Unge voksne. Jepp, det er faktisk en greie.

I desember var jeg så heldig å få gjeste podcasten til Arne Svingen, Svingens barnebokverden. (Et helt fantastisk konsept, btw.Arne Svingen, nå aktuell med sin bok nummer … 100 (!), har gjort ekstremt mye for litteratur for barn og unge, og er spesielt opptatt av gutta.)

IMG_6389

Jeg fikk æren av å gjeste podcasten Svingens barnebokverden sammen med Magnhild Bruheim. En fantastisk fin opplevelse. Sjefen selv bakerst, der.

Et av spørsmålene jeg fikk var hva man kunne gjøre for å fremme litteraturen for unge voksne, eller YA-segmentet, som det også kalles. Jeg synes ikke jeg svarte godt nok på det, og nå som det litterære råd i NBU har uttalt at de synes det er for få som skriver for unge voksne, synes jeg det er på sin plass både å poengtere at jeg har fremmet og skrevet for dette segmentet flere år, at dette faktisk er et ”segment” som fortjener dedikerte forfattere og at vi som skriver for unge voksne faktisk finnes. Men er det korrekt at vi er  få?

Jeg skal selvsagt ikke fortelle hvordan andre forfattere definerer sine romaner, jeg kan bare snakke for meg selv. For egen del skriver jeg for de som er i skjæringspunktet mellom ungdom og voksen, uten at det alltid er enkelt å stadfeste eksakt alder fordi det  blant annet handler om modenhet. Modenhet generelt, men også lesemessig. Noen er vant til å lese mye, andre ikke. Man modnes dessuten som person på ulike tidspunkter, alt er like normalt og alt er såre vel. Noen konkret alder på hva unge voksne representerer, er dermed vanskelig å definere. Når det gjelder hva man liker å lese, er det enda vanskeligere å definere en konkret alder, noe jeg ser også forlagene strever med, antagelig av ulike grunner. Selv mener jeg at dette ligger på alt mellom femten og tjue år, alt etter leseerfaring og interesse. Uansett er en viss modenhet en fordel, i alle fall om man skal ha utbytte av mine romaner.

Den siste romanen jeg har utgitt i sjangeren unge voksne, I morgen, er det mange veldig unge som liker å lese, men jeg har registrert at underteksten ofte går tapt dersom leseren er for ung. Det underliggende psykiske spillet mellom de to hovedpersonene, konfliktene, det som gjør den mannlige hovedpersonen (Andreas) til en type man skal være på vakt mot, det forsvinner for ganske mange av dem i den yngste sjiktet. Temaet er komplekst og mangefasettert, og små tegn på at ting er galt ligger i måten den kvinnelige hovedpersonen (Ingrid) reagerer på. At noe av forklaringer ligger i Andreas’ tidligere erfaringer og oppvekst, og at Ingrid lever midt i Metoo-paradigmet, blir heller ikke poengtert av de yngste leserne. Nå er det ikke nødvendig å få med seg disse nyansene for å få en god leseropplevelse, selvfølgelig, og flere av dem som har lest den har sagt at den har arbeidet i dem over lengre tid, og at de er mer obs på ting de for eksempel ser i filmer eller i aviser. På den måten har et slags budskap likevel nådd gjennom, selv for de leserne som kanskje ikke ser de små tingene direkte under lesninger. Men det umiddelbare i underteksten er likevel forbeholdt den litt modnere leseren. Og det er kanskje derfor det er vanskelig å aldersfeste litteratur for unge voksne?

Siden vi altså ikke har en definert tradisjon for YA-litteratur, samtidig som aldersmerkingen kan være slippery slope, er det kanskje ikke merkelig at forlagene nøler med å sette denne merkelappen på litteratur som oppfattes som flytende (dette gjelder selvsagt ikke alle forlag!).

Jeg ønsker med dette å sette fokus på at det faktisk finnes forfattere som skriver i denne ”målgruppen” – hater ordet når det kommer til litteratur, men i mangel av noe bedre – og at det finnes gode bøker med viktige eller mindre viktige emner.

Så hvorfor denne distinksjonen?

Igjen for egen del, er det fordi det er trinn i all lesning. Jo eldre man blir, desto mer erfaring får man, både i livet og i litteraturen. Modningsprosessen foregår gjennom et helt liv, som hvorfor skulle det være noe annerledes for litteraturen? Vi vet jo at statistisk leser menn helst om menn, kvinner om både kvinner om menn. Vi vet også at små barn liker Brillebjørn (Ida Jacksom) fremfor Flytande bjørn (Frode Grytten) av helt åpenbare grunner. Unge voksne befinner seg i en helt egen, liten del av litteraturen, samtidig som de tar inn den definerte ungdomslitteraturen sammen med den definerte voksenlitteraturen. Men de er ikke voksne, og driter antagelig litt i eldre menn som springer til skogs for å finne seg selv, samtidig som de heller ikke er så interessert i generelle fjortisproblemer.

Jeg, og mange andre forfattere, har ved flere anledninger spurt unge voksne hva som er viktig når de leser bøker, utover at de selvsagt må rykkes av det de leser, og svarene er ganske entydige. Som alle andre lesere må også unge voksne på en eller annen måte kunne identifisere seg med hovedpersonen(e) i romanen de leser. Det er egentlig ganske enkelt, noen vil kanskje til og med si helt Captain Obvious. Likevel ser vi sjelden konkret satsing eller profilering. Om en mor, søster, fetter, onkel, bestemor skal kjøpe en bok til en søtten-attenåring, vil vedkommende kanskje treffe blink fordi betjeninger virkelig har kompetanse og skiller automatisk på alder og leserfaring. Men det er mer sannsynlig at man enten gir bort noe som er omtalt, kjent eller noe som virker interessant, uten at mottager nødvendigvis blir begeistret. Av alt vi adapterer fra utlandet, er det over min fatteevne at vi ikke har adaptert konseptet unge voksne som en litterær sjanger.

De færreste forfattere kan leve av bare å skrive bøker, det er ikke noe nytt. Samtidig skjer det enormt mye i bransjen nå, endringer, kanskje til og med paradigmer, endringer i hvordan forlag drives, en økning av selvpubliserte tekster og hva det medfører av konkurranse, men øverst: den enorme konkurransen boken har fra andre medier. For forfattere er det også ”farlig” å låse sitt forfatterskap, blant annet fordi mange forfattere skriver for flere aldersgrupper, det forstår jeg godt. Det er i utgangspunktet et felles ansvar: Forfattere, forlag og de som omtaler litteratur, fra anmeldere til journalister. Jeg holder ikke pusten; hittil er det kanskje én av ti journalister som ikke sier «jeg har ikke lest romanen/om forfatterskapet ditt/om emnet» i intervjusituasjoner, og jeg er ikke en Hanne Ørstavik som bare kan reise seg og si at da kan det være det samme med hele intervjuet, selv om det er fristende. Så at de skal sette seg inn i sjangere og kanskje skrive frem en helt ny tradisjon en er jo egentlig ganske uoppnåelig, særlig siden interessen for og omtalen av litteratur er dalende. Men jeg er forfatter, jeg kjemper for litteraturen, så her er jeg.

Selv har jeg ingen problemer med å si at jeg skriver romaner for unge voksne som en sjanger, og voksne som en annen, fordi jeg er så lat eller fantasiløs at jeg ikke har flere strenger å spille på. Der er forskjell på å skrive for unge voksne og voksne. Jeg har egentlig ikke helt klart for meg hvor dypt det stikker, hvor den ene forlater den andre, for jeg bruker uansett lang tid på å skrive romaner. Den største forskjellen er vel, satt på spissen, at for unge voksne streber jeg etter et voksent språk som er enkelt, mens for voksne forsøker jeg å gjøre det enkle mer intrikat og komplisert både plott- og språkmessig. Men for begge deler gjelder det at jeg alltid forsøker å  løfte arbeidet mitt ved å (tentativt) skrive en bedre bok enn den forrige. Om det i det hele tatt gir noen mening, for det er jo ikke en én til én-greie, heller. Jeg skriver ikke romaner for unge voksne fordi det er enkelt. Jeg får ofte spørsmålet hvorfor jeg skriver for unge voksne, og da svarer jeg at det er fordi jeg har et spesielt hjerte for disse folkene; jeg digger og beundrer unge voksne. De er i ferd med å modnes, de er smarte, de vet ting, de er lynkjappe, utålmodige, samtidig som de ikke har sperrene jeg har, de tenker konsekvens, men lar seg ikke hindre i tenkningen av motsigelser. Unge voksne er generøse, gavmilde, knallharde og kompromissløse. Jeg ønsker at jeg var mer som dem, uansett lar jeg meg begeistre, sjarmere, imponere og inspirere.

Til forlag, til forfattere, til anmeldere, til dere som omtaler og skriver om litteratur (dere blir dessverre færre og færre): Finn forfatterne som skriver for unge voksne. Våg å skille. Skriv om bøkene, om forfatterskapene.

Herved kommer en utfordring til anmeldere og andre som omtaler litteratur:

Plukk gjerne fra hverandre min siste roman for unge voksne, I morgen. Vær så god. Men våg å gjøre det med intensjonen å løfte frem en sjanger: Romaner for unge voksne.

Challenge accepted?

 

 

Romanen som nektet å dø.

Bøker er ferskvare.

Feeeil!

Noen bøker er kanskje ferskvare, men de fleste er det ikke. Jeg sluttet å telle dager er det i alle fall ikke.

Kort fortalt handler Jeg sluttet å telle dager om Berly Marie Olsvik som blir tuppet på hodet ut av hjemmet sitt og inn på St. Jørgen hospital i Bergen når det blir avdekket at hun har lepra. Lepra er bedre kjent som spedalskhet for de aller fleste. Hun blir adskilt fra sine barn, mister hjem og selvstendighet, seg selv. Hun må forlate at hun vet og kjenner til og dra helt alene til et sted hun ikke kjenner noen, uten støtteapparat, uten å vite hva som skal skje. Smak litt på den.

Historien om Berly er ikke unik; på slutten av 1800-tallet måtte man på et dertil egnet sykehus om man fikk lepra, fordi mannen som oppdaget leprabasillen, Gerhard Armauer Hansen, også kunne bevise at det var smittsomt.  (Lepra blir også kalt Hansen’s disease). Dermed fikk han gjennom et mandat om å finne alle leprasyke og internere dem på sykehusene i Bergen for å kunne kontrollere smitten. Av en grunn som så vidt jeg vet ennå ikke er blitt avdekket, var de aller fleste tilfellene av lepra konsentrert rundt Vestlandet, slik radesyken var på Sørlandet.

Å bli separert fra sin familie og stuet inn på et hjem sammen med mange fremmede med denne forjævlige sykdommen som eneste fellesnevner,  var et sjokk for både kropp og sinn. Skammen var så stor for noen at det ble tiet i hjel. Bare spør Jon Almaas, som i programmet ”Hvem tror du at du er” oppdager at tippoldefaren hans ikke planla å stikke av til Amerika, som man antok siden sporene etter ham stoppet der. Han ble innlosjert på hospitalet og døde der. Samme dag som NRK viste akkurat denne episoden, tvitret de også om boken min, Jeg sluttet å telle dager. Og da jeg så programmet, tenkte jeg: Ja. Jeg kunne likegodt ha skrevet den historien som min egen. De fleste historiene om de leprasyke som måtte interneres var tragiske, det handlet om skjebner, liv, identitet som forsvinnet og gradvis byttes ut med en fellesidentitet.

Eneste forskjellen er at jeg har skrevet inn to personer som har levd: Kari Spidsøen og Gerhard Armauer Hansen. Sistnevnte utførte et horribelt eksperiment på førstnevnte (viktig del av handlingen i romanen min), noe som ble rapportert inn. Rettsak ble holdt, og Gerhard Armauer Hansen ble fradømt retten til å behandle pasienter, men fortsatte å være overlege for den spedalske syke til sin død. Jeg har dessuten vært gjennom «hele» lepraarkivet, og har sett at han har undertegnet dokumenter som gjelder pasienter, så helt borte ble han ikke tross dommen.

Alt dette er gammelt nytt, og kanskje nettopp derfor er denne mørke del av vår forhistorie i ferd med å forsvinne fra vår kollektive hukommelse. At resultatet av rettsaken kan sies å være starten for det vi i dag kaller pasientrettigheter, er ikke helt urimelig å dedusere.

Til alle dere som sender mail, meldinger, som ringer meg og kontakter forlaget som ga den ut og som ikke lenger finnes: Det skjer noe. Snart. For denne romanen er ikke ferskvare, den lever og ånder, puster og peser. Senest i dag fikk jeg tilsendt bilde av noen som hadde klart å spore opp et eksemplar, og som var griseglad! Det finnes ikke noe mer givende for meg som forfatter.

fakeomslag

 

Så. Masse skjer i kulissene. Stay tuned, som det heter.

Jeg sluttet å telle dager er ikke død!

Djevelen er i konteksten

Jeg skal la være å kalle dette åpne brevet, eller rettere sagt blogginnlegget, for Kjære Tore Sagen. Det ville være å ta høystatus på tantevis, og det har jeg allerede gjort på Twitter uten at det har vært spesielt kontroversielt eller lagt merke til. Det ville dessuten være å ikke ta deg på alvor som et voksent, tenkende menneske.

Likevel blir jeg nok litt stemoderlig nå, men det er nettopp fordi jeg må ta deg seriøst.

  1. Satire, sier du.
  2. Folk har ikke forstått kontekst, sier du.

Allerede her glipper det. Satire kjennetegnes ofte av at det er smart tenkt, godt timet og piskesnertende utført. Jeg mener ikke å være partypooper, men det du fremførte er jo bare platt og ærlig talt litt putete. (Jeg har hørt hele programmet, ikke bare de delene der du lager apelyder etter å ha sagt at … nei, vet du; jeg kan ikke gjenta). Og det er ikke fordi jeg ikke eier humor, jeg er skikkelig gøyal og morsom. Heller ikke fordi jeg aldri har hørt på Radioresepsjonen, for det har jeg, men det er lenge siden våre veier skiltes rent humormessig. Heldigvis. Og la oss være ærlige: Dere begynner å komme «opp i årene» dere også, det er ikke sikkert at humoren deres travels well gjennom samfunnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg mener at ingenting kan spøkes med, tvert imot; det aller meste kan spøkes med, også rasisme, men når du er ute på usmult farvann er det viktig å holde tunga rett i munnen, samt å ha finesse, timing og intelligens.

Der svikter du, med respekt å melde, på alle punkter.

Smak og behag, humor schmumor, sure kjerring, kan du si.

Vel.

Godt mulig, og du har fått mye tyn og hets, det tyder kanskje på at du har såret noen, støtt noen, gjort noen forbanna? Ikke at det gir noen rett til å være ufine, selvsagt, heller ikke mot deg, men du har fått en del helt grei kritikk også, som du ikke svarer på. Eller: Du svarer. Du sier at programmet blir tatt ned og at du beklager at noen er blitt såret, at du har rammet feil målgruppe, MEN det er fordi det ikke er sett i sammenheng med kontekst.

Hæh?

Da er vi over på 2.

Det at du beskylder dine kritikere for å ikke ha forstått kontekst gjør det ekstra trist å måtte informere deg om at det er du som ikke har forstått konteksten. Akkurat det er ganske ufattelig, siden konteksten har vært der i mange hundre år, konteksten har vært debattert, det har vært skrevet side opp og side ned om rasisme og rasistiske hendelser, forskningsrapporter om rasisme, alt fra slavetiden, via Holocaust, Rosa Parks, ”I have a dream” og Ku Klux Klan, til Benjamin-drapet og mokkamann-skandalen, og tusen på tusen av andre debatter, diskusjoner og hendelser. Ikke minst burde det være kontekst med en regjering som har gjort høyreekstreme holdninger og fremmedfrykt mer stuerent, og med en voksende høyreekstremistisk holdning blant maktmennesker og politikere, med Trump i spissen.

Ordene og analogiene du bruker er gamle, utdaterte, grusomme, forferdelige ikke ulovlige, men i konteksten: Ikke greie å bruke. (Eller for å være mer konkret: Helt uspiselige.)

Det er ikke så veldig lenge siden det ble forsøkt en massakre i en moske ikke så fryktelig langt unna NRK, der rasisten ble overmannet, men ikke før han hadde drept sin adopterte søster som hadde litt mer melanin enn deg og meg. Det er heller ikke lenge siden 77 mennesker ble brutalt drept av en mann med samme type holdninger.

Dette er konteksten du laget din ”satire” i. Du kommer ikke unna det, uansett hva du sier!

Det er helt umulig for meg å forstå hvordan du i det hele tatt har klart å gjennomføre tanken på å gjennomføre uten at det har gått hundre alarmer.

Så.

Jeg skal ikke bare kritisere og klage. Jeg skal forsøke å være konstruktiv. For det jeg håper, er jo at du legger deg langflat, lytter (ikke bare til meg, men til den voldsomme protesten, som IKKE handler om at ting er tatt ut av kontekst), er ydmyk, ikke bare tenker på din egen krenkelse, og går ut og sier noe fornuftig som er ment til å skape forsoning fremfor dritt. Som ikke handler om deg og ditt, men om en mye større helhet og kontekst.

Jeg er forfatter. Jeg lever av ord. Jeg vet at ord har betydning. Alle vet at ord og språk er makt. Ord og språk er det vi har som skal bringe oss nærmere hverandre, ord er det viktigste middelet vi har for å uttrykke oss, enten det nå er humor eller alvor. Kontekst avgjør, det har du helt rett i. Men konteksten er større en et studio i NRK, og tre voksne menns barnlige prompehumor.

Guro Sibeko har akkurat sluppet boken ”Rasismens Poetikk”. Helt i begynnelsen står det noe om terminologi, som i aller høyeste grad tar hensyn til kontekst.

Jeg siterer:

”Ord er viktige. Vi ser verden gjennom dem, og derfor forandrer vi også verden litt hver gang vi bruker dem.

Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg har valgt er de beste, men jeg gjør så godt jeg kan.”

Om du hadde tenkt litt mer på den måten før du gikk i gang, ville du kanskje ha tenkt deg om to ganger og brukt andre ord, eller en helt annen idé. Du hadde muligheten til å bruke andre ord, du hadde muligheten til å si noe viktig til et stort publikum, og samtidig være morsom. I stedet valgte du noe platt, enkelt, fordummende og polariserende, uten å ta hensyn til noe som helst kontekst. (Jeg er dritlei det ordet nå, men det var du som bragte det inn.)

Det hadde vært så kult om du kom ut og sa: ”Faen, Sibeko har rett. Dette har jeg ikke tenkt på. Jeg er antirasist, men jeg har aldri sett det på denne måten, det gjør vondt, men det er lærdom i det. Jeg ber alle jeg har såret uforbeholdent om unnskyldning.”

Jeg holder ikke pusten, for å si det sånn. Det holder om jeg har nådd frem med et pittelite poeng. Og om jeg ikke har nådd frem med en dritt, og du mener jeg at også jeg joiner et hylekor, et ekkokammer, eller hva som helst for ikke å ta innover deg noe som helst, har du sikker registrert at jeg ikke har nevnt Greta Thunberg-greiene dine. For hva er vitsen med å redde kloden hvis det bare skal være rasstapper igjen på den?

Jeg sluttet å telle dager – roman 2014

Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.

Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.

St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen  blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.

Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.

Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.

 

Skjermbilde 2014-06-18 kl. 16.47.32

Kommer i begynnelsen av september!

MALSTRØM UTE I VERDEN

Det er noen måneder siden jeg slapp Malstrøm løs ute i verden, og reisen er allerede blitt stor og betydningsfull, både for boken og for meg.

Først og fremst er jeg blitt mer glad i romanen, etter å ha fått den på avstand, og dessuten fått andres reaksjoner på den. Dernest er jeg også blitt – om mulig – enda mer begeistret for coveret på boken. Et lite gjensyn:

 

Malstroem_hd_image

 

 

For aller første gang i mitt liv, opplever jeg at en roman jeg har skrevet utelukkende får positive anmeldelser. Her er en faksimile av den som var i Bergens Tidende, for eksempel, samt et intervju i Østlandets Blad.

 

1977045_10151925010026867_294896853_n                                 1231158_10151876921706867_466712630_n

 

Hver uke popper det inn melding eller to på Facebook, fra folk som har lest boken og likt den, fra unge voksne som har valgt den til særoppgave eller foredragsprosjekt, og som lurer på et par ting om dykking eller om hvorfor jeg skrev akkurat denne boken. Det er ikke alltid like enkelt å besvare, men det er klart at romanen har flere lag. Dykkingen er bare en liten del av boken, selv om det kan virke som om den bare handler om det. Jeg var faktisk redd for at det skulle være for lite dykking til at dykkemiljøet skulle anerkjenne det som en roman som angikk dem. Det viser seg at det er akkurat passe med dykking. I tillegg til alt det andre.

Men best av alt: Jeg har fått lov til å reise rundt og prate med ungdom om boken, om skriving, om dykking, om puling og om annen verdenskrig sett fra en litt annen vinkel enn den vi er vant til. På bildet under er jeg på foredrag for hundreogfemti åsåmme unge voksne. Jeg pleier å si til dem at de kan få velge hva jeg skal lese fra – dykking, bakfylla, puling. Som regel velger de dykking, eller noe helt annet de selv finner på. Akkurat denne dagen gikk jeg på en mine: Flertallet endte opp med taktfast å rope: «Puling, puling, puuuuling!» Det ble kleint for alle parter, men når man talk the talk, må man også walk the walk, så de fikk akkurat det de ba om. Med innlevelse. Akkurat det hadde de nok ikke ventet.

10012570_10151979050346867_1391301562_n

 

 

En uventet konsekvens av å skrive denne romanen, er at jeg plutselig blir kontaktet av gamle dykkekompiser jeg ikke har hørt fra på år og dag, eller som jeg har sporadisk kontakt med. Som sender bilder fra åtti- og nittitallet, fra den gangen jeg var ung og dykkingen okkuperte størstedelen av mitt våkne liv. Det er ufattelig hyggelig, setter i gang massive følelser og bringer tilbake minner  og lukter som lå lagret et sted jeg ikke lenger hadde tilgang til. For eksempel disse:

Citadellet i Stavern

Caterina_5

 

 

Disse bildene, minnene, menneskene – så unge vi var! Så glade, eventyrlystne, sultne på livet! De brakte fram noe jeg har tenkt på i mange år; nemlig hvorfor jeg ikke vil tilbake til dykkingen, denne fantastiske sporten. Det har sine forklaringer som er for private til at jeg skal gå inn på dem her, men som er lagt bak meg nå. Jeg har funnet tilbake til den evigvarende kjærligheten til havet og dykkesporten. Med et fantastisk miljø og helt ufattelig skjønne mennesker (Monica, Ørjan, Christian, Guido, Ronny, Yngve, Heidemarie, Peter og alle dere andre)  er jeg blitt tatt imot med åpne armer, og ønsket velkommen tilbake med varme, entusiasme, tålmodighet og til slutt et spark i ræva.

Så:

 

10268424_10152019010396867_6321414479151063644_n

Baby – I’m back!

Uventede effekter der, altså.

Malstrøm står nå som den viktigste, beste og mest betydningfulle romanen jeg har skrevet. Både innholdsmessig, men også privat. Dette smeltet sammen i en høyrere enhet da bladet Dykking valgte å anmelde boken. Et udiskutablet høydepunkt å bli lest og funnet tung nok av miljøet.

 

10277729_10152018563781867_5311940072896160888_n                       10152679_10152018563926867_2448009461641148700_n

 Malstrøm lever i beste velgående der ute. Det er så fint. Det er så viktig. Og det gir meg sykt mye energi til å skrive videre, større og bedre.

Til høsten kommer det en ny roman, men det er en annen historie. Her skal Malstrøm få lov til å skinne alene litt til.

FORHÅNDSBESTILLING OG E-BOK

Den er ferdig! Jeg har holdt den i hendene. Magisk følelse å se at Word-dokumentet, det litt kjønnsløse dataoppsettet, side etter side som jeg har skrevet, redigert, vasket og korrigert – simsalabim, liksom. Bok.

Koko.

Men en utrolig deilig følelse. For det er jo faktisk ikke magi, men beinhard jobbing. Med språket, handlingen. Logiske inkonsekvenser. Korrekturleseren oppdaget en kjempebrøler. Jeg har ikke tenkt å avsløre den her, kanskje jeg forteller den ved en senere andledning. Kanskje. Akkurat nå er det litt for pinlig. Men den var major. Jeg hadde hengt meg om den hadde blitt trykket sånn. Så jeg elsker korrekturleseren min.

Okei. Her er den i alle fall. Den er vakker, nydelig, og fremfor alt: Omslaget lyver ikke. Som designeren sa: Det er en destillasjon av innholdet. Og dykkerbildet er tatt av Christian Skauge, en fantastisk undervannsfotograf. Har har hjemmeside med mange utrolige bilder. Her er link til den.

Tilbake til boken – her er den:

IMG_1867

Den er ikke i bokhandelen før slutten av januar, men den kan forhåndsbestilles. De fine er at E-boken kan kjøpes og lastes ned allerede, om det skulle være umulig å tøyle nysgjerrigheten, eller man foretrekker E-bok. Mulighet for alle, altså.

Nå skal den ut til dere. Jeg er veldig stolt og glad. Og livredd. *gulp*

MALSTRØM

Å!

Nå er det like før!

Malstrøm kommer i handelen i slutten av januar, og jeg gleder meg til å holde boken for første gang. Den driver og blir trykket as we speak. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli så blasert at jeg ikke får hetta, blir på gråten, stolt og overlykkelig, når det første eksemplaret ligger i hendene mine. Lukten. Utseendet. Tyngden. Alt det som bare har vært sider i et Word-dokument, omslag på en PDF – plutselig er det blitt til en sprell levende roman.

Sånn ser den ut:

Malstroem_hd_image

Du kan lese mer om den under knappen UNGDOMSBØKER der oppe. Så nå er det kriblings på gang. Den skal ut til ungdommen der ute, og de er ikke nådige. Jeg håper jeg har klart å skrive en spennende og engasjerende historie.