og der tok nytt skriveprosjekt plutselig form:

image00004

 

Så.

Nå kommer altså I morgen, det er bare noen korte uker igjen til den er ute i verden. Det blir fint og rart, som alltid. Og det er så mange som skal takkes på veien. En stor takk til alle rundt meg, men først og fremst en stor takk til Gyldendal Forlag og redaktøren min, Cecilie, som alltid oppmuntret meg og aldri ga meg opp. Gyldendal Forlag har det jeg mest av alt har søkt gjennom forfatterskapet mitt: En egen evne til å stå opp for og ta vare på forfatterne sine. Det er en stor inspirasjon.

Så snart starter mitt neste skriveprosjekt:

Å gi ut to romaner omtrent samtidig, den andre en prequel til den første. En ungdomsroman, en voksenroman.

 

Bokbad på Litteraturhuset i Bergen med Silje Stavrum som bademester

Jeg sluttet å telle dager har altså gjort entré, exit og en re-entré på bestselgerlisten, og det er det jo bare å juble voldsomt for. Jeg håper selvsagt at det fortsetter og fortsetter …

Det er lagt ut knallgode blogganmeldelser (noen kan du lese her, her og her), og jeg får stadig mailer om hvor beveget og rørt folk blir når de leser. Det er ikke annet en helt fantastisk strålende. Hva mer kan en forfatter ønske seg, liksom.

Og nå skal jeg altså bokbades av selveste Silje Stavrum på Litteraturhuset i Bergen om to dager.

Litteratuhusets hjemmesider.

Arrangør er forlaget mitt, Juritzen og her er invitasjonen som er sendt ut:

 

Skjermbilde 2014-10-14 kl. 16.08.26

Her ligger alt til rette for en prat om historiske romaner, min historiske roman, om lepra, skandalene og det harde livet folk med sykdommen som tidligere gikk under navnet spedalskhet hadde. Ta med en venn og kom innom , det blir ikke bare mørkt. Humor er nødvendig, og vi lover en dæsj!

Ut i verden

Da er den ute i verden.

Det har vært en helt fantastisk tur så langt. Det startet med en happening på St. Jørgens hospital. Det har det også blitt blogget om: Her

Det var en meget emosjonell og fin kveld, med mange mennesker og spørsmål etterpå. Å være der, hvor jeg har sittet alene så mange ganger, sammen med alle de som var kommet for å høre om boken, om Berly, og Kari Spidsøen og Armauer Hansen, var helt utrolig. Grete Eilertsen, kurator og guide ved St. Jørgens hospital hadde sammen med leder gjort dette mulig, og begge var hjertelig tilstede, og besvarte spørsmål der jeg følte at min kompetanse var på gyngende grunn.

Så har tilbakmeldingene begynt å tikke inn, og foreløpig er de veldig bra. Selvsagt er jeg forberedt på kritikker som ikke er like positive, sånn er det å være forfatter, men foreløpig tar jeg med meg det jeg kan av alt det fine.

Så å våkne opp til dette i dag – min bok på bestselgerliste! – har vært spektakulært stilig. Alt som er bra må nytes i gode drag.

Skjermbilde 2014-09-22 kl. 12.59.33

Jeg sluttet å telle dager er der ute. Den er ikke min lenger, ikke mitt prosjekt. Nå skal noen andre ta med seg boken og lage dens narrativ i verden.

God tur, boken min!

Jeg sluttet å telle dager – roman 2014

Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.

Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.

St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen  blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.

Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.

Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.

 

Skjermbilde 2014-06-18 kl. 16.47.32

Kommer i begynnelsen av september!

BIBLIOTEKET ER FERDIG!

Jeg har ventet i fem år for å kunne gi denne nyheten.

I 2007 møtte jeg tilfeldig Mari Maurstad da hun på kort varsel – antagelig som den eneste i Norge som kan hoppe rett inn i en Bertold Brecht-oppetning nesten uten å øve – måtte ta over hovedrollen i Tolvskillingsoperaen, hvor mannen min da hadde en rolle. Det ble selvfølgelig snakk om hennes fadderorganisasjon, Zulufadder, og siden Mari verken er tapt bak en vogn eller går sakte med snakketøyet, var mannen og jeg straks faddere.

Mari i lek – alltid med latter og livsglede

Skjermbilde 2014-06-29 kl. 13.59.04

 

Det ene tok det andre, og jeg tok i et tak da julekortene skulle sendes ut. En dag vi pratet på telefonen, sa Mari at hun  manglet frivillige akkurat da, noe som var uvanlig. Tanker går veldig, veldig kjapt, de er mer bilder enn ord. Bildene som føk forbi var de fra min ungdom, der jeg skulle ut og redde verden. Så skjedde livet, barn og hverdagsliv. På akkaurt dette tidspunktet var livet relativt rolig, barna var blitt såpass gamle at de kunne klare seg brillefint uten mor i noen måneder, og mannen var turnéfri.  «Løgnere» var akkurat kommet ut – det passet på alle måter. Det tok omtrent tre sekunder, så sa jeg til Mari at jeg var ledig. Tre uker senere ble jeg hentet i Durban av lederen for Zulufadder i Eshowe, Silvia, uten alle de nødvendige vaksinene, fordi tiden ikke hadde strukket til.

Utallige er de som har sagt det før meg, men å lande i Afrika var som å komme hjem.

Arbeidet begynte umiddelbart. Jeg ble utstyrt med en maurbefengt pick-up, som faktisk aldri sviktet meg, tross maurenes iherdige forsøk på å sabotere alt i den bilen, og tross evnen til å kjøre meg fast overalt. Et fantastisk og stort øyeblikk var da jeg fikk møte det ene fadderbarnet mitt for aller første gang. Jeg måtte  jobbe for ikke å gråte, hun var dødssjenert. Det var kleint og rart, men mest fint. Og herregud, så vakker hun var!

Mitt første møte med eget fadderbarn.

IMG_3268 - Kopi

Zulufadder arbeider med barn som er HIV-smittet, syke av AIDS ellere foreldreløse (de fleste har mistet foreldrene i sykdommen). Mange av dem bor med slektninger eller besteforeldre, eller begge. For som regel bor de mange på svært lite plass. Hvis de har noen plass i det hele tatt. Organisasjonen arbeider hands on med alle barna og familiene deres. Et fadderbarn får et eller to måltider hver dag i mathallen, mat (basisvarer og sanitævarer som skal dekke en hel husholdning i en måned) ved utdeling en gang i måneden, skolesaker og skoleuniform, samt at de får betalt skolepenger slik at de kan gå på skole. I tillegg er Zulufadder engasjert i en rekke lokale tiltak, samt at de tar initiativ og gjennomfører det samme. Det bygges barnehgaer og haller hvor det er plass til barna og matutdelingene, samt at Zulufadder forsøker å gjøre noe med sanitære forholdene på stedet. I tillegg velges det ut familier som får nye hjem. Det er fryktelig vanskelig, for det er de aller fattigste som blir prioritert, noe som kan virke umulig da alle etter vår definisjon ikke bare er fattige, men så langt under fattigdomsgrensen at grensene rett og slett viskes litt ut.

 

IMG_3543 IMG_3251

 

 

Her jobbet jeg altså som frivillig i noen måneder i begynnelsen av 2008. Og som den eneste frivillige – bortsett fra to jenter som var på arbeidsuke-oppdrag – ble det meget variert, for å si det mildt. Alt fra å besøke og registrere barn, kjøpe klær, madrasser og tepper til trengende, til å stelle væskende sår og blir invitert med på jomfrutesting. Men tross mye elendighet, lidelse og sorg, er det også en befriende glede å være sammen med disse menneskene, barn som voksne. Her har vi noe å lære når det gjelder evne til å le, til å se fremover, til å danse, leke, smile, hoppe, sprette og ikke minst: Være nær.

 

IMG_1722

 

 

 

 

Når det skal lages mat til så mange barn, trengs det riktig verktøy. Popi, verdens skjønneste.

??????????????

De lokale kvinnene som jobber frivillig, og har gjort det i mange år, kunne fortelle at det var en stor forskjell fra før og etter Zulufadder startet sin virksomhet. Barna ble mer energiske, våkne, lekne, og fikk et helt annet ståsted når det gjaldt å klare å gå på skolen, og henge med i undervisningen. Da mitt opphold nærmet seg slutten, begynte det å forme seg noen tanker i hodet. Alt jeg hadde sett, som er for langt til å forklare her, alt jeg hadde opplevd, alt pekte mot en retning, og den heter opplysning. Man kan ikke komme fra et vestlig velstandsliv og belære folk og fe. Det er ikke bare respektløst, men det er også kunnskapsløst. Nettopp kunnskap er det som skal til for å endre ting til det bedre, kunnskap og utdannelse. Det er ganske umulig når du er sulten eller syk eller begge deler, og dessuten helt uinteressant. Men når primærbehovene er relativt dekket, finnes det rom for å utvide rom for tanker, kreativitet og fremtidstro. Endring tar tid, derfor må man plante noe som er bestandig, eller så bestandig som det er mulig.

Et bibliotek måtte være faktastisk. For ikke er det bare ethvert barns rettgihet å vokse opp i trygghet, men barn har også rett til tilgang på kunnskap og bøker.

Men det er klart, en ynkelig forfatterøkonomi kan ikke bygge hus. Jeg trengte hjelp. Jeg måtte samle inn penger. Men jeg ville bare bli én av mange som skulle samle penger til et godt formål, jeg trengte noe mer, noe større, noe som hadde mer betydning enn bare inntekten. Siden jeg selv er forfatter var det ikke langt til neste tanke.

En antologi. Skrevet av forfattere som donerte tekster. Hvor all inntekt utelukkende skulle gå til bygging av bibliotek. Det store spørsmålet var om jeg ville få nok forfattere til å tenne på ideen. Allerede før jeg dro fra Eshowe, i april 2008, tok jeg kontakt med tre forfattere. De sa øyeblikkelig ja. Det var Tom Egeland, Anne B. Ragde og Torgrim Eggen. Med disse kanonene på papiret, tok jeg kontakt med Gyldendal, som også umiddlebart  sa ja, godt hjulpet av at jeg kanskje – bare kanskje – var vel eplekjekk i forhold til antall deltagere jeg hadde planer om å få med meg. Alle jeg spurte sa ja.

Jeg sier det én gang til: alle jeg spurte sa ja.

Jeg er virkelig ikke i nærheten av noe som engang ligner på en selger, så på et eller annet mystisk vis har jeg fått kloa i et tryllemiddel som fikk alle til å bare ja’e. Aner ikke hvor det er blitt av, skulle gjerne hatt mer av det, men det nok brukt opp.

Slik ser den ut, antologien vår:

ordforord

Det var én som sa nei, hun hadde ikke tid. Henne vil jeg rette en spesiell takk til. Unni Lindell. Hun var i en av sine sedvanlige skriveisolasjoner, i sluttfasen av en roman, hun var veldig positiv til det hele, men hadde rett og slett ikke tid. I stedet donerte hun 30.000 kroner til prosjektet. Det spørs om det hadde blitt noe bilbiotek uten det.

Det er vanskelig å forklare for mennesker som ikke har jobbet eller vært på disse stedene at ting tar tid. I Afrika er det ikke bare mañana, men i overmañana og mer til. Men selv om ting tar tid, av tusen forskjellige grunner, blir ting til etter hvert likevel. Det har tatt fem år. Men nå står det der, biblioteket i Simunye i Sør-Afrika. Det er ikke til å stikke under verken stoler eller bord at jeg er så rørt at det nesten er litt vanskelig å skrive noe fornuftig. Så jeg skal la være. Nyt bildene i stedet. Men først:

Tusen takk, Unni Lindell for den generøse pengegaven.

Tusen takk, Anne B. Ragde, Torgrim Eggen, Tom Egeland, Lars Saabye Christensen, May Grethe Lerum, Tor Åge Bringsværd, Levi Henriksen, Gaute Heivoll, Bror Hagemann, Helene Uri, Brit Bildøen, Ingvild Rishøi, Harald Rosenlöw Eeg, Tom Lotherington, Rønnaug Kleiva, Linde Hagerup, Roger Pihl og Øystein Hauge for grenseløs positivitet og vilje til å dele egne tekster.

Tusen takk Kari Marstein (redaksjonsjef Gyldendal) som sa ja til prosjektet og Trude Rønnestad (redaktør Gyldendal) som ga meg gode råd i redigeringen av antologien.

Se hva vi har gjort!

 

IMG_4744

 

IMG_6910

 

 

IMG_6912

 

 

IMG_6916

 

 

bilde

 

 

bilde (2)

 

 

MALSTRØM UTE I VERDEN

Det er noen måneder siden jeg slapp Malstrøm løs ute i verden, og reisen er allerede blitt stor og betydningsfull, både for boken og for meg.

Først og fremst er jeg blitt mer glad i romanen, etter å ha fått den på avstand, og dessuten fått andres reaksjoner på den. Dernest er jeg også blitt – om mulig – enda mer begeistret for coveret på boken. Et lite gjensyn:

 

Malstroem_hd_image

 

 

For aller første gang i mitt liv, opplever jeg at en roman jeg har skrevet utelukkende får positive anmeldelser. Her er en faksimile av den som var i Bergens Tidende, for eksempel, samt et intervju i Østlandets Blad.

 

1977045_10151925010026867_294896853_n                                 1231158_10151876921706867_466712630_n

 

Hver uke popper det inn melding eller to på Facebook, fra folk som har lest boken og likt den, fra unge voksne som har valgt den til særoppgave eller foredragsprosjekt, og som lurer på et par ting om dykking eller om hvorfor jeg skrev akkurat denne boken. Det er ikke alltid like enkelt å besvare, men det er klart at romanen har flere lag. Dykkingen er bare en liten del av boken, selv om det kan virke som om den bare handler om det. Jeg var faktisk redd for at det skulle være for lite dykking til at dykkemiljøet skulle anerkjenne det som en roman som angikk dem. Det viser seg at det er akkurat passe med dykking. I tillegg til alt det andre.

Men best av alt: Jeg har fått lov til å reise rundt og prate med ungdom om boken, om skriving, om dykking, om puling og om annen verdenskrig sett fra en litt annen vinkel enn den vi er vant til. På bildet under er jeg på foredrag for hundreogfemti åsåmme unge voksne. Jeg pleier å si til dem at de kan få velge hva jeg skal lese fra – dykking, bakfylla, puling. Som regel velger de dykking, eller noe helt annet de selv finner på. Akkurat denne dagen gikk jeg på en mine: Flertallet endte opp med taktfast å rope: «Puling, puling, puuuuling!» Det ble kleint for alle parter, men når man talk the talk, må man også walk the walk, så de fikk akkurat det de ba om. Med innlevelse. Akkurat det hadde de nok ikke ventet.

10012570_10151979050346867_1391301562_n

 

 

En uventet konsekvens av å skrive denne romanen, er at jeg plutselig blir kontaktet av gamle dykkekompiser jeg ikke har hørt fra på år og dag, eller som jeg har sporadisk kontakt med. Som sender bilder fra åtti- og nittitallet, fra den gangen jeg var ung og dykkingen okkuperte størstedelen av mitt våkne liv. Det er ufattelig hyggelig, setter i gang massive følelser og bringer tilbake minner  og lukter som lå lagret et sted jeg ikke lenger hadde tilgang til. For eksempel disse:

Citadellet i Stavern

Caterina_5

 

 

Disse bildene, minnene, menneskene – så unge vi var! Så glade, eventyrlystne, sultne på livet! De brakte fram noe jeg har tenkt på i mange år; nemlig hvorfor jeg ikke vil tilbake til dykkingen, denne fantastiske sporten. Det har sine forklaringer som er for private til at jeg skal gå inn på dem her, men som er lagt bak meg nå. Jeg har funnet tilbake til den evigvarende kjærligheten til havet og dykkesporten. Med et fantastisk miljø og helt ufattelig skjønne mennesker (Monica, Ørjan, Christian, Guido, Ronny, Yngve, Heidemarie, Peter og alle dere andre)  er jeg blitt tatt imot med åpne armer, og ønsket velkommen tilbake med varme, entusiasme, tålmodighet og til slutt et spark i ræva.

Så:

 

10268424_10152019010396867_6321414479151063644_n

Baby – I’m back!

Uventede effekter der, altså.

Malstrøm står nå som den viktigste, beste og mest betydningfulle romanen jeg har skrevet. Både innholdsmessig, men også privat. Dette smeltet sammen i en høyrere enhet da bladet Dykking valgte å anmelde boken. Et udiskutablet høydepunkt å bli lest og funnet tung nok av miljøet.

 

10277729_10152018563781867_5311940072896160888_n                       10152679_10152018563926867_2448009461641148700_n

 Malstrøm lever i beste velgående der ute. Det er så fint. Det er så viktig. Og det gir meg sykt mye energi til å skrive videre, større og bedre.

Til høsten kommer det en ny roman, men det er en annen historie. Her skal Malstrøm få lov til å skinne alene litt til.