Rasismens motgift

For en tid tilbake leste jeg Guro Jabulisile Sibekos status på Facebook, der hun på spøk etterlyste en riking til å kjøpe inn hennes antirasistiske bok «Rasismens poetikk», og dele den ut til Stortingets representanter. Da ble jeg minnet på at en investor i 2016 kjøpte opp fire tusen eksemplarer av Hege Storhaugs bok «Islam, den 11. landeplagen», og distribuerte den til alle representanter på Stortinget, samt journalister og mediepersonligheter.

Hege Storhaug er kommunikasjonsansvarlig og skriver ofte på det statstøttede nettstedet HRS (Human Rights Service) som på sine nettsider ikke unnlater å skrive om Islam og muslimer på en måte som nører oppunder hatretorikk og løgn. En tilfeldig valgt overskrifte/ingresse på HRS fra 16.12.2020, rundt tiden Spleisen ble avsluttet: «Pepperkakemoské i Stavanger skal gi julestemning. Pepperkakebyen i Stavanger skal «spre julestemning over små og store besøkende». Hva har pepperkakemoskeer med norsk julestemning å gjøre?» (Skrevet av Hege Storhaug)«ADHD-diagnoser og -stønader deles ut som sukkertøy til innvandrere. Det er en velkjent «hemmelighet» i fagmiljøene at diagnoser deles ut på sviktende grunnlag. Diagnoser som også utløser livslange stønader.» (Skrevet av Julie Dahle)

Heldigvis har vi ytringsfrihet i dette landet, og hvor lite jeg enn liker at retorikken blir som dette, aksepterer jeg at noen skriver slik. Men jeg liker det ikke. Jeg liker ikke at rasisme og hat skjules bak eufemismer som «kritikk» og «ytringsfrihet». Så da Sibeko tullet med innkjøp av boken hennes, tok jeg henne på alvor.

Det skulle vise seg å være vanskelig, og det er vanskelig å fatte at ingen pengesterke mennesker i det minste så det som opportunt å stå frem som uttalte antirasister – om ikke annet er det et markedsmessig scoop i disse dager. Kapitalisme og antirasisme hører kanskje ikke sammen? Jeg får lyst til å si at jeg hører lyden av imperialisme, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Selv om det er et innlysende bakteppe.

Når pengesterke mennesker bruker ressurser på å spre hat, antirasisme og skyttergravsretorikk til våre politikere, er det faktisk et demokratisk problem. Derfor er balanse viktig. Derfor ønsket jeg, og flere med meg, mange flere med meg, faktisk, å distribuere Sibekos «Rasismens poetikk». Om én politiker leser og internaliserer, er vi allerede på riktig vei. Skjønt, jeg håper jo at flere leser den og tar med seg budskapet videre i livet, selv om det svir. For den som virkelig leser den, må gå noen runder med seg selv, det kan jeg nesten love.

Ingen rikinger, altså, men da vi startet en spleis viste vi at det finnes mennesker med nestekjærlighet som ikke aksepterer den systemiske rasismen i samfunnet og som vil gjøre noe med det.

Da spleisen var avsluttet ble det satt sammen et task force-team, som det så fint heter, som brettet brev, pakket, bar og trillet.

Hardt manuelt arbeid, med stor entusiasme.

Og på to dager var det gjort: Litt over tre hundre Stortingsrepresentanter og politiske rådgivere fikk bok i posten sammen med dette brevet:

Kjære folkevalgte.

Boken du holder i hendene er Guro Sibekos «Rasismens poetikk» som kom ut i fjor. Den har fått fantastiske anmeldelser, og er innkjøpt av Kulturrådet. Det er ikke så rart; det er mange av oss som mener at det er den viktigste boken som kom ut i 2019, kanskje en av de viktigste utgivelsene dette årtiet. «Rasismens poetikk» gir oss et innblikk i hvordan den systemiske rasismen har oppstått og vokst, hvordan vi har opprettholdt den, hvilken innvirkning den har på mennesker og samfunn. Men den gir også en unik mulighet til å forstå hvordan vi kan bekjempe rasismen, hva hver og en av oss kan gjøre for å bidra, og hvordan vi skal få til en dialog.

Den fokuserer på et «vi» i motsetning til det polariserende «oss og dem».

Jeg er en av mange som arbeider med og snakker om antirasisme på daglig basis. Jeg initierte derfor en spleis for å samle inn penger til distribusjon av boka til noen av landets maktpersoner. Det gjør vi for å forsøke å skape en balanse: I 2016 kjøpte en rik investor fire tusen eksemplarer Hege Storhaugs bok «Islam, den 11. landeplage» til folkevalgte og journalister. Hege Storhaug er også talsperson for organisasjonen HRS som får statlig støtte til sin virksomhet, en virksomhet hvor vi på deres hjemmesider kan lese disse tre tilfeldig valgte overskriftene:

«Sexmonster: Ifølge koranen er jeg uskyldig»

«Nysvenskenes lettvinte vei til Norge»

«Den nye normalen – i skyggen av en islamistisk krumsabel»

Også i senere tid har mangemillionærer spandert bøker på folkevalgte som opererer med et «vi» og et «dem». Heldigvis har vi ytringsfrihet i landet, men når de rikeste bruker pengemakten sin på denne måten, blir det fort et demokratisk problem at balansen uteblir. Denne spleisen er derfor finansiert av velgere som mener at det trengs en motstemme.

Vi håper du ikke bare vil ta imot denne boken, men også lese den. Den er en viktig guide til antirasistisk arbeid, og kan bidra til å starte dialoger i stedet for skyttergravsretorikk.

God jul!

Med vennlig hilsen

for Spleis-gruppen «Rasismens motgift»

Caterina Cattaneo

Alt vi kan gjøre nå er å håpe at boken blir lest og internalisert av flest mulig. Slik oppretter vi balanse, slik jobber vi sammen mot rasisme. For er det en ting arbeidet med denne spleisen har vist meg, er at vi er mange antirasistiske stemmer. Og at vi sammen kan utrette om ikke mirakler, så i alle fall godt gjennomtenkte handlinger for et bedre samfunn.

Nå skal covid få fortsette med sitt. Når det så lysner i horisonten, finner vi ut av om vi også skal sende boken til utvalgte journalister. Når dette er gjort, vil det beløpet som står igjen på spleisen gå uavkortet til Budbringeren fra helvete. Dette er en organisasjon som drives av Kristina Quintano og som hver eneste dag rapporterer fra tragediene i Middelhavet. Flyktninger drukner hver eneste dag, og de som klarer å komme til land møter land og folk som ikke vil ha dem, ikke vil ta i dem og som lager oppsamlingsleirer intet menneske burde måtte oppleve å bo i. Kristina Quintano orker der vi andre trenger hvilepauser fra inntrykkene.

Merk min ord: Like sikkert som Guro Sibeko kommer til å bli husket som en vår tids viktigste antirasistiske stemmer, vil også Kristina Quintano bli en viktig stemme når historien om vår tid skal skrives.

Sist, men slett ikke minst: Tusen takk til dere som stilte opp på pakking, trilling, skyving, bæring og sending. Uten dere ville dette blitt umulig. Ingen nevnt, ingen glemt, dere vet hvem dere er. Forvent en hyggelig sammenkomst når denne rare tiden er over.

NB. Det er viktig for meg å presisere at Guro Sibeko ikke har tjent penger på dette; bøkene er solgt til dette prosjektet til selvkost. Tusen takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s