Bokbad på Litteraturhuset i Bergen med Silje Stavrum som bademester

Jeg sluttet å telle dager har altså gjort entré, exit og en re-entré på bestselgerlisten, og det er det jo bare å juble voldsomt for. Jeg håper selvsagt at det fortsetter og fortsetter …

Det er lagt ut knallgode blogganmeldelser (noen kan du lese her, her og her), og jeg får stadig mailer om hvor beveget og rørt folk blir når de leser. Det er ikke annet en helt fantastisk strålende. Hva mer kan en forfatter ønske seg, liksom.

Og nå skal jeg altså bokbades av selveste Silje Stavrum på Litteraturhuset i Bergen om to dager.

Litteratuhusets hjemmesider.

Arrangør er forlaget mitt, Juritzen og her er invitasjonen som er sendt ut:

 

Skjermbilde 2014-10-14 kl. 16.08.26

Her ligger alt til rette for en prat om historiske romaner, min historiske roman, om lepra, skandalene og det harde livet folk med sykdommen som tidligere gikk under navnet spedalskhet hadde. Ta med en venn og kom innom , det blir ikke bare mørkt. Humor er nødvendig, og vi lover en dæsj!

Reklamer

Ut i verden

Da er den ute i verden.

Det har vært en helt fantastisk tur så langt. Det startet med en happening på St. Jørgens hospital. Det har det også blitt blogget om: Her

Det var en meget emosjonell og fin kveld, med mange mennesker og spørsmål etterpå. Å være der, hvor jeg har sittet alene så mange ganger, sammen med alle de som var kommet for å høre om boken, om Berly, og Kari Spidsøen og Armauer Hansen, var helt utrolig. Grete Eilertsen, kurator og guide ved St. Jørgens hospital hadde sammen med leder gjort dette mulig, og begge var hjertelig tilstede, og besvarte spørsmål der jeg følte at min kompetanse var på gyngende grunn.

Så har tilbakmeldingene begynt å tikke inn, og foreløpig er de veldig bra. Selvsagt er jeg forberedt på kritikker som ikke er like positive, sånn er det å være forfatter, men foreløpig tar jeg med meg det jeg kan av alt det fine.

Så å våkne opp til dette i dag – min bok på bestselgerliste! – har vært spektakulært stilig. Alt som er bra må nytes i gode drag.

Skjermbilde 2014-09-22 kl. 12.59.33

Jeg sluttet å telle dager er der ute. Den er ikke min lenger, ikke mitt prosjekt. Nå skal noen andre ta med seg boken og lage dens narrativ i verden.

God tur, boken min!

Jeg sluttet å telle dager – roman 2014

Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.

Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.

St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen  blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.

Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.

Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.

 

Skjermbilde 2014-06-18 kl. 16.47.32

Kommer i begynnelsen av september!

BIBLIOTEKET ER FERDIG!

Jeg har ventet i fem år for å kunne gi denne nyheten.

I 2007 møtte jeg tilfeldig Mari Maurstad da hun på kort varsel – antagelig som den eneste i Norge som kan hoppe rett inn i en Bertold Brecht-oppetning nesten uten å øve – måtte ta over hovedrollen i Tolvskillingsoperaen, hvor mannen min da hadde en rolle. Det ble selvfølgelig snakk om hennes fadderorganisasjon, Zulufadder, og siden Mari verken er tapt bak en vogn eller går sakte med snakketøyet, var mannen og jeg straks faddere.

Mari i lek – alltid med latter og livsglede

Skjermbilde 2014-06-29 kl. 13.59.04

 

Det ene tok det andre, og jeg tok i et tak da julekortene skulle sendes ut. En dag vi pratet på telefonen, sa Mari at hun  manglet frivillige akkurat da, noe som var uvanlig. Tanker går veldig, veldig kjapt, de er mer bilder enn ord. Bildene som føk forbi var de fra min ungdom, der jeg skulle ut og redde verden. Så skjedde livet, barn og hverdagsliv. På akkaurt dette tidspunktet var livet relativt rolig, barna var blitt såpass gamle at de kunne klare seg brillefint uten mor i noen måneder, og mannen var turnéfri.  «Løgnere» var akkurat kommet ut – det passet på alle måter. Det tok omtrent tre sekunder, så sa jeg til Mari at jeg var ledig. Tre uker senere ble jeg hentet i Durban av lederen for Zulufadder i Eshowe, Silvia, uten alle de nødvendige vaksinene, fordi tiden ikke hadde strukket til.

Utallige er de som har sagt det før meg, men å lande i Afrika var som å komme hjem.

Arbeidet begynte umiddelbart. Jeg ble utstyrt med en maurbefengt pick-up, som faktisk aldri sviktet meg, tross maurenes iherdige forsøk på å sabotere alt i den bilen, og tross evnen til å kjøre meg fast overalt. Et fantastisk og stort øyeblikk var da jeg fikk møte det ene fadderbarnet mitt for aller første gang. Jeg måtte  jobbe for ikke å gråte, hun var dødssjenert. Det var kleint og rart, men mest fint. Og herregud, så vakker hun var!

Mitt første møte med eget fadderbarn.

IMG_3268 - Kopi

Zulufadder arbeider med barn som er HIV-smittet, syke av AIDS ellere foreldreløse (de fleste har mistet foreldrene i sykdommen). Mange av dem bor med slektninger eller besteforeldre, eller begge. For som regel bor de mange på svært lite plass. Hvis de har noen plass i det hele tatt. Organisasjonen arbeider hands on med alle barna og familiene deres. Et fadderbarn får et eller to måltider hver dag i mathallen, mat (basisvarer og sanitævarer som skal dekke en hel husholdning i en måned) ved utdeling en gang i måneden, skolesaker og skoleuniform, samt at de får betalt skolepenger slik at de kan gå på skole. I tillegg er Zulufadder engasjert i en rekke lokale tiltak, samt at de tar initiativ og gjennomfører det samme. Det bygges barnehgaer og haller hvor det er plass til barna og matutdelingene, samt at Zulufadder forsøker å gjøre noe med sanitære forholdene på stedet. I tillegg velges det ut familier som får nye hjem. Det er fryktelig vanskelig, for det er de aller fattigste som blir prioritert, noe som kan virke umulig da alle etter vår definisjon ikke bare er fattige, men så langt under fattigdomsgrensen at grensene rett og slett viskes litt ut.

 

IMG_3543 IMG_3251

 

 

Her jobbet jeg altså som frivillig i noen måneder i begynnelsen av 2008. Og som den eneste frivillige – bortsett fra to jenter som var på arbeidsuke-oppdrag – ble det meget variert, for å si det mildt. Alt fra å besøke og registrere barn, kjøpe klær, madrasser og tepper til trengende, til å stelle væskende sår og blir invitert med på jomfrutesting. Men tross mye elendighet, lidelse og sorg, er det også en befriende glede å være sammen med disse menneskene, barn som voksne. Her har vi noe å lære når det gjelder evne til å le, til å se fremover, til å danse, leke, smile, hoppe, sprette og ikke minst: Være nær.

 

IMG_1722

 

 

 

 

Når det skal lages mat til så mange barn, trengs det riktig verktøy. Popi, verdens skjønneste.

??????????????

De lokale kvinnene som jobber frivillig, og har gjort det i mange år, kunne fortelle at det var en stor forskjell fra før og etter Zulufadder startet sin virksomhet. Barna ble mer energiske, våkne, lekne, og fikk et helt annet ståsted når det gjaldt å klare å gå på skolen, og henge med i undervisningen. Da mitt opphold nærmet seg slutten, begynte det å forme seg noen tanker i hodet. Alt jeg hadde sett, som er for langt til å forklare her, alt jeg hadde opplevd, alt pekte mot en retning, og den heter opplysning. Man kan ikke komme fra et vestlig velstandsliv og belære folk og fe. Det er ikke bare respektløst, men det er også kunnskapsløst. Nettopp kunnskap er det som skal til for å endre ting til det bedre, kunnskap og utdannelse. Det er ganske umulig når du er sulten eller syk eller begge deler, og dessuten helt uinteressant. Men når primærbehovene er relativt dekket, finnes det rom for å utvide rom for tanker, kreativitet og fremtidstro. Endring tar tid, derfor må man plante noe som er bestandig, eller så bestandig som det er mulig.

Et bibliotek måtte være faktastisk. For ikke er det bare ethvert barns rettgihet å vokse opp i trygghet, men barn har også rett til tilgang på kunnskap og bøker.

Men det er klart, en ynkelig forfatterøkonomi kan ikke bygge hus. Jeg trengte hjelp. Jeg måtte samle inn penger. Men jeg ville bare bli én av mange som skulle samle penger til et godt formål, jeg trengte noe mer, noe større, noe som hadde mer betydning enn bare inntekten. Siden jeg selv er forfatter var det ikke langt til neste tanke.

En antologi. Skrevet av forfattere som donerte tekster. Hvor all inntekt utelukkende skulle gå til bygging av bibliotek. Det store spørsmålet var om jeg ville få nok forfattere til å tenne på ideen. Allerede før jeg dro fra Eshowe, i april 2008, tok jeg kontakt med tre forfattere. De sa øyeblikkelig ja. Det var Tom Egeland, Anne B. Ragde og Torgrim Eggen. Med disse kanonene på papiret, tok jeg kontakt med Gyldendal, som også umiddlebart  sa ja, godt hjulpet av at jeg kanskje – bare kanskje – var vel eplekjekk i forhold til antall deltagere jeg hadde planer om å få med meg. Alle jeg spurte sa ja.

Jeg sier det én gang til: alle jeg spurte sa ja.

Jeg er virkelig ikke i nærheten av noe som engang ligner på en selger, så på et eller annet mystisk vis har jeg fått kloa i et tryllemiddel som fikk alle til å bare ja’e. Aner ikke hvor det er blitt av, skulle gjerne hatt mer av det, men det nok brukt opp.

Slik ser den ut, antologien vår:

ordforord

Det var én som sa nei, hun hadde ikke tid. Henne vil jeg rette en spesiell takk til. Unni Lindell. Hun var i en av sine sedvanlige skriveisolasjoner, i sluttfasen av en roman, hun var veldig positiv til det hele, men hadde rett og slett ikke tid. I stedet donerte hun 30.000 kroner til prosjektet. Det spørs om det hadde blitt noe bilbiotek uten det.

Det er vanskelig å forklare for mennesker som ikke har jobbet eller vært på disse stedene at ting tar tid. I Afrika er det ikke bare mañana, men i overmañana og mer til. Men selv om ting tar tid, av tusen forskjellige grunner, blir ting til etter hvert likevel. Det har tatt fem år. Men nå står det der, biblioteket i Simunye i Sør-Afrika. Det er ikke til å stikke under verken stoler eller bord at jeg er så rørt at det nesten er litt vanskelig å skrive noe fornuftig. Så jeg skal la være. Nyt bildene i stedet. Men først:

Tusen takk, Unni Lindell for den generøse pengegaven.

Tusen takk, Anne B. Ragde, Torgrim Eggen, Tom Egeland, Lars Saabye Christensen, May Grethe Lerum, Tor Åge Bringsværd, Levi Henriksen, Gaute Heivoll, Bror Hagemann, Helene Uri, Brit Bildøen, Ingvild Rishøi, Harald Rosenlöw Eeg, Tom Lotherington, Rønnaug Kleiva, Linde Hagerup, Roger Pihl og Øystein Hauge for grenseløs positivitet og vilje til å dele egne tekster.

Tusen takk Kari Marstein (redaksjonsjef Gyldendal) som sa ja til prosjektet og Trude Rønnestad (redaktør Gyldendal) som ga meg gode råd i redigeringen av antologien.

Se hva vi har gjort!

 

IMG_4744

 

IMG_6910

 

 

IMG_6912

 

 

IMG_6916

 

 

bilde

 

 

bilde (2)

 

 

MALSTRØM UTE I VERDEN

Det er noen måneder siden jeg slapp Malstrøm løs ute i verden, og reisen er allerede blitt stor og betydningsfull, både for boken og for meg.

Først og fremst er jeg blitt mer glad i romanen, etter å ha fått den på avstand, og dessuten fått andres reaksjoner på den. Dernest er jeg også blitt – om mulig – enda mer begeistret for coveret på boken. Et lite gjensyn:

 

Malstroem_hd_image

 

 

For aller første gang i mitt liv, opplever jeg at en roman jeg har skrevet utelukkende får positive anmeldelser. Her er en faksimile av den som var i Bergens Tidende, for eksempel, samt et intervju i Østlandets Blad.

 

1977045_10151925010026867_294896853_n                                 1231158_10151876921706867_466712630_n

 

Hver uke popper det inn melding eller to på Facebook, fra folk som har lest boken og likt den, fra unge voksne som har valgt den til særoppgave eller foredragsprosjekt, og som lurer på et par ting om dykking eller om hvorfor jeg skrev akkurat denne boken. Det er ikke alltid like enkelt å besvare, men det er klart at romanen har flere lag. Dykkingen er bare en liten del av boken, selv om det kan virke som om den bare handler om det. Jeg var faktisk redd for at det skulle være for lite dykking til at dykkemiljøet skulle anerkjenne det som en roman som angikk dem. Det viser seg at det er akkurat passe med dykking. I tillegg til alt det andre.

Men best av alt: Jeg har fått lov til å reise rundt og prate med ungdom om boken, om skriving, om dykking, om puling og om annen verdenskrig sett fra en litt annen vinkel enn den vi er vant til. På bildet under er jeg på foredrag for hundreogfemti åsåmme unge voksne. Jeg pleier å si til dem at de kan få velge hva jeg skal lese fra – dykking, bakfylla, puling. Som regel velger de dykking, eller noe helt annet de selv finner på. Akkurat denne dagen gikk jeg på en mine: Flertallet endte opp med taktfast å rope: «Puling, puling, puuuuling!» Det ble kleint for alle parter, men når man talk the talk, må man også walk the walk, så de fikk akkurat det de ba om. Med innlevelse. Akkurat det hadde de nok ikke ventet.

10012570_10151979050346867_1391301562_n

 

 

En uventet konsekvens av å skrive denne romanen, er at jeg plutselig blir kontaktet av gamle dykkekompiser jeg ikke har hørt fra på år og dag, eller som jeg har sporadisk kontakt med. Som sender bilder fra åtti- og nittitallet, fra den gangen jeg var ung og dykkingen okkuperte størstedelen av mitt våkne liv. Det er ufattelig hyggelig, setter i gang massive følelser og bringer tilbake minner  og lukter som lå lagret et sted jeg ikke lenger hadde tilgang til. For eksempel disse:

Citadellet i Stavern

Caterina_5

 

 

Disse bildene, minnene, menneskene – så unge vi var! Så glade, eventyrlystne, sultne på livet! De brakte fram noe jeg har tenkt på i mange år; nemlig hvorfor jeg ikke vil tilbake til dykkingen, denne fantastiske sporten. Det har sine forklaringer som er for private til at jeg skal gå inn på dem her, men som er lagt bak meg nå. Jeg har funnet tilbake til den evigvarende kjærligheten til havet og dykkesporten. Med et fantastisk miljø og helt ufattelig skjønne mennesker (Monica, Ørjan, Christian, Guido, Ronny, Yngve, Heidemarie, Peter og alle dere andre)  er jeg blitt tatt imot med åpne armer, og ønsket velkommen tilbake med varme, entusiasme, tålmodighet og til slutt et spark i ræva.

Så:

 

10268424_10152019010396867_6321414479151063644_n

Baby – I’m back!

Uventede effekter der, altså.

Malstrøm står nå som den viktigste, beste og mest betydningfulle romanen jeg har skrevet. Både innholdsmessig, men også privat. Dette smeltet sammen i en høyrere enhet da bladet Dykking valgte å anmelde boken. Et udiskutablet høydepunkt å bli lest og funnet tung nok av miljøet.

 

10277729_10152018563781867_5311940072896160888_n                       10152679_10152018563926867_2448009461641148700_n

 Malstrøm lever i beste velgående der ute. Det er så fint. Det er så viktig. Og det gir meg sykt mye energi til å skrive videre, større og bedre.

Til høsten kommer det en ny roman, men det er en annen historie. Her skal Malstrøm få lov til å skinne alene litt til.

LANSERING AV MALSTRØM – HVOR BLE DET AV ALLE GUTTA?

JEG LANSERER BOK I DAG!

Hurra for meg, hurra for Malstrøm, hurra for alle som har vært med på veien fra idé til ferdig roman, hurrahurrahurra! Det er omtrent den oppmerksomheten jeg får i dag. Jeg håper jo at mannen min kjøper med seg en flaske sprudlende, selv om jeg tilfeldigvis og uheldigvis er på 5:2 fastedag. Det hjelper egentlig ikke å skrive det her, for han gjør ganske mange andre ting før han leser bloggen min på kvelden, og da er jo polet stengt.

Det er mye jeg blir spurt om som forfatter. Et av mange tilbakevendende spørsmål er hvorfor jeg skriver for unge voksne. Da pleier jeg å svare: «Hvorfor ikke?»

Det er også sosiale situasjoner som ikke sjelden kan se sånn ut:

«Hva driver du med for tiden?» «Skriver roman.» «Ååå, så interessant, om hva?» «Det er en roman om død, flukt, nazigull og puling.» «Wow, så spennende! Når kommer den?» «Da og da.» «Den skal jeg kjøpe!.»

Noen ganger sier jeg at det er en ungdomsbok, andre ganger ikke. De gangene jeg sier det, og jeg snakker til en voksen, dør interessen momentant i halvparten av tilfellene. Ungdomsbøker er ikke interessante. Kunst for ungdom er irrelevant.

HVA FAEN?!

Jeg kan ikke få sagt det med store nok bokstaver eller høy nok utestemme: For meg er en utgivelse av en ungdomsroman like viktig som den av en voksenroman. Jeg er forfatter, gir ut bøker. Når jeg skriver for unge voksne, er det et bevisst valg jeg gjør. Og jeg elsker det!

Likevel er det altså slik at statusen min ofte endres i forhold til hva jeg kommuniserer at jeg skriver eller gir ut. Det er helt koko!

Boken min lanseres i dag. Det er sendt ut anmeldereksemplarer og pressemeldinger. Hadde jeg skrevet en thriller for voksne om nazigull og dykking – og attpåtil påstått at jeg var den første kvinnen til å dykke på Blücher, at jeg nesten krasjet med et amerikansk hangarskip en natt jeg ikke dykket, men ventet på to andre som var nede – tør jeg vedde på at jeg hadde blitt interessant for pressen.

blucher1

(Veldig gammelt bilde (1988) fra Askholmene, jeg ordner tau, Yngve Rakke finner bøye og lager pekefinger.)

Jeg har faktisk spennende historier å fortelle, tematisert gjennom opplevelser fra under vann, hvor jeg har dykket på skipsvrak fra annen verdenskrig, alt aktualisert gjennom en roman.

En ungdomsroman.

Malstrøm.

CHAMPAGNEOCCASION!

 

 

FORHÅNDSBESTILLING OG E-BOK

Den er ferdig! Jeg har holdt den i hendene. Magisk følelse å se at Word-dokumentet, det litt kjønnsløse dataoppsettet, side etter side som jeg har skrevet, redigert, vasket og korrigert – simsalabim, liksom. Bok.

Koko.

Men en utrolig deilig følelse. For det er jo faktisk ikke magi, men beinhard jobbing. Med språket, handlingen. Logiske inkonsekvenser. Korrekturleseren oppdaget en kjempebrøler. Jeg har ikke tenkt å avsløre den her, kanskje jeg forteller den ved en senere andledning. Kanskje. Akkurat nå er det litt for pinlig. Men den var major. Jeg hadde hengt meg om den hadde blitt trykket sånn. Så jeg elsker korrekturleseren min.

Okei. Her er den i alle fall. Den er vakker, nydelig, og fremfor alt: Omslaget lyver ikke. Som designeren sa: Det er en destillasjon av innholdet. Og dykkerbildet er tatt av Christian Skauge, en fantastisk undervannsfotograf. Har har hjemmeside med mange utrolige bilder. Her er link til den.

Tilbake til boken – her er den:

IMG_1867

Den er ikke i bokhandelen før slutten av januar, men den kan forhåndsbestilles. De fine er at E-boken kan kjøpes og lastes ned allerede, om det skulle være umulig å tøyle nysgjerrigheten, eller man foretrekker E-bok. Mulighet for alle, altså.

Nå skal den ut til dere. Jeg er veldig stolt og glad. Og livredd. *gulp*

MALSTRØM

Å!

Nå er det like før!

Malstrøm kommer i handelen i slutten av januar, og jeg gleder meg til å holde boken for første gang. Den driver og blir trykket as we speak. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli så blasert at jeg ikke får hetta, blir på gråten, stolt og overlykkelig, når det første eksemplaret ligger i hendene mine. Lukten. Utseendet. Tyngden. Alt det som bare har vært sider i et Word-dokument, omslag på en PDF – plutselig er det blitt til en sprell levende roman.

Sånn ser den ut:

Malstroem_hd_image

Du kan lese mer om den under knappen UNGDOMSBØKER der oppe. Så nå er det kriblings på gang. Den skal ut til ungdommen der ute, og de er ikke nådige. Jeg håper jeg har klart å skrive en spennende og engasjerende historie.