I dag presenterte Gyldendal Norsk Forlag en spennende høstliste, og bokhøsten er dermed i gang for fullt. Også for meg.

Jeg hentet mitt første eks av I morgen forleden. Det er fortsatt stas å få møte den ferdige boken for første gang, selv om det er den syvende. Jeg håper og tror at jeg aldri blir så blasert at det blir sånn «Ok, på’an igjen».

Nå starter kriblingen i magen: Går den under radaren? Blir den anmeldt? Og om den blir; slakt? Eller lik? Jeg er jo fornøyd med å være god nok, men jeg håper alltid på å være litt mer denne gangen. Og hvorfor skriver jeg alltid så alvorlig og mørkt, kommer det til å bli poengtert? Treffer jeg målgruppen, unge folk som sliter, eller kjenner noen som gjør?

Når vet man egentlig at nok er nok? Hvor mye må man egentlig tåle?

Forelskelsen som starter som en soloppgang, man har ikke sjans til å oppdage mørket som kommer krypende før det er for sent. Man elsker, vil bli elsket, og kjærlighet gjør blind. Snart stiger jo solen igjen, håper man. I morgen blir alt bedre.

Dette er altså en roman om et usunt forhold mellom to unge mennesker. Under det tilsynelatende vellykkede ytre ligger et mørke og lurker. Det man kan kjenne som en forbigående ekkel klump i magen. Det uforstående kommenterer, uten egentlig å vite hva de er vitne til. Når kritikken kommer, forsvarer man forholdet med nebb og klør. Håpet om kjærlighet er der alltid, egne valg har ingen andre noe med. Når alt kommer til alt: Hvem vil ikke bli elsket? Og: En psykopat blir det ikke over natten.

Ja. Mørkt. Men nødvendig for meg å skrive. Derfor er det på sin plass å høyde bredt når man møter I morgen for første gang.