BIBLIOTEKET ER FERDIG!

Jeg har ventet i fem år for å kunne gi denne nyheten.

I 2007 møtte jeg tilfeldig Mari Maurstad da hun på kort varsel – antagelig som den eneste i Norge som kan hoppe rett inn i en Bertold Brecht-oppetning nesten uten å øve – måtte ta over hovedrollen i Tolvskillingsoperaen, hvor mannen min da hadde en rolle. Det ble selvfølgelig snakk om hennes fadderorganisasjon, Zulufadder, og siden Mari verken er tapt bak en vogn eller går sakte med snakketøyet, var mannen og jeg straks faddere.

Mari i lek – alltid med latter og livsglede

Skjermbilde 2014-06-29 kl. 13.59.04

 

Det ene tok det andre, og jeg tok i et tak da julekortene skulle sendes ut. En dag vi pratet på telefonen, sa Mari at hun  manglet frivillige akkurat da, noe som var uvanlig. Tanker går veldig, veldig kjapt, de er mer bilder enn ord. Bildene som føk forbi var de fra min ungdom, der jeg skulle ut og redde verden. Så skjedde livet, barn og hverdagsliv. På akkaurt dette tidspunktet var livet relativt rolig, barna var blitt såpass gamle at de kunne klare seg brillefint uten mor i noen måneder, og mannen var turnéfri.  «Løgnere» var akkurat kommet ut – det passet på alle måter. Det tok omtrent tre sekunder, så sa jeg til Mari at jeg var ledig. Tre uker senere ble jeg hentet i Durban av lederen for Zulufadder i Eshowe, Silvia, uten alle de nødvendige vaksinene, fordi tiden ikke hadde strukket til.

Utallige er de som har sagt det før meg, men å lande i Afrika var som å komme hjem.

Arbeidet begynte umiddelbart. Jeg ble utstyrt med en maurbefengt pick-up, som faktisk aldri sviktet meg, tross maurenes iherdige forsøk på å sabotere alt i den bilen, og tross evnen til å kjøre meg fast overalt. Et fantastisk og stort øyeblikk var da jeg fikk møte det ene fadderbarnet mitt for aller første gang. Jeg måtte  jobbe for ikke å gråte, hun var dødssjenert. Det var kleint og rart, men mest fint. Og herregud, så vakker hun var!

Mitt første møte med eget fadderbarn.

IMG_3268 - Kopi

Zulufadder arbeider med barn som er HIV-smittet, syke av AIDS ellere foreldreløse (de fleste har mistet foreldrene i sykdommen). Mange av dem bor med slektninger eller besteforeldre, eller begge. For som regel bor de mange på svært lite plass. Hvis de har noen plass i det hele tatt. Organisasjonen arbeider hands on med alle barna og familiene deres. Et fadderbarn får et eller to måltider hver dag i mathallen, mat (basisvarer og sanitævarer som skal dekke en hel husholdning i en måned) ved utdeling en gang i måneden, skolesaker og skoleuniform, samt at de får betalt skolepenger slik at de kan gå på skole. I tillegg er Zulufadder engasjert i en rekke lokale tiltak, samt at de tar initiativ og gjennomfører det samme. Det bygges barnehgaer og haller hvor det er plass til barna og matutdelingene, samt at Zulufadder forsøker å gjøre noe med sanitære forholdene på stedet. I tillegg velges det ut familier som får nye hjem. Det er fryktelig vanskelig, for det er de aller fattigste som blir prioritert, noe som kan virke umulig da alle etter vår definisjon ikke bare er fattige, men så langt under fattigdomsgrensen at grensene rett og slett viskes litt ut.

 

IMG_3543 IMG_3251

 

 

Her jobbet jeg altså som frivillig i noen måneder i begynnelsen av 2008. Og som den eneste frivillige – bortsett fra to jenter som var på arbeidsuke-oppdrag – ble det meget variert, for å si det mildt. Alt fra å besøke og registrere barn, kjøpe klær, madrasser og tepper til trengende, til å stelle væskende sår og blir invitert med på jomfrutesting. Men tross mye elendighet, lidelse og sorg, er det også en befriende glede å være sammen med disse menneskene, barn som voksne. Her har vi noe å lære når det gjelder evne til å le, til å se fremover, til å danse, leke, smile, hoppe, sprette og ikke minst: Være nær.

 

IMG_1722

 

 

 

 

Når det skal lages mat til så mange barn, trengs det riktig verktøy. Popi, verdens skjønneste.

??????????????

De lokale kvinnene som jobber frivillig, og har gjort det i mange år, kunne fortelle at det var en stor forskjell fra før og etter Zulufadder startet sin virksomhet. Barna ble mer energiske, våkne, lekne, og fikk et helt annet ståsted når det gjaldt å klare å gå på skolen, og henge med i undervisningen. Da mitt opphold nærmet seg slutten, begynte det å forme seg noen tanker i hodet. Alt jeg hadde sett, som er for langt til å forklare her, alt jeg hadde opplevd, alt pekte mot en retning, og den heter opplysning. Man kan ikke komme fra et vestlig velstandsliv og belære folk og fe. Det er ikke bare respektløst, men det er også kunnskapsløst. Nettopp kunnskap er det som skal til for å endre ting til det bedre, kunnskap og utdannelse. Det er ganske umulig når du er sulten eller syk eller begge deler, og dessuten helt uinteressant. Men når primærbehovene er relativt dekket, finnes det rom for å utvide rom for tanker, kreativitet og fremtidstro. Endring tar tid, derfor må man plante noe som er bestandig, eller så bestandig som det er mulig.

Et bibliotek måtte være faktastisk. For ikke er det bare ethvert barns rettgihet å vokse opp i trygghet, men barn har også rett til tilgang på kunnskap og bøker.

Men det er klart, en ynkelig forfatterøkonomi kan ikke bygge hus. Jeg trengte hjelp. Jeg måtte samle inn penger. Men jeg ville bare bli én av mange som skulle samle penger til et godt formål, jeg trengte noe mer, noe større, noe som hadde mer betydning enn bare inntekten. Siden jeg selv er forfatter var det ikke langt til neste tanke.

En antologi. Skrevet av forfattere som donerte tekster. Hvor all inntekt utelukkende skulle gå til bygging av bibliotek. Det store spørsmålet var om jeg ville få nok forfattere til å tenne på ideen. Allerede før jeg dro fra Eshowe, i april 2008, tok jeg kontakt med tre forfattere. De sa øyeblikkelig ja. Det var Tom Egeland, Anne B. Ragde og Torgrim Eggen. Med disse kanonene på papiret, tok jeg kontakt med Gyldendal, som også umiddlebart  sa ja, godt hjulpet av at jeg kanskje – bare kanskje – var vel eplekjekk i forhold til antall deltagere jeg hadde planer om å få med meg. Alle jeg spurte sa ja.

Jeg sier det én gang til: alle jeg spurte sa ja.

Jeg er virkelig ikke i nærheten av noe som engang ligner på en selger, så på et eller annet mystisk vis har jeg fått kloa i et tryllemiddel som fikk alle til å bare ja’e. Aner ikke hvor det er blitt av, skulle gjerne hatt mer av det, men det nok brukt opp.

Slik ser den ut, antologien vår:

ordforord

Det var én som sa nei, hun hadde ikke tid. Henne vil jeg rette en spesiell takk til. Unni Lindell. Hun var i en av sine sedvanlige skriveisolasjoner, i sluttfasen av en roman, hun var veldig positiv til det hele, men hadde rett og slett ikke tid. I stedet donerte hun 30.000 kroner til prosjektet. Det spørs om det hadde blitt noe bilbiotek uten det.

Det er vanskelig å forklare for mennesker som ikke har jobbet eller vært på disse stedene at ting tar tid. I Afrika er det ikke bare mañana, men i overmañana og mer til. Men selv om ting tar tid, av tusen forskjellige grunner, blir ting til etter hvert likevel. Det har tatt fem år. Men nå står det der, biblioteket i Simunye i Sør-Afrika. Det er ikke til å stikke under verken stoler eller bord at jeg er så rørt at det nesten er litt vanskelig å skrive noe fornuftig. Så jeg skal la være. Nyt bildene i stedet. Men først:

Tusen takk, Unni Lindell for den generøse pengegaven.

Tusen takk, Anne B. Ragde, Torgrim Eggen, Tom Egeland, Lars Saabye Christensen, May Grethe Lerum, Tor Åge Bringsværd, Levi Henriksen, Gaute Heivoll, Bror Hagemann, Helene Uri, Brit Bildøen, Ingvild Rishøi, Harald Rosenlöw Eeg, Tom Lotherington, Rønnaug Kleiva, Linde Hagerup, Roger Pihl og Øystein Hauge for grenseløs positivitet og vilje til å dele egne tekster.

Tusen takk Kari Marstein (redaksjonsjef Gyldendal) som sa ja til prosjektet og Trude Rønnestad (redaktør Gyldendal) som ga meg gode råd i redigeringen av antologien.

Se hva vi har gjort!

 

IMG_4744

 

IMG_6910

 

 

IMG_6912

 

 

IMG_6916

 

 

bilde

 

 

bilde (2)

 

 

Reklamer

8 tanker på “BIBLIOTEKET ER FERDIG!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s