Så er vi der igjen. Eller jeg, jeg er der igjen, som så mange ganger før. En roman er blitt anmeldt, anmelder har skrevet noe om utlevering, forfatteren blir forbanna og lei seg fordi hun jo har skrevet fiksjon, jeg blir indignert på litteraturens vegne, tillater meg å være kritisk til anmelder på Twitter, jeg innser at jeg bare ikke behersker Twitter, et medie som er lite egnet for en god samtale om litteratur, kritikk og [ja; sic!] virkelighetsbegrepet i litteraturen.
Det var kortversjonen. Twitter funker ikke for meg, jeg trenger mer enn 150 tegn.
Cesilie Holck har utgitt romanen Til døds.
I intervjuer forteller Holck om hvordan det har vært å miste en far langsomt i en motbydelig sykdom som bare spiser mer og mer av ham, og lar restene ligge igjen og råtne. Og andre, lignende beskrivende metaforer jeg aldri, i motsetning til anmelder, finner anmasende eller påfunnaktige. Jeg kjenner ikke forfatteren, men jeg vet gjennom en kort utveksling på bloggen hennes at hun fortalt i lanseringsintervjuene at farens død har gått inn på henne, at hun har brukt mange år på skrive romanen, at hun har holdt på å gi opp underveis. Hun presiserer også at romanen også inneholder fiksjon. Dette tolker jeg som en metakommentar. Og det ser ut som om jeg er den eneste. I alle fall som sier det høyt.
Jeg kjører på med meta og spoler litt tilbake til 2008, da ga jeg ut romanen Løgnere.
I flere intervjuer, og også på bokbadet, snakket jeg om mine egne opplevelser med en far som drikker, en far som er uberegnelig, en far som slår. Jeg la heller ikke skjul på at romanen var inspirert av eget liv, som startet ut som et oppgjør, men ble til slutt en hommage, en inspirasjon ingen stilte noe særlig spørsmålstegn ved, det var vedtatt at man som forfatter inspireres av levd liv, også. Som barn er det vanskelig å se foreldre som personer utover begrepet mamma og pappa. Som voksen bearbeider man det på ulike måter, jeg (og mange med meg) gjør det gjennom tekst. Men det betyr ikke at mitt liv har vært akkurat slik. Jeg har aldri slept min fars likiste ut på en hytte, og mistet kroppen ut av kisten så den rullet nedover svabergene. Jeg har heller aldri funnet min far død etter selvmord fordi han hadde et vanskelig forhold til hvilket kjønn han var. Ironisk nok, ser jeg nå, døde han av lungekreft. Jeg har aldri noensinne måtte svare på den type spørsmål. Kanskje fordi romanen ble utgitti 2008, hvor riktignok Robinson hadde gått på skjermene noen år, og kanskje til og med Big Brother, hvor realitykonseptet fortsatt ikke var en del av folks hverdag, men fortsatt noe man så på lineært TV én dag i uken. Det er bare knappe tolv å siden. Selvsagt ble jeg spurt om hvor mye av dette som var selvopplevd, da kunne jeg bare smile lurt eller si at det var bare fiksjon eller noe annet jeg synes passet situasjonen,uten fare for konsekvensene i en anmeldelse. Jeg ble aldri konfrontert med sannhetsgehalten eller virkelighetsaspektet i anmeldelser. Heldigvis.
I motsatt ende: I Dvergene, debutromanen min, ble jeg slaktet over to helsider i Dagbladet, og alt jeg klarte å henge meg opp i var anmelder mente at dykkescenene var lite troverdige. Ironien i det er at akkurat de var ren avskrift av reelle hendelser. Så, i likhet med, men også i motsetning til Holck, var det ikke slakten jeg tok tyngst – selv om det som debutant er ganske kjipt å bli slaktet med helsides bilde i landets største avis – men det at jeg nesten ble beskyldt for å fare med løgn. Haha, blir vi noengang fornøyd?
Enters Karl Ove Knausgård og setter hele det litterære landskapet på hodet. (Jada, jeg vet at det finnes flere av dem, men de har ikke skåret en like stor flenge i nevnte landskap). Det var neppe planlagt, men noe skjedde med landskapet i løpet av de seks bøkene i Min kamp-serien og debattene i kjølvannet. Det skulle vise sin verste side (etter min ydmyke mening) da Vigdis Hjorth utga Arv og miljø. Hjorth insisterte på at romanen var fiksjon, anmeldere og presse (og senere også familiemedlemmer) insisterte på det motsatte. Her er jo konteksten at «alle» vet at Hjorth bruker flittig og tilsynelatende ubekymret fra eget liv, men når en forfatter sier «Hallo, dette er fiksjon», burde anmeldere stole på det, selv om forfatteren heter Vigdis Hjorth.
Tilbake til nåtiden: Jeg har lest Cesilie Holcks roman. Jeg har lest Preben Jordals kritikk av Cecilie Holcks roman. Den er ikke god. Anmeldelsen altså. Anmeldelsen er slem. Jeg synes Cesilie Holcks innlegg forklarer godt hvorfor.
Virkelighetslitteratur. Realityshow.
Begrepet virkelighetslitteratur beskriver en roman som ligger så tett på virkeligheten at det er mulig å lese den som en utlevering av romanens karakterer og romanens forfatter, og dermed som en mulig krenkelse av privatlivets fred. Det skaper naturligvis debatt. Fortsatt. Det som er synd er at dette ikke lenger bare er en beskrivelse av litteraturen som sådan, men er blitt en lesemåte. En lesemåte som gjør at enhver påstand om at man har hentet inspirasjon fra eget liv til skrivingen utløser et behov for verifisering og graving i de påståtte virkelige bitene. Graving i den grad at det ikke lenger dreier seg om å lese en roman, men om å gjengi et slags realityshow hvor deltagerne, romanfigurene – og til syvende og sist også forfatter og alle rundt – må stå til ansvar for påståtte eller antatte modeller fra et liv som ikke er skildret i romanen, men som finnes langt utenfor permene som rommer fiksjonen.
Denne måten å lese en roman på slår beina under romanens kraft som historie, og trekker fokus vekk fra det viktige: Er historien verdt å fortelle? Er den godt fortalt? Beveger den leseren? Her er kritiker i sin fulle rett til å svare nei på alle spørsmål, og dermed slakte den.
Likevel er det nettopp denne lesemåten Jordal bruker når han anmelder Holcks roman. Ja, hun har snakket om hvordan hun pleiet sin døende far. Ja, hun har snakket om at hun naturligvis har hentet inspirasjon fra sitt eget levde liv, sin egne opplevde sorg, sin egen opplevelse av utilstrekkelighet i møte med sykdom og død. Gi meg en forfatter som ikke har blitt inspirert av sine egne erfaringer. Finnes hen?
Historien, og den går langt tilbake, er full av forfattere som skrev og skriver fra eget liv. Som fikk unngjelde for det, eller som fikk være i fred. Poenget (mitt) er at den senere tids diskusjoner om såkalt virkelighetslitteratur har blitt til et trangt rom forfattere blir dyttet inn i enten de vil eller ei. Det eneste som trengs er en kobling mellom romanen og det levde livet til forfatteren. Og er den ikke åpenbar, kan man jo forutsette at den må være der. Ironien er at anmeldere som tillemper denne lesemåten, eller som vektlegger den fordi de har informasjon om forfatterens eget liv (eller henter den fra et lanseringsintervju), undergraver den samme litteraturen de er satt til å anmelde. Der romanenes figurer, historiens dramaturgi, og selve historien før hadde gyldighet som noe allment, noe man kunne la seg inspirere av, holde opp mot sitt eget liv, eller egne erfaringer, er romanen nå altfor ofte redusert til noe privat. Noe som ikke lenger gjelder som diktning, men som snarere er mat for jurister og skandalemakere. Og anmeldere. Litteraturen er med denne lesemåten i ferd med å miste sin kraft. Forfatteren må ikke lenger svare kun for diktverket, men i tillegg for en virkelighet som krever verifisering, godkjenning, og granskning, og som i for stor grad blir del av selve anmeldelsen, en slags metarealitet og – jeg klarer ikke å fri meg fra begrepet – et realityshow hvor den eneste som må ut er forfatteren. Og som i verste fall, eller beste avhengig av hvilken redaksjon man jobber i, ender i retten.
Og selvsagt er de der, eksemplene på at det gikk for langt, at forfatteren burde ha holdt igjen, eller kanskje til og med latt være. Men det er unntakene. Dessverre er unntakene nå blitt normen for hvordan litteraturen leses, oppfattes av de som ikke leser den, og for hvordan forfattere blir definert. Realityshowet vinner over litteraturen. Virkeligheten ødelegger fiksjonen, og diktverket smuldrer hen i lyset fra en oppmerksomhet som ikke vil verken litteraturen eller dikteren vel.
Preben Jordal skriver helt til slutt i anmeldelsen av Cecilie Holcks roman Til døds : «Den (virkeligeheten som har en tung skyggeside) kommer til syne når noen utleverer seg selv, sine nærmeste og sine mest opprivende opplevelser med dem i en tekst som svikter dem alle.» Men når han i avsnittene før bruker tid på å forklare at han har lest lanseringsintervjuene med henne og han derfor deduserer at dette er virkelighetslitteratur, og at dette også gjør den mislykkede romanen ekstra mislykket fordi den utleverer både den døende og datteren, mister selve anmeldelsen all troverdighet. At Holck i et intervju forteller at hun har opplevd sin fars død som traumatisk, at det har tatt mange år å skrive romanen og at romanen også er fiksjon, endrer ikke Jordals holdning til teksten. Han leser den med sitt eget fiksjonsblikk. Altså som noe den ikke er, eller påstår å være. Slakten av boken fremstår som konstruert rundt graden av innholdt virkelighet, noe som er urettferdig mot både romanen og romankarakteren.
Det er vanskelig å ikke bli personlig – enda et metalag – når man anmelder en roman (Holck) eller imøtegår en anmeldelse (Jordal), fordi både romanen og anmeldelsen har en avsender. Men jeg håper og ønsker at debatten blir løftet bort fra både Holck og Jordal, og blir mer prinsipiell, det fortjener den.
Da jeg gikk på videregående skole – det er noen år siden – og lærte om tolkning av tekster, sa min norsklærer at av alle måter å tolke en tekst på burde vi i så liten grad som mulig, og helst ikke overhodet, bruke den biografiske tolkningen. Det skaper bare problemer for teksten og tar oppmerksomheten vekk fra diktverket. Det var klokt sagt. Men så hadde vi ikke realityshow på den tiden heller. I stedet for å hyle om at forfattere må bli mindre hårsåre (en stygg hersketeknikk, forresten), eller at vi må kunne se ting i kontekst, kan det jo godt hende at man skal legge virkelighetshysteriet litt til side i anmelderiet, og forvente at anmeldere holder romanen høyere enn virkeligheten.
Men, og det er jo noe alle kunstnere vet, virkeligheten overgår fantasien.
Caterina Cattaneo 