Jeg har lest «Rasismens poetikk» av Guro Sibeko. Jeg lurer på om det er den viktigste boken som har vært utgitt i 2019. Det er i alle fall den beste boken Guro Sibeko har skrevet. Noensinne. Synes jeg.

«Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg bruker er de beste, men jeg har gjort så godt jeg kan.»

Om vi alle tenkte litt sånn før vi uttalte oss muntlig eller skriftlig, er det garantert at vårt debattklima hadde sett annerledes ut. Men det kan også godt hende at det hadde vært mulig for oss å gå dypere inn i hva rasisme, eller den systematiserte rasismen, egentlig handler om. Altså, til beinet, inn i margen. Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg hadde kontroll på hverdagsrasismen og hvor jeg befant meg i dette landskapet. Å lese «Rasismens poetikk» gjorde meg smertefullt oppmerksom på at jeg, selv om jeg prøver så godt jeg kan, ikke får det til ordentlig. Hovedgrunnen til det er at jeg er hvit. Jeg har ikke kjent det på kroppen. At jeg ikke har kjent det på kroppen, betyr ikke at jeg ikke har trodd på fortellinger, korrigert folks uttalelser eller lagt meg i disputter. Det har ikke hindret meg i å ta i forsvar eller rope om det både i verden og i sosiale medier. Hell; det er så viktig for meg at jeg er i ferd meg å ferdigstille to romaner om det akkurat i disse dager. Full kontroll, liksom.

Men jeg har ikke det. Jeg faktisk ikke kjent det på kroppen. Jeg kan ha empati herfra til evigheten, det hjelper meg bare så langt.

Jeg har  blitt kalt forbannade italianos-fittos, jeg har fått beskjed om å komme meg tilbake til drittlandet jeg kommer fra (Italia) og slutte å tro at jeg kan bare komme her og ta jobbene fra folk. Da var jeg fem år og befant meg ved en kiosk for å kjøpe godteri for en femmer, mannen som sa det var voksen. Sånn holder folk på, og i mye verre grad. En gang ble jeg til og med kalt for pakkis, selv om jeg er skikkelig hvit italiener. At «pakkis» var det verste skjellsordet som kunne brukes mot meg, sier litt om den systematiserte rasismen, den mange mennesker, deriblant samfunnsdebattanter, kan berolige oss med at ikke finnes. Men det har ikke satt seg som et traume i kroppen min. Snarere har det fremkalt latter eller lugging, alt etter hvor i livet jeg opplevde det. Stort sett fremkalte det latter. At jeg kan le av det, kan jeg ene og alene fordi jeg har vært så heldig (ja, uten anførselstegn) å bli født i en kritthvit kropp. Ordene har kanskje såret meg eller berørt meg, men de har ikke satt seg i blodet, i hodet, i kroppen, i nervene. Finnes ikke et gram av traume. Ikke bare fordi er hvit, men også fordi jeg ikke har hundreår av slaveri, raseteori, drap, voldtekt, kolonisering og alle mulige former for overgrep nedfelt over så lang tid, gjennom så mange generasjoner, at traumene er blitt del av mitt DNA. At min kropp er hvit, har gjort at jeg kan vifte av idiot-uttalelser, peke, le, latterliggjøre. Om jeg derimot hadde hatt en kropp med rikelige mengder melanin, ville den ha taklet det annerledes, ville den ha reagert, ville latteren ha stoppet i brystet, ville tårene mine betydd noe helt annet.

Hundrevis av år med sosialisering inn i den systematiserte rasismen, hundrevis av år med dem og vi som motpoler, hundrevis av år med bruk av ord og begreper som til slutt har gjort oss blinde, stumme og uten evne til å tale imot, mest fordi vi ikke ser det som er rett foran oss. Det er denne bakgrunnen Guro Sibeko klarer å forklare på en måte som gjør at jeg ikke bare kjenner på sinnet, oppgittheten, traumene. Men også på en dyp skam, en selverkjennelse av at mye av det jeg er, det jeg gjør, det jeg sier … ikke er nok. Systematikken man tror man har oversikt over, er bare et pitte lite del av den større forståelsen. Ikke bare det: Jeg som trodde at jeg var en av de opplyste, en av de som visste, som banket meg på brystet og sa at jeg stort sett gjør ting riktig, jeg er en kriger; jeg møtte meg selv i døra så mange ganger at jeg har digre utposningen i pannen og kramper i magen.

Hvis du tror at du ser den systematiserte rasismen fordi du er antirasist, så finnes det en god mulighet for at du også får deg noen aha-opplevelser mens du leser «Rasismens poetikk».

For denne boken er et knyttneveslag i magen, fulgt av uppercuter og finter du ikke så komme. Grunntonen er både rasende, sår, oppgitt, utslitt, belærende, pedagogisk og ikke minst: Kjærlig. Det er det som gjør at den slår så hardt, og som samtidig gjør at man holder ut å lese videre: Under alt sammen ligger en sterk kjærlighet, og vilje til forsoning. Og den drar deg med, den får deg til å ville forstå.

Det som gjør «Rasismens poetikk» ekstra nydelig å lese er nettopp poesien som gjennomsyrer tekstene, bokstavelig talt: Guro Sibeko er slampoet, og diktene i boken er et slags avbrekk fra hovedteksten, ikke mindre rasende, såre, oppgitte, utslitte, belærende, pedagogiske og kjærlige, men så vakre at det tidvis gjør vondt det også. De glir så elegant og sømløst sammen med resten av teksten og farger den så man kjenner at man faktisk leser noe viktig.

Og apropos vondt: Noen passasjer i boken følte jeg nesten var skrevet spesielt til meg. Tidvis får jeg følelsen av at dette ikke er min kamp, at jeg stikker nesa inn i et område hvor jeg ikke har noe å gjøre, at jeg – som mange sier i diverse kommentarfelt for eksempel i Sagen-gate – er annengradskrenka. (La meg bare slå fast at jeg ikke kan fordra det ordet, for hva betyr det annet enn et degraderende adjektiv uten mening?) Og jeg tenker – som en annen sa i et annet kommentarfelt – at når gikk solidaritet over til å bli annengradskrenkelse?

Hva? Beskyldes jeg for å kjempe en annens kamp? Er alle mine anstrengelser latterlige? Snakker jeg feil når jeg tror jeg snakker rett? Snubler jeg uelegant og uvitende i en kjempesalat når jeg tror jeg er en blodig og krigsherjet valkyrie i kampen for rettferdighet og samhold?

Jeg har så jævla godt av å kjenne på den der, å ta den til meg, reflektere over den, diskutere dem med andre. Jeg har så jævla godt av å gå runde etter runde mens jeg skrutinerer mitt eget språk og mine egne aksjoner. Jeg håper alle som leser også kjenner det samme, det samme behovet for å snakke med noen om det, å diskutere hva det betyr.

For betyr det ikke egentlig at jeg ikke har makt over noe som hvit, at jeg må finne meg i at definisjonsmakten ikke er min, at jeg må overlate den til de med som opplever melaninrikdom og det som følger med på kroppen? Betyr det ikke at jeg blir grundig satt på plass av noen som vet bedre enn meg?

Det betyr noe helt fantastisk: Det betyr at ting er i ferd med å endre seg, sosialiseringen og hundrevis av år med undertrykkende definisjoner er i ferd med å gå opp for meg på ordentlig, en oppvåkning som virkelig merkes på kropp, sjel og sinn, og den innsikten rydder vei for noe nytt, en ny internalisering er på gang, noe jeg håper gir seg uttrykk i ting jeg sier, ting jeg gjør, ting jeg skriver. Jeg kommer til å trå feil igjen, garantert, antagelig har jeg gjort det allerede i denne teksten. Men: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg gjør det med vilje til forsoning og med dyp kjærlighet, ikke til hvit eller melaninrik, men mennesket. Hvis «Rasismens poetikk» forskyver noe i alle som leser den, kan vi være i startgropen på et reelt paradigmeskifte.

Derfor må alle lese denne boken.

Jeg mener helt seriøst at den burde være pensum før man er ferdig på ungdomskolen. Foreldre må lese den. Sjefer. Kolleger. Trenere. Lærere. Artister. Forfattere. Fedre. Døtre. Alle. Tenk om populære bloggere og instagrammere (fikser ikke ordet influ … ) leste den, forstod den og sa noe om den? Tenk om ALLE aviser kjente sin besøkelsestid og anmeldte «Rasismens poetikk»? Tenk om avisene debatterte? Tenkt om ulike folk skrev kronikker om temaet i boken? Tenk om de som kritiserte tanken på den systematiserte rasismen fikk svar og dialog i det offentlige ordskiftet? Tenk om Guro Sibeko ble invitert i pratestolen til Lindmo og fikk snakke i fred, slik andre har fått snakke uten å bli avbrutt, uten å få høylydte tilrop? Tenk om boken ble til en dokumentar? Tenkt om de som har en stemme der ute i verden sa noe om den, eller om det systemiske i hverdagsrasismen? Tenkt om vi kunne krangle om definisjoner uten å ty til stråmann-taktikk og skyttergrav-retorikk?

Jeg er ingen profesjonell anmelder, så denne teksten er kanskje for lang, for kronglete for alt mulig. For meg. Men tenk om alle som leste den likevel delte den på sosiale medier, tenk om den gikk viralt slik at flere tusen mennesker faktisk kjøpte og leste boken? Tenk om «Rasismens poetikk» er en tittel «alle» har hørt før inngangen til 2020. Eller skal vi si senest utgangen av samme år?