Vær så god

Kjære MM.

Jeg skal være snill, siden det er jul. Dette skal du få helt gratis. Du kan få lov å endre på enkelte ord og uttrykk, gjøre det litt mer «deg», men ellers bør du bruke teksten omtrent slik den står, for slik å raskt kunne gjenvinne liten rest av verdighet. Jeg tror jeg har klart en god blanding av elitisme og folkelighet, så det er forståelig og spiselig for alle lag. Siden dere nå har slitt ned det som var igjen, bør det kraftig lut til å rette det opp igjen. Og jeg snakker ikke om at det er svigerinnen din som har ødelagt noe, for det har hun ikke. Hun er i det minste, om ikke alltid klok, så i alle fal full av kjærleik og 100% ærlig. Jeg skulle gjerne sette henne og sjamanen på tronen før dere som faktisk er på vei dit. Beklager, det altså. Drømmen er prideflagget over rekkverket på slottsbalkongen, åpne meditasjonsaudienser og kjærlighet til folket. Det bli i det minste en siste fest med hele landet før monarkiet oppheves og Slottet bli folkemuseum og statsministerrepresetasjonsgemakker.

Men nok om det. Her er det. I motsetning til det dine rådgivere sier, er jeg ganske sikker på at en dæsj ærlighet, selvinnsikt, litt selvironi, men fremfor alt transparens og godvilje, vil hjelpe dere på veien. Bruk dette,  lev etter det, så kanskje, kanskje monarkiet overlever med et snev av tillit og verdighet. Dere som vil være «del av folket» samtidig som dere lever liv som er  latterlig velstående og privilegerte, ikke på noen måte sammenlignbare med noen av det folket dere tjener, får altså her en mulighet til å hente dere inn på en folkelig, ærbar og troverdig måte. Jeg har til og med tatt med noen av dine yndlingsuttrykk.

Vær så god.

Kjære landskvinner og landsmenn.

De seneste dagers avsløringer har gjort at jeg har måttet gå i meg selv på en voldsom måte. Å blir knyttet til Jeffrey Epstein har virkelig gjort at vi har gått runde på ærlig runde her hjemme og i samarbeid med våre fantastiske rådgivere, rådgivere som gang på gang har bedt oss sitte stille i båten når det har trukket til storm. Vi har selvsagt hørt på dem, og det har virket hver eneste gang. Pressen og folk har glemt hvorfor de var provoserte og hva de kritiserte, og vi har kunnet fortsette som vi stevnet. Selv om det har vært en tøff dag her og der, har det likevel gått merkelig lett. Vi kan alltid trekke oss tilbake og beskyttes av vegger på en våre mange eiendommer, av politi og kongelig eskorte.

Men når man blir koblet til en mann hvis forbrytelser vi ennå ikke har sett det enden på, forbrytelser som medfører ufattbare lidelser for kvinner og barn, så har vi sett oss nødt til å virkelig snu hver eneste stein. Det har vært utrolig hardt, jeg har grått skikkelig masse, men det har også vært forløsende.

Som (insert number)-åring ble jeg kjæreste med ham som med tiden skal bli konge i Norge. Konge! (Føles ennå sprøtt å si den setningen.) Jeg visste at det bragte med seg en hel del forpliktelser jeg ikke hadde regnet med, men vekten av pliktene og ansvaret så jeg ikke rekkevidden av. Det medgir jeg. Og det kan heller ikke være spesielt vanskelig å sette seg inn i mine Louboutin: Jeg vant både prinsen og kongeriket, og over natten ble jeg del av en steinrik familie som fikk lønn av staten. Som dere vet er den ikke liten heller. Jeg ble raskt sugd inn i boblen dette livet medfører, og etter hvert som årene gikk forstod jeg også at jeg fikk en makt jeg i begynnelsen ikke helt trodde på, men som jeg nå mestrer til fingerspissene. Og siden jeg menget meg med andre kongelige, ble det naturlig også å omgi meg med mennesker med mye pekuniær makt og tyngde, både fordi dette segmentet mennesket kan matche min egen livsstil, fordi jeg synes pengesterke folk er spennende, men også fordi jeg senere kan ha bruk for økonomisk støtte til prosjekter, og der har jeg som dere vet mange spennende ting på gang.

At en som meg, som er oppvokst i en helt vanlig skilsmissefamilie med helt vanlig økonomi plutselig kunne fråtse i designerklær og vesker i seksti tusen kroners-klassen, gikk nok litt til hodet på meg, selv om alle forstår at jeg må kle meg etter de ulvene jeg faktisk uler sammen med der ute i verden. Etter som årene har gått har jeg kommet mer og mer inn i rollen, samtidig som jeg har krevd å være mer og mer meg selv, gjøre som jeg vil, uansett hvor umusikalsk det måtte være, jeg er nok litt sta, og det har vært mange greier. Det går alltid over, ingen kritikk biter på oss, og bare jeg sitter helt i ro, forsvinner ruskeværet og jeg kan atter stikke det alltid nyfriserte hodet mitt frem igjen. Smile smilet mitt som jeg selv kan se faktisk er ganske vakkert når det av og til er ekte, lese noen bøker og vinne kulturelitens tillit, slik også rådgiverne mine ganske riktig fortalte at var lurt av meg å gjøre. Så er jeg så forsiktig jeg kan inntil neste tabbe, der det hele gjentar seg. Vi mestrer også det til fingerspissene nå; vi gjentar svarene vi har memorert uansett hvilket spørsmål vi får, og når det kommer for femte gang snurper vi sammen ansiktene litt, ser på journalister og reportere med ”hvem er du for plebeier”-blikket, vender munnen nedover samtidig som vi ”smiler” stivt, det for folk til å føle seg bittesmå og skikkelig, skikkelig dumme, og i den lille pausen som oppstår, snur vi ryggen til og sier ”tusen takk”. Funker hver gang. Men selv ikke kultureliten kan se gjennom fingrene med Epstein-kontakt, det skjønner jeg også, faktisk.

Den boblen jeg lever i er så tett, blitt så ugjennomtrengbar, at da prins Andrews intervju rullet over skjermene, skjønte jeg fortsatt ikke at dette kom til å bite meg i rumpa, unnskyld uttrykket. Jeg ser nå at jeg burde ha gått rett ut med pressemelding, vært åpen om alt, så hadde det aldri blitt noe lett mageplask, og den ripen i lakken jeg har fått nå, ville ikke ha oppstått. Tvert imot ville jeg ha forhåndslagret en del goodwill i alle deler av befolkningen. Det var en tabbe.

Slik saken står nå, klarer jeg imidlertid å se det med det blikket dere alle ser det, jeg klarer på et eller annet vis trå ut av boblen lenge nok til å se det dere ser. Og det er ikke pent, det må jeg medgi. Jeg burde ikke blendes av penger i den grad jeg gjør. Jeg burde se gjennom hele min livsførsel, legge all legitim kritikk jeg og vi som kronprinspar har fått på bordet, og se om det er et mønster, en rød tråd. Jeg kommer til å invitere inn flere journalister, og de vil ikke få munnkurv, jeg ønsker virkelig å se hva det er jeg gjør som gjør at jeg fjerner meg mer og mer fra dere. For det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker, som alle andre mennesker, å bli elsket og sett for den jeg er. Samtidig innser jeg at jeg er ekstremt privilegert, så privilegert at jeg knapt kan klage dersom noen kritiserer et klesvalg. Selv om jeg har gjort noen grep ved å selge en del av mine klær, så innser jeg at det ikke er nok. I de voldsomme tidene vi lever i, med store flyktningstrømmer over hele kloden, selve kloden i krise og et velferdssystem hvor flere og flere av de aller svakeste taper i kampen om verdighet, innser jeg at vi må endre måten vi lever på, måten vi kommuniserer på og hva vi gir tilbake til befolkningen som så generøst forsørger oss. Og med vi mener jeg kronprinsparet med barn og hund.

For nå ønsker jeg bare å be om unnskyldning for alle unnamanøvrer vi har foretatt oss. Det er mulig at det er en del av våre handlinger som ikke tåler dagens lys, selv om de ikke er forbudte. At vi har blandet våre roller inn i og sammen med handlinger og mennesker som ikke gagner verken monarkiet eller våre fremtidige roller som monarker. Men fremfor alt vil jeg si at jeg er fullstendig klar over hvem som betaler for våre privilegier, og det skulle bare mangle at vi ikke svarer for oss når vi blir presset, selv om svaret kanskje ikke er det folket forventer eller ønsker. Og selv om vi vet at vi kommer dårlig ut av det. Om vi har lært noe av dette, er det nettopp det. Vi lover også full åpenhet om alle detaljer i vår kontakt med Epstein, og skal besvare alle spørsmål uten å falle for fristelsen å dukke unna. Det har dere og vi fortjent, det norske monarkiet og den norske stat skal selvsagt ikke forbindes med pedofili, ulovlig prostitusjon av mindreårige, menneskesmugling og stor menneskelig nød. La meg begynne med dette: Jeg er voksen, jeg har internett, jeg har pc, øyne, common sense og egen vilje, jeg er arbeidsgiver og kronprinsesse; uansett folkene vi har rundt oss: Selvfølgelig ligger det hele og fulle ansvaret hos meg og ingen andre. Jeg kan garantere at ingen må gå.

Sammen med dere skal vi bli bedre. Jeg lover.

 

MM

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s