LIVSVIKTIG VALGÅR

Valgår.

Riktignok ikke Stortingsvalg, men likevel det viktigste valget på mange, mange år. Jeg føler at jeg sier det hver gang det er valg, men verden går av hengslene og slår seg selv hele tiden i forferdeligheter.

Vi har et Europa som ikke gror seg baller og stiller seg sammen arm i arm for å løse flyktningekrisen. Flyktningekrisen, ikke migrantkrisen.

Dette også. Ordene vi bruker, retorikken fra ytre høyre som i økende grad er hatsk mot flyktninger, asylsøkere, de aller svakeste i verden. I Europa settes de i interneringsleirer mens de venter på asylintervjuet sitt i opp til fem år. Hva gjør det med et menneske, et barn, å leve under uverdige, skitne forhold uten nok mat, uten nok rent vann? Det skal ikke veldig mye empati til for å forestille seg at drapet på et barn, utført av et annet barn, var en varslet katastrofe.

I Trump-land sitter barn i bur uten nok tilgang på de mest nødvendige dagligvarene som brød, vann og tannkrem. Nå er tiden de kan holdes internert slik også utvidet. Det hjelper ikke at man protesterer. De som skriker høyest mot all uretten blir avfeid som godhetstyranner, naive mennesker som ikke forstår, elite, og jeg vet ikke hva. Den grusomme ironien i det blir at det er vi som protesterer som faktisk blir kneblet, av stråmannsretorikk, av argumentasjon som blir gjentatt så mange ganger at den blir «sann».

Vi er mange som skriker høyt. Egentlig håper jeg det er flest av oss.

Men det er også mange som ikke sier noe som helst. Som kanskje ikke orker å ta innover seg hva som egentlig skjer der ute i verden. Eller som rent ut ikke bryr seg, ikke gidder å bry seg eller enda verre: Er enige i at vi ikke skal se fordi det ikke er noe å se.

Imens vokser muslimhetsen, det blir mainstream å være «innvandringskritisk». Dette ordet som bare tømmer all lidelse for innhold. Holocaustfornektere og rasister blir invitert på arrangementer som skal diskutere verdens tilstand. En ung gutt i Bærum radikaliseres, dreper sin søster og angriper en moské.

Å vende seg bort, å ikke mene er det samme som å akseptere. Det jeg lurer på er om mange har tenkt nok på hva de skal svare når neste generasjon, og den etter det, setter dem til veggs og avkrever svar på hvordan vi kunne la dette skje. (Og da har jeg ikke engang begynt på miljøkrisen.)

Alle burde sette seg ned og tenke over hva de vil svare på dette spørsmålet. Jeg mener, virkelig svare. Svare, og siden gå og se seg selv i speilet uten å vende bort blikket. Og deretter gå til valgurnene.

Jeg kommer til å si det igjen, enda sterkere om to år: Dette er det viktigste valget siden annen verdenskrig. Bruk stemmeretten.

Velg.

Og ta deg tid til å se denne først, uten å la ordene som blir sagt gli ut i støyen:

 

Guro Sibeko, forfatter, aktivist og en av våre klareste, sterkeste stemmer.

 

Bøkhøsten i gang!

I dag presenterte Gyldendal Norsk Forlag en spennende høstliste, og bokhøsten er dermed i gang for fullt. Også for meg.

Jeg hentet mitt første eks av I morgen forleden. Det er fortsatt stas å få møte den ferdige boken for første gang, selv om det er den syvende. Jeg håper og tror at jeg aldri blir så blasert at det blir sånn «Ok, på’an igjen».

Nå starter kriblingen i magen: Går den under radaren? Blir den anmeldt? Og om den blir; slakt? Eller lik? Jeg er jo fornøyd med å være god nok, men jeg håper alltid på å være litt mer denne gangen. Og hvorfor skriver jeg alltid så alvorlig og mørkt, kommer det til å bli poengtert? Treffer jeg målgruppen, unge folk som sliter, eller kjenner noen som gjør?

Når vet man egentlig at nok er nok? Hvor mye må man egentlig tåle?

Forelskelsen som starter som en soloppgang, man har ikke sjans til å oppdage mørket som kommer krypende før det er for sent. Man elsker, vil bli elsket, og kjærlighet gjør blind. Snart stiger jo solen igjen, håper man. I morgen blir alt bedre.

Dette er altså en roman om et usunt forhold mellom to unge mennesker. Under det tilsynelatende vellykkede ytre ligger et mørke og lurker. Det man kan kjenne som en forbigående ekkel klump i magen. Det uforstående kommenterer, uten egentlig å vite hva de er vitne til. Når kritikken kommer, forsvarer man forholdet med nebb og klør. Håpet om kjærlighet er der alltid, egne valg har ingen andre noe med. Når alt kommer til alt: Hvem vil ikke bli elsket? Og: En psykopat blir det ikke over natten.

Ja. Mørkt. Men nødvendig for meg å skrive. Derfor er det på sin plass å høyde bredt når man møter I morgen for første gang.

Ny roman, nye muligheter

Det er veldig lenge siden denne siden er blitt oppdatert, og det har sine helt naturlige grunner. Kortversjonen er at jeg etter en bilulykke i 2003 har hatt mye senskader, noen er blitt verre med tiden. De siste syv årene har vært en rent helvete, for å si det rett ut.

Uten skrivingen er jeg jammen ikke sikker på jeg ville ha fikset det. Skriving, og selvsagt familie og venner som jeg elsker så høyt. Jeg har et helt unikt nettverk, der. Jeg benytter anledningen til å si tusen takk for støtten, dere vet hvem dere er, for tålmodigheten. Tusen takk for at dere ikke skyver meg unna, selv om jeg må kansellere et møte, et treff eller en aktivitet for n’te gang, uten annen forklaring enn at jeg «ikke er helt på topp». At dere ikke har gitt meg opp, betyr mer enn dere kan begynne å forstå. Det å tryne så jævlig i livet, og så utelukkende ha et nettverk rundt meg som aldri tømmes for klemmer. Det betyr ALT. Et ydmykt og takknemlig takk herfra. Jeg vet, tungt, men det måtte sies.

Ting går i bølgedaler for oss alle, akkurat nå er jeg på vei opp på en form for topp. Jeg begynner altså å se et slags lys der fremme, ting vil gå opp og ned resten av livet, og jeg har akseptert det. Og når jeg i perioder klarer å gjøre det jeg liker best, å skape, så er det jo grunn til å rope hurra og dobbelthurra!

Det første som skal skje er lansering av ny roman, I morgen. Se det fine omslaget!

(Les mer om den her)

Skjermbilde 2019-06-16 kl. 13.37.07

 

Kjenner at det begynner å kile litt i magen, men har ikke så veldig høye forventninger. Ungdomslitteratur har alltid blitt stemoderlig behandlet i pressen.  Jeg skriver for unge voksne og jeg skriver for voksne. Det er en liten, men distinkt forskjell på de to målgruppene rent litterært, og ganske stor på de fleste andre områder. Men i bunn og grunn ønsker jeg å skrive gode romaner. At jeg føler jeg har noe å si til unge voksne, også til voksne, som krever to forskjellige grep, er jo bare utrolig spennende og utfordrende.

Alt i alt gleder jeg meg til bokhøsten, som alltid inneholder så mye bra. Jeg har så mange flinke kollegaer som kommer med bøker, jeg gleder meg veldig til å feire alle.

Jeg foretok en fantastisk reise til USA i sommer, blant annet var jeg i Joshua Tree, et ørkenlandskap og et sted jeg har drømt om å dra til i mange, mange år. Det er uten sidestykke det mest inspirerende stedet jeg har vært på i mitt liv, ideene fløt og det hemmelige prosjektet som har vært i gjære i noen måneder begynte å ta form. Det er mulig det er litt klisjé, men å være på et slikt sted gjør noe med tankerommet mitt, det er akkurat som det utvides og strekkes. Jeg klarer å tenke lengre tankerekker, hele meg blir større. Jeg kan ikke si mer om selve prosjektet, da det er flere involverte parter, og ingenting er satt i stein, men hyler ut så snart det er noe å hyle. Om det blir realitet har jeg bare ett ord: Awesome!

image00001

USA 2019-3683

Foto: Heidi Helene Sveen

 

Inspirasjonen fulgte meg til Key West. Vanskelig å ikke la seg inspirere av dette:

 

image00002

Der  sendte jeg reisefølget på utflukt, (okei, kan hende jeg hadde et snev av salmonella som gjorde at jeg måtte holde meg i nærheten av … eh, bassenget),  og der tok nytt skriveprosjekt plutselig form:

image00004

 

Så.

Nå kommer altså I morgen, det er bare noen korte uker igjen til den er ute i verden. Det blir fint og rart, som alltid. Og det er så mange som skal takkes på veien. En stor takk til alle rundt meg, men først og fremst en stor takk til Gyldendal Forlag og redaktøren min, Cecilie, som alltid oppmuntret meg og aldri ga meg opp. Gyldendal Forlag har det jeg mest av alt har søkt gjennom forfatterskapet mitt: En egen evne til å stå opp for og ta vare på forfatterne sine. Det er en stor inspirasjon.

Så snart starter mitt neste skriveprosjekt:

Å gi ut to romaner omtrent samtidig, den andre en prequel til den første. En ungdomsroman, en voksenroman.