Valgår.
Riktignok ikke Stortingsvalg, men likevel det viktigste valget på mange, mange år. Jeg føler at jeg sier det hver gang det er valg, men verden går av hengslene og slår seg selv hele tiden i forferdeligheter.
Vi har et Europa som ikke gror seg baller og stiller seg sammen arm i arm for å løse flyktningekrisen. Flyktningekrisen, ikke migrantkrisen.
Dette også. Ordene vi bruker, retorikken fra ytre høyre som i økende grad er hatsk mot flyktninger, asylsøkere, de aller svakeste i verden. I Europa settes de i interneringsleirer mens de venter på asylintervjuet sitt i opp til fem år. Hva gjør det med et menneske, et barn, å leve under uverdige, skitne forhold uten nok mat, uten nok rent vann? Det skal ikke veldig mye empati til for å forestille seg at drapet på et barn, utført av et annet barn, var en varslet katastrofe.
I Trump-land sitter barn i bur uten nok tilgang på de mest nødvendige dagligvarene som brød, vann og tannkrem. Nå er tiden de kan holdes internert slik også utvidet. Det hjelper ikke at man protesterer. De som skriker høyest mot all uretten blir avfeid som godhetstyranner, naive mennesker som ikke forstår, elite, og jeg vet ikke hva. Den grusomme ironien i det blir at det er vi som protesterer som faktisk blir kneblet, av stråmannsretorikk, av argumentasjon som blir gjentatt så mange ganger at den blir «sann».
Vi er mange som skriker høyt. Egentlig håper jeg det er flest av oss.
Men det er også mange som ikke sier noe som helst. Som kanskje ikke orker å ta innover seg hva som egentlig skjer der ute i verden. Eller som rent ut ikke bryr seg, ikke gidder å bry seg eller enda verre: Er enige i at vi ikke skal se fordi det ikke er noe å se.
Imens vokser muslimhetsen, det blir mainstream å være «innvandringskritisk». Dette ordet som bare tømmer all lidelse for innhold. Holocaustfornektere og rasister blir invitert på arrangementer som skal diskutere verdens tilstand. En ung gutt i Bærum radikaliseres, dreper sin søster og angriper en moské.
Å vende seg bort, å ikke mene er det samme som å akseptere. Det jeg lurer på er om mange har tenkt nok på hva de skal svare når neste generasjon, og den etter det, setter dem til veggs og avkrever svar på hvordan vi kunne la dette skje. (Og da har jeg ikke engang begynt på miljøkrisen.)
Alle burde sette seg ned og tenke over hva de vil svare på dette spørsmålet. Jeg mener, virkelig svare. Svare, og siden gå og se seg selv i speilet uten å vende bort blikket. Og deretter gå til valgurnene.
Jeg kommer til å si det igjen, enda sterkere om to år: Dette er det viktigste valget siden annen verdenskrig. Bruk stemmeretten.
Velg.
Og ta deg tid til å se denne først, uten å la ordene som blir sagt gli ut i støyen:
Guro Sibeko, forfatter, aktivist og en av våre klareste, sterkeste stemmer.
Caterina Cattaneo 