Legg makt bak ordene!

Jeg skriver på ikke mindre enn to romaner om høyreradikalisering og rasisme, om understrømmene og det som skjer på internett, men som de fleste ikke ser. Det som skjer i det åpne, som vi fordømmer når vi får det servert helt åpent, men så glemmer igjen like etterpå.

For å gjøre dette, og gjøre det ordentlig, å skrive autentisk og ekte om hva som egentlig foregår rett ved siden av oss, der naboen din kan være en av de som sitter bak skjermene sine og ranter ut på måter vi for bare ti år siden ville ha blitt forferdet over, må jeg inn i materien og på internettet jeg egentlig ønsker jeg aldri hadde gjort. Det koster. Hver dag. Jeg blir deprimert, jeg krangler med de rundt meg, jeg blir desperat, jeg får utslett, jeg sier dumme ting jeg ikke kan ta tilbake. Jeg tråkker i salater til høyre og venstre, fornærmer mennesker jeg kanskje burde spille på lag med. Men jeg kan når som helst bare gi meg og tenke at jeg ikke har stemmen, styrken eller viljen til å gjennomføre. Det er bare det at hver eneste dag blir jeg minnet på alle dem som står i den offentlige debatten og opplever daglig trakassering av en karakter de fleste av oss ikke ante var mulig i et sivilisert demokrati. De kan ikke bare slutte å være seg selv, hetsen følger dem hvor de går. De som sitter igjen etter 22. juli kan heller ikke bare velge seg ut av smerte og kontinuerlig påminnelse, de står fortsatt i det hver eneste dag. Jeg er ikke i nærheten av hva disse menneskene står i.

Nylig deltok jeg i en tråd på Facebook som omhandlet serien 22. juli på NRK og berøringsangst med den mørke, rasistiske og hatefulle understrømmen som var motivasjonen for terroren. Tråden gikk videre til å diskutere rollen til og portretteringen av Fjordman (det er her fullstendig irrelevant hva han egentlig heter). Aftenposten har av en eller annen grunn trykket et debattinnlegg fra ham, hvor han hevder at det er ham som er portrettert i serien, og hvor han sutrer over at han ikke ble konsultert i manusbearbeidelsen. Videre whines det betydelig også over at NRK ikke har anmeldt en eller annen bok han har skrevet.

Hvor skal man begynne?

Jeg kan jo begynne med at jeg selv har utgitt seks bøker på seriøse forlag, men aldri blitt anmeldt av NRK. Boo-fucking-hoo. Still deg i kø; dine bøker har ikke større relevans enn mine, hvor gedigen din hybris enn er. Jeg vil gå så langt som å si tvert imot; å skrive for unge voksne og vold i nære relasjoner er tusen ganger viktigere enn de repeterende og hatefulle konspiene du hoster opp. Likevel bretter jeg opp ermene og skriver videre uten å plage andre (enn mine nærmeste) med usjarmerende offersutring.

Fjordman: Få hodet ut av rumpa.

Men jeg skal vise at i motsetning til Fjordman er jeg i stand til å ta et skritt tilbake og se ting fra hans perspektiv: Jeg forstår at han sitter igjen med følelsen av at enkelte setter likhetstegn mellom terroristen og ham selv, det er en særs syk, ond og hensynsløs skikkelse å bli sammenlignet med, så at han blir forbanna og frustrert og forsøker å ta avstand, er forståelig. Men går man inn på Gates of Vienna, vil man se at selv om Fjordman tar avstand fra terroristen, er han like standhaftig i sin fordømmelse av alle avisene som slettet kommentarer skrevet av terroristen, samtidig som han følger rettssaken og til stadighet referer til terroren/terroristen. Han har til og med intervjuet seg selv som vitne! Fjordmans manglende evne til å se hva alle hans ytringer opp gjennom, hva Gates of Vienna står for sammenlignet med grunnlaget og forklaringen til terroristen om handlingene han utførte 22. juli, er derfor slående. Det finnes ikke vilje til å ta et skritt tilbake og se ting i perspektiv og kontekst.

Og han er ikke alene.

Personlig har jeg, og flere med meg, for mange år siden, vært inne på bloggen til Fjordman et utall ganger og forsøkt å komme med saklig informasjon mot alle fake news og inkonsekvente løgner og deduksjoner som kommer til uttrykk. Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer jeg har postet (ikke bare der, det må sies), alle i forsøksvis objektivt toneleie, å ta deltagere på alvor og forsøke å motbevise, motsi eller diskutere hva som til enhver tid bli sagt. Felles for alle mine anstrengelser er at alle kommentarer, jeg mener absolutt ALLE, er blitt slettet uten i det hele tatt å bli besvart. Enhver motstand og kritikk blir ignorert og slettet, og denne fremferden gjelder på de fleste fora jeg har prøvd det samme. Dette skjedde altså på bloggen til mannen som roper om krenkelse av ytringsfriheten, og som gjentatte ganger kritiserer de større avisene for å ha gjort det samme med terroristens tidligere nettaktivitet. Den selvsamme inkonsekvens og mangel på selvinnsikt. Man kan bli matt av mindre, det skal mye styrke til å ikke la seg utmatte av selvmotsigelsene og repetisjonene.

Etter 22. juli har det skjedd enormt mye, selv om det ”bare” er snart ni år siden.  Ikke av det gode. Jeg var helt overbevist om at terroren kom til å snu den høyrevinden som hadde blåst over verden i flere tiår, som om andre verdenskrig, nazisme, nynazisme, rasisme, og Benjamin-drapet aldri hadde funnet sted. Dagene etter, inklusive rosetoget, gjorde meg hundre prosent overbevist om at vi hadde blitt slått våkne, alle sammen, og at vi sammen skulle finne en vei ut av det, i ren solidaritet og felles traumatisering. Men jeg er ikke pessimist uten grunn, for innerst inne lå det en voldsom redsel og banket; redselen for at stemmer skulle vokse seg sterkere og en dag rope ut at terroristen, massemorderen og barnedreperen fra Regjeringskvartalet og Utøya hadde rett.

Vi er nærmere det siste enn det første, dessverre. Godt hjulpet av vår egen regjering, intet mindre.

22. juli-serien er altså sluppet i et politisk klima som er ekstremt polarisert. Ja, la oss gjøre unna brekningene over dette ordet som snart har mistet sin betydning, men foreløpig er den korrekte betegnelsen av den offentlige debatten. Analysene er mange, og folk som er smartere enn meg har gjort dem grundig og etterrettelig. Min enkle tilleggs-analyse er at høyreekstremismen har vokst så sterkt fordi vi har latt den vokse. I mange år har motstandere av utviklingen holdt kjeft eller protestert etterrettelig og diplomatisk. Vi har gått på Fjordman-blogger, i medier, vært fryktelig siviliserte, og forsøkt å opplyse og utdanne, vi har høflig utfordret og stilt spørsmål, vi har forsøkt å nærme oss med alle mulige siviliserte midler og metoder, vi har tatt på alvor, vi har diskutert, gitt spalteplass og holdt hodet kaldt og objektivt, selv da vi trodde vi hadde havnet i et parallelt univers. Vi har stått rolig og bare sett på nynazister marsjere i gatene og erklære sin kamp mot innvandring og homofili, vi har stått rolig og bare sett på uten å yppe, men likevel blitt dyttet brutalt bort av demonstrantene som ikke tålte den nesten non-verbale protesten, og deretter arrestert av politiet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å fortelle Holocaust-fornektere hvor de kan gå for å få katalogisert informasjon og beviser de tydelig trenger, om og om igjen, hvor svaret har vært alt fra ”Dra deg til helvete ut av dette kommentarfeltet”, ”Dette er bare gammelt oppgulp uten rot i virkeligheten, din jævla feministfitte” og ”hvor faen har du tallet seks millioner fra, egentlig?” eller totalt ignorering, gjerne etterfulgt av kommentarsletting. Aldri et saklig, etterttelig svar og start på en rolig samtale. Etter mange år med sivilisert samtale som bare går én vei i et forsøkt på å ikke havne på samme lave, imbesile nivå, begynte vi å heve stemmen litt. Snakke med litt større bokstaver, bare for å bli hørt, tatt på alvor. Fortsatt ikke nærheten av hva vi fikk, men dog. Uten at det hjelp nevneverdig. Det ble nærmest stuerent å være ”innvandringskritisk” – også et ord som er tappet for betydning, for kaller du folk for rotter er du reinspikka rasist, ikke innvandringskritisk – og debatten ble ytterligere opphetet. Så ble plutselig ”venstresiden” (som åpenbart er alle som ikke definerer seg som innvandringskritisk) de som ikke klarte å føre en ordentlig debatt, og som strupte ytringsfriheten, og som var slemme, offerrollen ble ble det nye svarte, og brukt knallhardt, både av enkeltdebattanter og politikere. Hvis man går tilbake og leser debatten i historisk perspektiv, antar den absurde dimensjoner. Å navigere i dette havet av absurditet er mer enn de fleste av oss makter.

Midt oppi denne virkeligheten klarte Høyre og Fremskrittspartiet sammen med Venstre å få regjeringsmakt, og siden da har alt eskalert. La meg billedliggjøre:

Skjermbilde 2020-02-01 kl. 20.06.32

 

En justisminister (justisminister!) poster dette på Facebook, de snaue syv år etter 22. juli-terroren, der altfor mange berørte mennesker fortsatt våkner opp med skrik inni seg:

Selvsagt blir det kritisert, selvsagt er linken til 22. juli veldig kort, og selvsagt skulle Listhaug straks gått ut og beklaget, lagt seg flat og sagt noe om at det bare er min innvandringsfiendtlige nerve som ville si noen om dette, og jeg er kynisk, blind, døv og eller bare reinspikka ond som ikke innså konsekvensene. I stedet tviholder hun på sin rett til å si det uten å ”bli slått i hartkorn med terrorister og nazister”, til hun blir tvunget til å gå av som justisminister. ”Innrømmelsene” hun gjorde satt ekstremt langt inne og kan knapt kalles innrømmelser, og var også et helt absurd skue. Alt mens statsministeren satt stille i båten og under tvil kunne gå med på at hun ikke ville brukt akkurat de ordene. I mellomtiden satt det samtidig en president i USA som puttet barn i bur ved grensen til – eller helst fra – Mexico, og mennesker druknet hver eneste dag på vei over Middelhavet. Et verdensklima det nesten ikke går an å forestille seg hvor desperate mennesker som trenger vår medmenneskelighet, vår varme, vår medlidenhet og vår udiskutable lojalitet, blir rakket ned på og satt i leirer under så umenneskelige og uverdige forholdt at vi ikke har mulighet eller fantasi til å forestille oss det. Dette er post 22. juli-klimaet bildet blir postet i.

Noen måneder senere skjer det noe på et gjørmehull av nettsted jeg heller ikke vil nevne ved navn; noen som har vært der gjør Listhaug oppmerksom på at den samme posten som ble hennes meget midlertidige skjebne, var blitt brukt i en 22. juli-utstilling. Vi snakker her om ungdom som hadde fått i oppgave å diskutere hvordan debattklimaet så ut etter 22. juli, og hvordan sosiale medier er med på å påvirke den offentlige debatten. Det ville vært unaturlig om ingen hadde nevnt akkurat den posten, både fordi den var så åpenbart stygg, men også fordi den faktisk ble postet av justisministeren i en norsk regjering. I ettertid har vi jo fått vite at den samme justisministeren som foran kongen lovet og sverget troskap mot institusjonen så sant hjelpe henne Gud den allmektige, egentlig følte at hun befant seg i et fengsel. I lys av situasjonen med flyktninger ikke lang fra oss, internert i leirer uten skikkelige sanitære forhold, der de må stå i timelange køer for mat flere ganger for dagen, må jo dette fengselet ha vært så grusomt for justisministeren at det i hennes øyne ikke var rart om hun tok litt i. Begrepet absurd er ikke engang dekkende.

Jeg lurer på hvor mange prosent av befolkningen som reelt mener at Listhaugs post ikke var polariserende (og stygg og ekkel og kynisk og kald og hard og alt som er galt med verden, bloggers anm.). Det kan ikke være så mange. Likevel blir hun rasende, og skriver på Facebook:

«Nå må bunnen være nådd. At en offentlig institusjon kan få seg til å dra meg, en folkevalgt politiker som ønsker en streng innvandringspolitikk, inn i historien om massemorderen Anders Behring Breivik som sto for det verste massedrapet som har skjedd i Norge siden 2. verdenskrig, er forkastelig!»

Første instinkt er jo å le høyt av den himmelropende og klamme offerrollen, den insisterende mangelen på selvinnsikt, konsekvenstenkning og generell enkel evne til å trekke konklusjoner i ettertid. Men det er langt fra komisk, det er et bilde av tiden vi lever i. Fjordman skriver i den ene teksten etter den andre hvordan han frasier seg enhver befatning med 22. juli-terroristen, og at han ikke har noe med ham å gjøre annet enn å være sitert i hans sinnssvake ”manifest”. Her er også mangelen på selvinnsikt slående. At års hatefulle ytringer og konspiratoriske skriblerier på åpne nettfora ikke har noe med noe å gjøre, blir i beste fall naivt.

Vi lever i et klima hvor høyreekstremismen vokser omtrent mens vi ser på. De færreste av oss vet hvor ille det er på de innerste krokene i det mørkeste internettet.

Jeg vet.
Jeg har vært der.

Jeg har frekventert mange av sidene i flere måneder.

Og det har gjort meg deprimert, redd, jeg har fått løs mage av hvordan mennesker omtaler sine medmennesker, jeg har blitt pissredd for å bli avslørt, jeg har blitt mørkredd fordi jeg er redd for at feil mennesker der ute vet hva jeg driver med.

Men jeg kan når som helst hoppe av. Jeg kan oppsøke profesjonell hjelp og legge alt dette bak meg. Jeg kan avdramatisere, og tenke at folk flest er greie. Jeg kan ha fremtidshåp og forsøke å navigere glad gjennom livet. Terroren skjer ikke igjen. Dette går bra. Jeg kan når som helst stenge døren inn dit. I motsetning til denne typen heltinner i samfunnet vårt som hele tiden opplever å få dette i innboksen:

Skjermbilde 2020-02-03 kl. 11.04.23

Gjengitt med tillatelse av Sumaya.

 

Jeg har delt dette på Facebook (og nå her), under tvil. For blir jeg bare en som bærer dritten videre og sprer den ut til mange flere, som er en medhjelper til at slikt språk og slike henvendelser bare øker i styrke og kvantitet? Er jeg bare hatpersoners nyttige idiot når jeg sprer hatet videre? Mangler jeg dømmekraft overfor hvilke virkninger det har at jeg videreformidler? Eller er det riktig og viktig å vise hvordan ekte hets og hat kan se ut? (Vær hundre prosent sikker på at det kan se mye verre ut.)

Det er i sannhet et dilemma, men jeg har foreløpig konkludert med at spredning vinner, nettopp fordi brorparten av oss slipper å forholde oss til hat hver eneste dag. De fleste av oss kan bare skru av når vi bare vil stikke hull på trommehinnene eller grave ut øyeeplene med skje, når vi har fått nok, kan vi slå av alt og lene oss inn i noe annet, uten å tenke en sekund på de som ikke har samme mulighet. De som må stå i å se innboksen flomme over av slikt søppel. De som ikke kan bevege seg fritt i gatene og må bære voldsalarm hver dag, de som på planlegge alle sine gjøremål. De trenger ikke engang være offentlige debattanter; for noen holder det å ha litt mer melanin i huden enn andre, så risikerer de å sitte i en bar en helt vanlig tirsdag og få invektiver og dyrebeskrivelser slengt etter seg, endog rolig meddelt, som om det var sannhet.

Jeg kan bare ikke sitte stille i båten og se på. Det går ikke. Folk spør meg hvorfor jeg graver i dette. Og nå er det altså offentlig, med de konsekvensene det måtte ha: Jeg skriver bøker om det.

Regjeringen gir statlig støtte til en organisasjon som ikke gjør annet enn å nøre oppunder fremmedfrykt, muslimhatog innvandringsfiendtlighet, samt målføre direkte løgner og fake news, selv om mandatet deres sier det motsatte. Samtidig har vi en statsminister som går ut mot kunstnere og kunsten de lager og forteller hele landet at det er tøffere å være politiker etter teaterforestillingen Ways of Seeing, i lys av et attentat mot en politiker, som foreløpig kan vise seg å være utført av en i den indre, private, politiske krets. Dette er en så alvorlig inngripen i kunstfeltets plikt og evne til å belyse problemer og systematisk svikt i samfunnet, at det krever et helt eget debattinnlegg. Ære være Erika Fatland som under bokmessen i Frankfurt lekset opp for statsministeren, som satt i salen. Det krevde mot, det krevde innsikt, det krevde baller av stål. Kunsten skal selvsagt aldri strupes, og særlig ikke når den tematiserer hva folkevalgte får seg til å si og gjøre i regjering.

I dette klimaet og med dette bakteppet skal mine eventuelle barnebarn vokse opp. De kommer uvegerlig til å sette meg til veggs en dag, til å konfrontere meg, spørre meg hvordan i helvete jeg bare kunne sitte stille og se dette skje.

Jeg er bare en sølle forfatter, ikke engang en kjent en. Men skrive er det eneste jeg faktisk kan, det er det eneste stedet jeg faktisk kan gjøre en ørliten forskjell. Derfor skriver jeg. Hver dag, hele tiden. Bit for bit skal jeg sette sammen noe jeg kan gi videre til generasjonen(e) etter meg: En forsmak på hva som kan skje om vi ikke roper og skriver varsko hver dag og hele tiden. Om vi ikke tar til motmæle. Om vi ikke lager 22. juli-serier hvor vi også portretterer personer som deltar i offentligheten med sitt konspiratoriske hat og virkelighetsfjerne deduksjoner. Om vi ikke senere også lager mørkere serier om det samme, når vi har bearbeidet på denne måten en stund til, for jeg synes ikke serien på NRK vitner om berøringsangst; tvert i mot egentlig, den viser bare at vi må ta litt om gangen. Litt fortere, kanskje, men dog. Vi må rope oss hese dag etter dag, og når vi ikke har mer stemme igjen må vi bare fortsette.

Å tie og sitte stille i båten er også et valg.

Unge voksne. Jepp, det er faktisk en greie.

I desember var jeg så heldig å få gjeste podcasten til Arne Svingen, Svingens barnebokverden. (Et helt fantastisk konsept, btw.Arne Svingen, nå aktuell med sin bok nummer … 100 (!), har gjort ekstremt mye for litteratur for barn og unge, og er spesielt opptatt av gutta.)

IMG_6389

Jeg fikk æren av å gjeste podcasten Svingens barnebokverden sammen med Magnhild Bruheim. En fantastisk fin opplevelse. Sjefen selv bakerst, der.

Et av spørsmålene jeg fikk var hva man kunne gjøre for å fremme litteraturen for unge voksne, eller YA-segmentet, som det også kalles. Jeg synes ikke jeg svarte godt nok på det, og nå som det litterære råd i NBU har uttalt at de synes det er for få som skriver for unge voksne, synes jeg det er på sin plass både å poengtere at jeg har fremmet og skrevet for dette segmentet flere år, at dette faktisk er et ”segment” som fortjener dedikerte forfattere og at vi som skriver for unge voksne faktisk finnes. Men er det korrekt at vi er  få?

Jeg skal selvsagt ikke fortelle hvordan andre forfattere definerer sine romaner, jeg kan bare snakke for meg selv. For egen del skriver jeg for de som er i skjæringspunktet mellom ungdom og voksen, uten at det alltid er enkelt å stadfeste eksakt alder fordi det  blant annet handler om modenhet. Modenhet generelt, men også lesemessig. Noen er vant til å lese mye, andre ikke. Man modnes dessuten som person på ulike tidspunkter, alt er like normalt og alt er såre vel. Noen konkret alder på hva unge voksne representerer, er dermed vanskelig å definere. Når det gjelder hva man liker å lese, er det enda vanskeligere å definere en konkret alder, noe jeg ser også forlagene strever med, antagelig av ulike grunner. Selv mener jeg at dette ligger på alt mellom femten og tjue år, alt etter leseerfaring og interesse. Uansett er en viss modenhet en fordel, i alle fall om man skal ha utbytte av mine romaner.

Den siste romanen jeg har utgitt i sjangeren unge voksne, I morgen, er det mange veldig unge som liker å lese, men jeg har registrert at underteksten ofte går tapt dersom leseren er for ung. Det underliggende psykiske spillet mellom de to hovedpersonene, konfliktene, det som gjør den mannlige hovedpersonen (Andreas) til en type man skal være på vakt mot, det forsvinner for ganske mange av dem i den yngste sjiktet. Temaet er komplekst og mangefasettert, og små tegn på at ting er galt ligger i måten den kvinnelige hovedpersonen (Ingrid) reagerer på. At noe av forklaringer ligger i Andreas’ tidligere erfaringer og oppvekst, og at Ingrid lever midt i Metoo-paradigmet, blir heller ikke poengtert av de yngste leserne. Nå er det ikke nødvendig å få med seg disse nyansene for å få en god leseropplevelse, selvfølgelig, og flere av dem som har lest den har sagt at den har arbeidet i dem over lengre tid, og at de er mer obs på ting de for eksempel ser i filmer eller i aviser. På den måten har et slags budskap likevel nådd gjennom, selv for de leserne som kanskje ikke ser de små tingene direkte under lesninger. Men det umiddelbare i underteksten er likevel forbeholdt den litt modnere leseren. Og det er kanskje derfor det er vanskelig å aldersfeste litteratur for unge voksne?

Siden vi altså ikke har en definert tradisjon for YA-litteratur, samtidig som aldersmerkingen kan være slippery slope, er det kanskje ikke merkelig at forlagene nøler med å sette denne merkelappen på litteratur som oppfattes som flytende (dette gjelder selvsagt ikke alle forlag!).

Jeg ønsker med dette å sette fokus på at det faktisk finnes forfattere som skriver i denne ”målgruppen” – hater ordet når det kommer til litteratur, men i mangel av noe bedre – og at det finnes gode bøker med viktige eller mindre viktige emner.

Så hvorfor denne distinksjonen?

Igjen for egen del, er det fordi det er trinn i all lesning. Jo eldre man blir, desto mer erfaring får man, både i livet og i litteraturen. Modningsprosessen foregår gjennom et helt liv, som hvorfor skulle det være noe annerledes for litteraturen? Vi vet jo at statistisk leser menn helst om menn, kvinner om både kvinner om menn. Vi vet også at små barn liker Brillebjørn (Ida Jacksom) fremfor Flytande bjørn (Frode Grytten) av helt åpenbare grunner. Unge voksne befinner seg i en helt egen, liten del av litteraturen, samtidig som de tar inn den definerte ungdomslitteraturen sammen med den definerte voksenlitteraturen. Men de er ikke voksne, og driter antagelig litt i eldre menn som springer til skogs for å finne seg selv, samtidig som de heller ikke er så interessert i generelle fjortisproblemer.

Jeg, og mange andre forfattere, har ved flere anledninger spurt unge voksne hva som er viktig når de leser bøker, utover at de selvsagt må rykkes av det de leser, og svarene er ganske entydige. Som alle andre lesere må også unge voksne på en eller annen måte kunne identifisere seg med hovedpersonen(e) i romanen de leser. Det er egentlig ganske enkelt, noen vil kanskje til og med si helt Captain Obvious. Likevel ser vi sjelden konkret satsing eller profilering. Om en mor, søster, fetter, onkel, bestemor skal kjøpe en bok til en søtten-attenåring, vil vedkommende kanskje treffe blink fordi betjeninger virkelig har kompetanse og skiller automatisk på alder og leserfaring. Men det er mer sannsynlig at man enten gir bort noe som er omtalt, kjent eller noe som virker interessant, uten at mottager nødvendigvis blir begeistret. Av alt vi adapterer fra utlandet, er det over min fatteevne at vi ikke har adaptert konseptet unge voksne som en litterær sjanger.

De færreste forfattere kan leve av bare å skrive bøker, det er ikke noe nytt. Samtidig skjer det enormt mye i bransjen nå, endringer, kanskje til og med paradigmer, endringer i hvordan forlag drives, en økning av selvpubliserte tekster og hva det medfører av konkurranse, men øverst: den enorme konkurransen boken har fra andre medier. For forfattere er det også ”farlig” å låse sitt forfatterskap, blant annet fordi mange forfattere skriver for flere aldersgrupper, det forstår jeg godt. Det er i utgangspunktet et felles ansvar: Forfattere, forlag og de som omtaler litteratur, fra anmeldere til journalister. Jeg holder ikke pusten; hittil er det kanskje én av ti journalister som ikke sier «jeg har ikke lest romanen/om forfatterskapet ditt/om emnet» i intervjusituasjoner, og jeg er ikke en Hanne Ørstavik som bare kan reise seg og si at da kan det være det samme med hele intervjuet, selv om det er fristende. Så at de skal sette seg inn i sjangere og kanskje skrive frem en helt ny tradisjon en er jo egentlig ganske uoppnåelig, særlig siden interessen for og omtalen av litteratur er dalende. Men jeg er forfatter, jeg kjemper for litteraturen, så her er jeg.

Selv har jeg ingen problemer med å si at jeg skriver romaner for unge voksne som en sjanger, og voksne som en annen, fordi jeg er så lat eller fantasiløs at jeg ikke har flere strenger å spille på. Der er forskjell på å skrive for unge voksne og voksne. Jeg har egentlig ikke helt klart for meg hvor dypt det stikker, hvor den ene forlater den andre, for jeg bruker uansett lang tid på å skrive romaner. Den største forskjellen er vel, satt på spissen, at for unge voksne streber jeg etter et voksent språk som er enkelt, mens for voksne forsøker jeg å gjøre det enkle mer intrikat og komplisert både plott- og språkmessig. Men for begge deler gjelder det at jeg alltid forsøker å  løfte arbeidet mitt ved å (tentativt) skrive en bedre bok enn den forrige. Om det i det hele tatt gir noen mening, for det er jo ikke en én til én-greie, heller. Jeg skriver ikke romaner for unge voksne fordi det er enkelt. Jeg får ofte spørsmålet hvorfor jeg skriver for unge voksne, og da svarer jeg at det er fordi jeg har et spesielt hjerte for disse folkene; jeg digger og beundrer unge voksne. De er i ferd med å modnes, de er smarte, de vet ting, de er lynkjappe, utålmodige, samtidig som de ikke har sperrene jeg har, de tenker konsekvens, men lar seg ikke hindre i tenkningen av motsigelser. Unge voksne er generøse, gavmilde, knallharde og kompromissløse. Jeg ønsker at jeg var mer som dem, uansett lar jeg meg begeistre, sjarmere, imponere og inspirere.

Til forlag, til forfattere, til anmeldere, til dere som omtaler og skriver om litteratur (dere blir dessverre færre og færre): Finn forfatterne som skriver for unge voksne. Våg å skille. Skriv om bøkene, om forfatterskapene.

Herved kommer en utfordring til anmeldere og andre som omtaler litteratur:

Plukk gjerne fra hverandre min siste roman for unge voksne, I morgen. Vær så god. Men våg å gjøre det med intensjonen å løfte frem en sjanger: Romaner for unge voksne.

Challenge accepted?

 

 

Vær så god

Kjære MM.

Jeg skal være snill, siden det er jul. Dette skal du få helt gratis. Du kan få lov å endre på enkelte ord og uttrykk, gjøre det litt mer «deg», men ellers bør du bruke teksten omtrent slik den står, for slik å raskt kunne gjenvinne liten rest av verdighet. Jeg tror jeg har klart en god blanding av elitisme og folkelighet, så det er forståelig og spiselig for alle lag. Siden dere nå har slitt ned det som var igjen, bør det kraftig lut til å rette det opp igjen. Og jeg snakker ikke om at det er svigerinnen din som har ødelagt noe, for det har hun ikke. Hun er i det minste, om ikke alltid klok, så i alle fal full av kjærleik og 100% ærlig. Jeg skulle gjerne sette henne og sjamanen på tronen før dere som faktisk er på vei dit. Beklager, det altså. Drømmen er prideflagget over rekkverket på slottsbalkongen, åpne meditasjonsaudienser og kjærlighet til folket. Det bli i det minste en siste fest med hele landet før monarkiet oppheves og Slottet bli folkemuseum og statsministerrepresetasjonsgemakker.

Men nok om det. Her er det. I motsetning til det dine rådgivere sier, er jeg ganske sikker på at en dæsj ærlighet, selvinnsikt, litt selvironi, men fremfor alt transparens og godvilje, vil hjelpe dere på veien. Bruk dette,  lev etter det, så kanskje, kanskje monarkiet overlever med et snev av tillit og verdighet. Dere som vil være «del av folket» samtidig som dere lever liv som er  latterlig velstående og privilegerte, ikke på noen måte sammenlignbare med noen av det folket dere tjener, får altså her en mulighet til å hente dere inn på en folkelig, ærbar og troverdig måte. Jeg har til og med tatt med noen av dine yndlingsuttrykk.

Vær så god.

Kjære landskvinner og landsmenn.

De seneste dagers avsløringer har gjort at jeg har måttet gå i meg selv på en voldsom måte. Å blir knyttet til Jeffrey Epstein har virkelig gjort at vi har gått runde på ærlig runde her hjemme og i samarbeid med våre fantastiske rådgivere, rådgivere som gang på gang har bedt oss sitte stille i båten når det har trukket til storm. Vi har selvsagt hørt på dem, og det har virket hver eneste gang. Pressen og folk har glemt hvorfor de var provoserte og hva de kritiserte, og vi har kunnet fortsette som vi stevnet. Selv om det har vært en tøff dag her og der, har det likevel gått merkelig lett. Vi kan alltid trekke oss tilbake og beskyttes av vegger på en våre mange eiendommer, av politi og kongelig eskorte.

Men når man blir koblet til en mann hvis forbrytelser vi ennå ikke har sett det enden på, forbrytelser som medfører ufattbare lidelser for kvinner og barn, så har vi sett oss nødt til å virkelig snu hver eneste stein. Det har vært utrolig hardt, jeg har grått skikkelig masse, men det har også vært forløsende.

Som (insert number)-åring ble jeg kjæreste med ham som med tiden skal bli konge i Norge. Konge! (Føles ennå sprøtt å si den setningen.) Jeg visste at det bragte med seg en hel del forpliktelser jeg ikke hadde regnet med, men vekten av pliktene og ansvaret så jeg ikke rekkevidden av. Det medgir jeg. Og det kan heller ikke være spesielt vanskelig å sette seg inn i mine Louboutin: Jeg vant både prinsen og kongeriket, og over natten ble jeg del av en steinrik familie som fikk lønn av staten. Som dere vet er den ikke liten heller. Jeg ble raskt sugd inn i boblen dette livet medfører, og etter hvert som årene gikk forstod jeg også at jeg fikk en makt jeg i begynnelsen ikke helt trodde på, men som jeg nå mestrer til fingerspissene. Og siden jeg menget meg med andre kongelige, ble det naturlig også å omgi meg med mennesker med mye pekuniær makt og tyngde, både fordi dette segmentet mennesket kan matche min egen livsstil, fordi jeg synes pengesterke folk er spennende, men også fordi jeg senere kan ha bruk for økonomisk støtte til prosjekter, og der har jeg som dere vet mange spennende ting på gang.

At en som meg, som er oppvokst i en helt vanlig skilsmissefamilie med helt vanlig økonomi plutselig kunne fråtse i designerklær og vesker i seksti tusen kroners-klassen, gikk nok litt til hodet på meg, selv om alle forstår at jeg må kle meg etter de ulvene jeg faktisk uler sammen med der ute i verden. Etter som årene har gått har jeg kommet mer og mer inn i rollen, samtidig som jeg har krevd å være mer og mer meg selv, gjøre som jeg vil, uansett hvor umusikalsk det måtte være, jeg er nok litt sta, og det har vært mange greier. Det går alltid over, ingen kritikk biter på oss, og bare jeg sitter helt i ro, forsvinner ruskeværet og jeg kan atter stikke det alltid nyfriserte hodet mitt frem igjen. Smile smilet mitt som jeg selv kan se faktisk er ganske vakkert når det av og til er ekte, lese noen bøker og vinne kulturelitens tillit, slik også rådgiverne mine ganske riktig fortalte at var lurt av meg å gjøre. Så er jeg så forsiktig jeg kan inntil neste tabbe, der det hele gjentar seg. Vi mestrer også det til fingerspissene nå; vi gjentar svarene vi har memorert uansett hvilket spørsmål vi får, og når det kommer for femte gang snurper vi sammen ansiktene litt, ser på journalister og reportere med ”hvem er du for plebeier”-blikket, vender munnen nedover samtidig som vi ”smiler” stivt, det for folk til å føle seg bittesmå og skikkelig, skikkelig dumme, og i den lille pausen som oppstår, snur vi ryggen til og sier ”tusen takk”. Funker hver gang. Men selv ikke kultureliten kan se gjennom fingrene med Epstein-kontakt, det skjønner jeg også, faktisk.

Den boblen jeg lever i er så tett, blitt så ugjennomtrengbar, at da prins Andrews intervju rullet over skjermene, skjønte jeg fortsatt ikke at dette kom til å bite meg i rumpa, unnskyld uttrykket. Jeg ser nå at jeg burde ha gått rett ut med pressemelding, vært åpen om alt, så hadde det aldri blitt noe lett mageplask, og den ripen i lakken jeg har fått nå, ville ikke ha oppstått. Tvert imot ville jeg ha forhåndslagret en del goodwill i alle deler av befolkningen. Det var en tabbe.

Slik saken står nå, klarer jeg imidlertid å se det med det blikket dere alle ser det, jeg klarer på et eller annet vis trå ut av boblen lenge nok til å se det dere ser. Og det er ikke pent, det må jeg medgi. Jeg burde ikke blendes av penger i den grad jeg gjør. Jeg burde se gjennom hele min livsførsel, legge all legitim kritikk jeg og vi som kronprinspar har fått på bordet, og se om det er et mønster, en rød tråd. Jeg kommer til å invitere inn flere journalister, og de vil ikke få munnkurv, jeg ønsker virkelig å se hva det er jeg gjør som gjør at jeg fjerner meg mer og mer fra dere. For det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker, som alle andre mennesker, å bli elsket og sett for den jeg er. Samtidig innser jeg at jeg er ekstremt privilegert, så privilegert at jeg knapt kan klage dersom noen kritiserer et klesvalg. Selv om jeg har gjort noen grep ved å selge en del av mine klær, så innser jeg at det ikke er nok. I de voldsomme tidene vi lever i, med store flyktningstrømmer over hele kloden, selve kloden i krise og et velferdssystem hvor flere og flere av de aller svakeste taper i kampen om verdighet, innser jeg at vi må endre måten vi lever på, måten vi kommuniserer på og hva vi gir tilbake til befolkningen som så generøst forsørger oss. Og med vi mener jeg kronprinsparet med barn og hund.

For nå ønsker jeg bare å be om unnskyldning for alle unnamanøvrer vi har foretatt oss. Det er mulig at det er en del av våre handlinger som ikke tåler dagens lys, selv om de ikke er forbudte. At vi har blandet våre roller inn i og sammen med handlinger og mennesker som ikke gagner verken monarkiet eller våre fremtidige roller som monarker. Men fremfor alt vil jeg si at jeg er fullstendig klar over hvem som betaler for våre privilegier, og det skulle bare mangle at vi ikke svarer for oss når vi blir presset, selv om svaret kanskje ikke er det folket forventer eller ønsker. Og selv om vi vet at vi kommer dårlig ut av det. Om vi har lært noe av dette, er det nettopp det. Vi lover også full åpenhet om alle detaljer i vår kontakt med Epstein, og skal besvare alle spørsmål uten å falle for fristelsen å dukke unna. Det har dere og vi fortjent, det norske monarkiet og den norske stat skal selvsagt ikke forbindes med pedofili, ulovlig prostitusjon av mindreårige, menneskesmugling og stor menneskelig nød. La meg begynne med dette: Jeg er voksen, jeg har internett, jeg har pc, øyne, common sense og egen vilje, jeg er arbeidsgiver og kronprinsesse; uansett folkene vi har rundt oss: Selvfølgelig ligger det hele og fulle ansvaret hos meg og ingen andre. Jeg kan garantere at ingen må gå.

Sammen med dere skal vi bli bedre. Jeg lover.

 

MM

 

RASISMENS POETIKK av Guro Sibeko

 

Jeg har lest «Rasismens poetikk» av Guro Sibeko. Jeg lurer på om det er den viktigste boken som har vært utgitt i 2019. Det er i alle fall den beste boken Guro Sibeko har skrevet. Noensinne. Synes jeg.

 

Skjermbilde 2019-11-06 kl. 20.07.30

 

«Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg bruker er de beste, men jeg har gjort så godt jeg kan.»

 

Om vi alle tenkte litt sånn før vi uttalte oss muntlig eller skriftlig, er det garantert at vårt debattklima hadde sett annerledes ut. Men det kan også godt hende at det hadde vært mulig for oss å gå dypere inn i hva rasisme, eller den systematiserte rasismen, egentlig handler om. Altså, til beinet, inn i margen. Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg hadde kontroll på hverdagsrasismen og hvor jeg befant meg i dette landskapet. Å lese «Rasismens poetikk» gjorde meg smertefullt oppmerksom på at jeg, selv om jeg prøver så godt jeg kan, ikke får det til ordentlig. Hovedgrunnen til det er at jeg er hvit. Jeg har ikke kjent det på kroppen. At jeg ikke har kjent det på kroppen, betyr ikke at jeg ikke har trodd på fortellinger, korrigert folks uttalelser eller lagt meg i disputter. Det har ikke hindret meg i å ta i forsvar eller rope om det både i verden og i sosiale medier. Hell; det er så viktig for meg at jeg er i ferd meg å ferdigstille to romaner om det akkurat i disse dager. Full kontroll, liksom.

Men jeg har ikke det. Jeg faktisk ikke kjent det på kroppen. Jeg kan ha empati herfra til evigheten, det hjelper meg bare så langt.

Jeg har  blitt kalt forbannade italianos-fittos, jeg har fått beskjed om å komme meg tilbake til drittlandet jeg kommer fra (Italia) og slutte å tro at jeg kan bare komme her og ta jobbene fra folk. Da var jeg fem år og befant meg ved en kiosk for å kjøpe godteri for en femmer, mannen som sa det var voksen. Sånn holder folk på, og i mye verre grad. En gang ble jeg til og med kalt for pakkis, selv om jeg er skikkelig hvit italiener. At «pakkis» var det verste skjellsordet som kunne brukes mot meg, sier litt om den systematiserte rasismen, den mange mennesker, deriblant samfunnsdebattanter, kan berolige oss med at ikke finnes. Men det har ikke satt seg som et traume i kroppen min. Snarere har det fremkalt latter eller lugging, alt etter hvor i livet jeg opplevde det. Stort sett fremkalte det latter. At jeg kan le av det, kan jeg ene og alene fordi jeg har vært så heldig (ja, uten anførselstegn) å bli født i en kritthvit kropp. Ordene har kanskje såret meg eller berørt meg, men de har ikke satt seg i blodet, i hodet, i kroppen, i nervene. Finnes ikke et gram av traume. Ikke bare fordi er hvit, men også fordi jeg ikke har hundreår av slaveri, raseteori, drap, voldtekt, kolonisering og alle mulige former for overgrep nedfelt over så lang tid, gjennom så mange generasjoner, at traumene er blitt del av mitt DNA. At min kropp er hvit, har gjort at jeg kan vifte av idiot-uttalelser, peke, le, latterliggjøre. Om jeg derimot hadde hatt en kropp med rikelige mengder melanin, ville den ha taklet det annerledes, ville den ha reagert, ville latteren ha stoppet i brystet, ville tårene mine betydd noe helt annet.

Hundrevis av år med sosialisering inn i den systematiserte rasismen, hundrevis av år med dem og vi som motpoler, hundrevis av år med bruk av ord og begreper som til slutt har gjort oss blinde, stumme og uten evne til å tale imot, mest fordi vi ikke ser det som er rett foran oss. Det er denne bakgrunnen Guro Sibeko klarer å forklare på en måte som gjør at jeg ikke bare kjenner på sinnet, oppgittheten, traumene. Men også på en dyp skam, en selverkjennelse av at mye av det jeg er, det jeg gjør, det jeg sier … ikke er nok. Systematikken man tror man har oversikt over, er bare et pitte lite del av den større forståelsen. Ikke bare det: Jeg som trodde at jeg var en av de opplyste, en av de som visste, som banket meg på brystet og sa at jeg stort sett gjør ting riktig, jeg er en kriger; jeg møtte meg selv i døra så mange ganger at jeg har digre utposningen i pannen og kramper i magen.

Hvis du tror at du ser den systematiserte rasismen fordi du er antirasist, så finnes det en god mulighet for at du også får deg noen aha-opplevelser mens du leser «Rasismens poetikk».

For denne boken er et knyttneveslag i magen, fulgt av uppercuter og finter du ikke så komme. Grunntonen er både rasende, sår, oppgitt, utslitt, belærende, pedagogisk og ikke minst: Kjærlig. Det er det som gjør at den slår så hardt, og som samtidig gjør at man holder ut å lese videre: Under alt sammen ligger en sterk kjærlighet, og vilje til forsoning. Og den drar deg med, den får deg til å ville forstå.

Det som gjør «Rasismens poetikk» ekstra nydelig å lese er nettopp poesien som gjennomsyrer tekstene, bokstavelig talt: Guro Sibeko er slampoet, og diktene i boken er et slags avbrekk fra hovedteksten, ikke mindre rasende, såre, oppgitte, utslitte, belærende, pedagogiske og kjærlige, men så vakre at det tidvis gjør vondt det også. De glir så elegant og sømløst sammen med resten av teksten og farger den så man kjenner at man faktisk leser noe viktig.

Og apropos vondt: Noen passasjer i boken følte jeg nesten var skrevet spesielt til meg. Tidvis får jeg følelsen av at dette ikke er min kamp, at jeg stikker nesa inn i et område hvor jeg ikke har noe å gjøre, at jeg – som mange sier i diverse kommentarfelt for eksempel i Sagen-gate – er annengradskrenka. (La meg bare slå fast at jeg ikke kan fordra det ordet, for hva betyr det annet enn et degraderende adjektiv uten mening?) Og jeg tenker – som en annen sa i et annet kommentarfelt – at når gikk solidaritet over til å bli annengradskrenkelse?

Hva? Beskyldes jeg for å kjempe en annens kamp? Er alle mine anstrengelser latterlige? Snakker jeg feil når jeg tror jeg snakker rett? Snubler jeg uelegant og uvitende i en kjempesalat når jeg tror jeg er en blodig og krigsherjet valkyrie i kampen for rettferdighet og samhold?

Jeg har så jævla godt av å kjenne på den der, å ta den til meg, reflektere over den, diskutere dem med andre. Jeg har så jævla godt av å gå runde etter runde mens jeg skrutinerer mitt eget språk og mine egne aksjoner. Jeg håper alle som leser også kjenner det samme, det samme behovet for å snakke med noen om det, å diskutere hva det betyr.

For betyr det ikke egentlig at jeg ikke har makt over noe som hvit, at jeg må finne meg i at definisjonsmakten ikke er min, at jeg må overlate den til de med som opplever melaninrikdom og det som følger med på kroppen? Betyr det ikke at jeg blir grundig satt på plass av noen som vet bedre enn meg?

Det betyr noe helt fantastisk: Det betyr at ting er i ferd med å endre seg, sosialiseringen og hundrevis av år med undertrykkende definisjoner er i ferd med å gå opp for meg på ordentlig, en oppvåkning som virkelig merkes på kropp, sjel og sinn, og den innsikten rydder vei for noe nytt, en ny internalisering er på gang, noe jeg håper gir seg uttrykk i ting jeg sier, ting jeg gjør, ting jeg skriver. Jeg kommer til å trå feil igjen, garantert, antagelig har jeg gjort det allerede i denne teksten. Men: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg gjør det med vilje til forsoning og med dyp kjærlighet, ikke til hvit eller melaninrik, men mennesket. Hvis «Rasismens poetikk» forskyver noe i alle som leser den, kan vi være i startgropen på et reelt paradigmeskifte.

Derfor må alle lese denne boken.

Jeg mener helt seriøst at den burde være pensum før man er ferdig på ungdomskolen. Foreldre må lese den. Sjefer. Kolleger. Trenere. Lærere. Artister. Forfattere. Fedre. Døtre. Alle. Tenk om populære bloggere og instagrammere (fikser ikke ordet influ … ) leste den, forstod den og sa noe om den? Tenk om ALLE aviser kjente sin besøkelsestid og anmeldte «Rasismens poetikk»? Tenk om avisene debatterte? Tenkt om ulike folk skrev kronikker om temaet i boken? Tenk om de som kritiserte tanken på den systematiserte rasismen fikk svar og dialog i det offentlige ordskiftet? Tenk om Guro Sibeko ble invitert i pratestolen til Lindmo og fikk snakke i fred, slik andre har fått snakke uten å bli avbrutt, uten å få høylydte tilrop? Tenk om boken ble til en dokumentar? Tenkt om de som har en stemme der ute i verden sa noe om den, eller om det systemiske i hverdagsrasismen? Tenkt om vi kunne krangle om definisjoner uten å ty til stråmann-taktikk og skyttergrav-retorikk?

Jeg er ingen profesjonell anmelder, så denne teksten er kanskje for lang, for kronglete for alt mulig. For meg. Men tenk om alle som leste den likevel delte den på sosiale medier, tenk om den gikk viralt slik at flere tusen mennesker faktisk kjøpte og leste boken? Tenk om «Rasismens poetikk» er en tittel «alle» har hørt før inngangen til 2020. Eller skal vi si senest utgangen av samme år?

Djevelen er i konteksten

Jeg skal la være å kalle dette åpne brevet, eller rettere sagt blogginnlegget, for Kjære Tore Sagen. Det ville være å ta høystatus på tantevis, og det har jeg allerede gjort på Twitter uten at det har vært spesielt kontroversielt eller lagt merke til. Det ville dessuten være å ikke ta deg på alvor som et voksent, tenkende menneske.

Likevel blir jeg nok litt stemoderlig nå, men det er nettopp fordi jeg må ta deg seriøst.

  1. Satire, sier du.
  2. Folk har ikke forstått kontekst, sier du.

Allerede her glipper det. Satire kjennetegnes ofte av at det er smart tenkt, godt timet og piskesnertende utført. Jeg mener ikke å være partypooper, men det du fremførte er jo bare platt og ærlig talt litt putete. (Jeg har hørt hele programmet, ikke bare de delene der du lager apelyder etter å ha sagt at … nei, vet du; jeg kan ikke gjenta). Og det er ikke fordi jeg ikke eier humor, jeg er skikkelig gøyal og morsom. Heller ikke fordi jeg aldri har hørt på Radioresepsjonen, for det har jeg, men det er lenge siden våre veier skiltes rent humormessig. Heldigvis. Og la oss være ærlige: Dere begynner å komme «opp i årene» dere også, det er ikke sikkert at humoren deres travels well gjennom samfunnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg mener at ingenting kan spøkes med, tvert imot; det aller meste kan spøkes med, også rasisme, men når du er ute på usmult farvann er det viktig å holde tunga rett i munnen, samt å ha finesse, timing og intelligens.

Der svikter du, med respekt å melde, på alle punkter.

Smak og behag, humor schmumor, sure kjerring, kan du si.

Vel.

Godt mulig, og du har fått mye tyn og hets, det tyder kanskje på at du har såret noen, støtt noen, gjort noen forbanna? Ikke at det gir noen rett til å være ufine, selvsagt, heller ikke mot deg, men du har fått en del helt grei kritikk også, som du ikke svarer på. Eller: Du svarer. Du sier at programmet blir tatt ned og at du beklager at noen er blitt såret, at du har rammet feil målgruppe, MEN det er fordi det ikke er sett i sammenheng med kontekst.

Hæh?

Da er vi over på 2.

Det at du beskylder dine kritikere for å ikke ha forstått kontekst gjør det ekstra trist å måtte informere deg om at det er du som ikke har forstått konteksten. Akkurat det er ganske ufattelig, siden konteksten har vært der i mange hundre år, konteksten har vært debattert, det har vært skrevet side opp og side ned om rasisme og rasistiske hendelser, forskningsrapporter om rasisme, alt fra slavetiden, via Holocaust, Rosa Parks, ”I have a dream” og Ku Klux Klan, til Benjamin-drapet og mokkamann-skandalen, og tusen på tusen av andre debatter, diskusjoner og hendelser. Ikke minst burde det være kontekst med en regjering som har gjort høyreekstreme holdninger og fremmedfrykt mer stuerent, og med en voksende høyreekstremistisk holdning blant maktmennesker og politikere, med Trump i spissen.

Ordene og analogiene du bruker er gamle, utdaterte, grusomme, forferdelige ikke ulovlige, men i konteksten: Ikke greie å bruke. (Eller for å være mer konkret: Helt uspiselige.)

Det er ikke så veldig lenge siden det ble forsøkt en massakre i en moske ikke så fryktelig langt unna NRK, der rasisten ble overmannet, men ikke før han hadde drept sin adopterte søster som hadde litt mer melanin enn deg og meg. Det er heller ikke lenge siden 77 mennesker ble brutalt drept av en mann med samme type holdninger.

Dette er konteksten du laget din ”satire” i. Du kommer ikke unna det, uansett hva du sier!

Det er helt umulig for meg å forstå hvordan du i det hele tatt har klart å gjennomføre tanken på å gjennomføre uten at det har gått hundre alarmer.

Så.

Jeg skal ikke bare kritisere og klage. Jeg skal forsøke å være konstruktiv. For det jeg håper, er jo at du legger deg langflat, lytter (ikke bare til meg, men til den voldsomme protesten, som IKKE handler om at ting er tatt ut av kontekst), er ydmyk, ikke bare tenker på din egen krenkelse, og går ut og sier noe fornuftig som er ment til å skape forsoning fremfor dritt. Som ikke handler om deg og ditt, men om en mye større helhet og kontekst.

Jeg er forfatter. Jeg lever av ord. Jeg vet at ord har betydning. Alle vet at ord og språk er makt. Ord og språk er det vi har som skal bringe oss nærmere hverandre, ord er det viktigste middelet vi har for å uttrykke oss, enten det nå er humor eller alvor. Kontekst avgjør, det har du helt rett i. Men konteksten er større en et studio i NRK, og tre voksne menns barnlige prompehumor.

Guro Sibeko har akkurat sluppet boken ”Rasismens Poetikk”. Helt i begynnelsen står det noe om terminologi, som i aller høyeste grad tar hensyn til kontekst.

Jeg siterer:

”Ord er viktige. Vi ser verden gjennom dem, og derfor forandrer vi også verden litt hver gang vi bruker dem.

Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg har valgt er de beste, men jeg gjør så godt jeg kan.”

Om du hadde tenkt litt mer på den måten før du gikk i gang, ville du kanskje ha tenkt deg om to ganger og brukt andre ord, eller en helt annen idé. Du hadde muligheten til å bruke andre ord, du hadde muligheten til å si noe viktig til et stort publikum, og samtidig være morsom. I stedet valgte du noe platt, enkelt, fordummende og polariserende, uten å ta hensyn til noe som helst kontekst. (Jeg er dritlei det ordet nå, men det var du som bragte det inn.)

Det hadde vært så kult om du kom ut og sa: ”Faen, Sibeko har rett. Dette har jeg ikke tenkt på. Jeg er antirasist, men jeg har aldri sett det på denne måten, det gjør vondt, men det er lærdom i det. Jeg ber alle jeg har såret uforbeholdent om unnskyldning.”

Jeg holder ikke pusten, for å si det sånn. Det holder om jeg har nådd frem med et pittelite poeng. Og om jeg ikke har nådd frem med en dritt, og du mener jeg at også jeg joiner et hylekor, et ekkokammer, eller hva som helst for ikke å ta innover deg noe som helst, har du sikker registrert at jeg ikke har nevnt Greta Thunberg-greiene dine. For hva er vitsen med å redde kloden hvis det bare skal være rasstapper igjen på den?