Jeg skriver på ikke mindre enn to romaner om høyreradikalisering og rasisme, om understrømmene og det som skjer på internett, men som de fleste ikke ser. Det som skjer i det åpne, som vi fordømmer når vi får det servert helt åpent, men så glemmer igjen like etterpå.

For å gjøre dette, og gjøre det ordentlig, å skrive autentisk og ekte om hva som egentlig foregår rett ved siden av oss, der naboen din kan være en av de som sitter bak skjermene sine og ranter ut på måter vi for bare ti år siden ville ha blitt forferdet over, må jeg inn i materien og på internettet jeg egentlig ønsker jeg aldri hadde gjort. Det koster. Hver dag. Jeg blir deprimert, jeg krangler med de rundt meg, jeg blir desperat, jeg får utslett, jeg sier dumme ting jeg ikke kan ta tilbake. Jeg tråkker i salater til høyre og venstre, fornærmer mennesker jeg kanskje burde spille på lag med. Men jeg kan når som helst bare gi meg og tenke at jeg ikke har stemmen, styrken eller viljen til å gjennomføre. Det er bare det at hver eneste dag blir jeg minnet på alle dem som står i den offentlige debatten og opplever daglig trakassering av en karakter de fleste av oss ikke ante var mulig i et sivilisert demokrati. De kan ikke bare slutte å være seg selv, hetsen følger dem hvor de går. De som sitter igjen etter 22. juli kan heller ikke bare velge seg ut av smerte og kontinuerlig påminnelse, de står fortsatt i det hver eneste dag. Jeg er ikke i nærheten av hva disse menneskene står i.

Nylig deltok jeg i en tråd på Facebook som omhandlet serien 22. juli på NRK og berøringsangst med den mørke, rasistiske og hatefulle understrømmen som var motivasjonen for terroren. Tråden gikk videre til å diskutere rollen til og portretteringen av Fjordman (det er her fullstendig irrelevant hva han egentlig heter). Aftenposten har av en eller annen grunn trykket et debattinnlegg fra ham, hvor han hevder at det er ham som er portrettert i serien, og hvor han sutrer over at han ikke ble konsultert i manusbearbeidelsen. Videre whines det betydelig også over at NRK ikke har anmeldt en eller annen bok han har skrevet.

Hvor skal man begynne?

Jeg kan jo begynne med at jeg selv har utgitt seks bøker på seriøse forlag, men aldri blitt anmeldt av NRK. Boo-fucking-hoo. Still deg i kø; dine bøker har ikke større relevans enn mine, hvor gedigen din hybris enn er. Jeg vil gå så langt som å si tvert imot; å skrive for unge voksne og vold i nære relasjoner er tusen ganger viktigere enn de repeterende og hatefulle konspiene du hoster opp. Likevel bretter jeg opp ermene og skriver videre uten å plage andre (enn mine nærmeste) med usjarmerende offersutring.

Fjordman: Få hodet ut av rumpa.

Men jeg skal vise at i motsetning til Fjordman er jeg i stand til å ta et skritt tilbake og se ting fra hans perspektiv: Jeg forstår at han sitter igjen med følelsen av at enkelte setter likhetstegn mellom terroristen og ham selv, det er en særs syk, ond og hensynsløs skikkelse å bli sammenlignet med, så at han blir forbanna og frustrert og forsøker å ta avstand, er forståelig. Men går man inn på Gates of Vienna, vil man se at selv om Fjordman tar avstand fra terroristen, er han like standhaftig i sin fordømmelse av alle avisene som slettet kommentarer skrevet av terroristen, samtidig som han følger rettssaken og til stadighet referer til terroren/terroristen. Han har til og med intervjuet seg selv som vitne! Fjordmans manglende evne til å se hva alle hans ytringer opp gjennom, hva Gates of Vienna står for sammenlignet med grunnlaget og forklaringen til terroristen om handlingene han utførte 22. juli, er derfor slående. Det finnes ikke vilje til å ta et skritt tilbake og se ting i perspektiv og kontekst.

Og han er ikke alene.

Personlig har jeg, og flere med meg, for mange år siden, vært inne på bloggen til Fjordman et utall ganger og forsøkt å komme med saklig informasjon mot alle fake news og inkonsekvente løgner og deduksjoner som kommer til uttrykk. Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer jeg har postet (ikke bare der, det må sies), alle i forsøksvis objektivt toneleie, å ta deltagere på alvor og forsøke å motbevise, motsi eller diskutere hva som til enhver tid bli sagt. Felles for alle mine anstrengelser er at alle kommentarer, jeg mener absolutt ALLE, er blitt slettet uten i det hele tatt å bli besvart. Enhver motstand og kritikk blir ignorert og slettet, og denne fremferden gjelder på de fleste fora jeg har prøvd det samme. Dette skjedde altså på bloggen til mannen som roper om krenkelse av ytringsfriheten, og som gjentatte ganger kritiserer de større avisene for å ha gjort det samme med terroristens tidligere nettaktivitet. Den selvsamme inkonsekvens og mangel på selvinnsikt. Man kan bli matt av mindre, det skal mye styrke til å ikke la seg utmatte av selvmotsigelsene og repetisjonene.

Etter 22. juli har det skjedd enormt mye, selv om det ”bare” er snart ni år siden.  Ikke av det gode. Jeg var helt overbevist om at terroren kom til å snu den høyrevinden som hadde blåst over verden i flere tiår, som om andre verdenskrig, nazisme, nynazisme, rasisme, og Benjamin-drapet aldri hadde funnet sted. Dagene etter, inklusive rosetoget, gjorde meg hundre prosent overbevist om at vi hadde blitt slått våkne, alle sammen, og at vi sammen skulle finne en vei ut av det, i ren solidaritet og felles traumatisering. Men jeg er ikke pessimist uten grunn, for innerst inne lå det en voldsom redsel og banket; redselen for at stemmer skulle vokse seg sterkere og en dag rope ut at terroristen, massemorderen og barnedreperen fra Regjeringskvartalet og Utøya hadde rett.

Vi er nærmere det siste enn det første, dessverre. Godt hjulpet av vår egen regjering, intet mindre.

22. juli-serien er altså sluppet i et politisk klima som er ekstremt polarisert. Ja, la oss gjøre unna brekningene over dette ordet som snart har mistet sin betydning, men foreløpig er den korrekte betegnelsen av den offentlige debatten. Analysene er mange, og folk som er smartere enn meg har gjort dem grundig og etterrettelig. Min enkle tilleggs-analyse er at høyreekstremismen har vokst så sterkt fordi vi har latt den vokse. I mange år har motstandere av utviklingen holdt kjeft eller protestert etterrettelig og diplomatisk. Vi har gått på Fjordman-blogger, i medier, vært fryktelig siviliserte, og forsøkt å opplyse og utdanne, vi har høflig utfordret og stilt spørsmål, vi har forsøkt å nærme oss med alle mulige siviliserte midler og metoder, vi har tatt på alvor, vi har diskutert, gitt spalteplass og holdt hodet kaldt og objektivt, selv da vi trodde vi hadde havnet i et parallelt univers. Vi har stått rolig og bare sett på nynazister marsjere i gatene og erklære sin kamp mot innvandring og homofili, vi har stått rolig og bare sett på uten å yppe, men likevel blitt dyttet brutalt bort av demonstrantene som ikke tålte den nesten non-verbale protesten, og deretter arrestert av politiet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å fortelle Holocaust-fornektere hvor de kan gå for å få katalogisert informasjon og beviser de tydelig trenger, om og om igjen, hvor svaret har vært alt fra ”Dra deg til helvete ut av dette kommentarfeltet”, ”Dette er bare gammelt oppgulp uten rot i virkeligheten, din jævla feministfitte” og ”hvor faen har du tallet seks millioner fra, egentlig?” eller totalt ignorering, gjerne etterfulgt av kommentarsletting. Aldri et saklig, etterttelig svar og start på en rolig samtale. Etter mange år med sivilisert samtale som bare går én vei i et forsøkt på å ikke havne på samme lave, imbesile nivå, begynte vi å heve stemmen litt. Snakke med litt større bokstaver, bare for å bli hørt, tatt på alvor. Fortsatt ikke nærheten av hva vi fikk, men dog. Uten at det hjelp nevneverdig. Det ble nærmest stuerent å være ”innvandringskritisk” – også et ord som er tappet for betydning, for kaller du folk for rotter er du reinspikka rasist, ikke innvandringskritisk – og debatten ble ytterligere opphetet. Så ble plutselig ”venstresiden” (som åpenbart er alle som ikke definerer seg som innvandringskritisk) de som ikke klarte å føre en ordentlig debatt, og som strupte ytringsfriheten, og som var slemme, offerrollen ble ble det nye svarte, og brukt knallhardt, både av enkeltdebattanter og politikere. Hvis man går tilbake og leser debatten i historisk perspektiv, antar den absurde dimensjoner. Å navigere i dette havet av absurditet er mer enn de fleste av oss makter.

Midt oppi denne virkeligheten klarte Høyre og Fremskrittspartiet sammen med Venstre å få regjeringsmakt, og siden da har alt eskalert. La meg billedliggjøre:

En justisminister (justisminister!) poster dette på Facebook, de snaue syv år etter 22. juli-terroren, der altfor mange berørte mennesker fortsatt våkner opp med skrik inni seg:

Selvsagt blir det kritisert, selvsagt er linken til 22. juli veldig kort, og selvsagt skulle Listhaug straks gått ut og beklaget, lagt seg flat og sagt noe om at det bare er min innvandringsfiendtlige nerve som ville si noen om dette, og jeg er kynisk, blind, døv og eller bare reinspikka ond som ikke innså konsekvensene. I stedet tviholder hun på sin rett til å si det uten å ”bli slått i hartkorn med terrorister og nazister”, til hun blir tvunget til å gå av som justisminister. ”Innrømmelsene” hun gjorde satt ekstremt langt inne og kan knapt kalles innrømmelser, og var også et helt absurd skue. Alt mens statsministeren satt stille i båten og under tvil kunne gå med på at hun ikke ville brukt akkurat de ordene. I mellomtiden satt det samtidig en president i USA som puttet barn i bur ved grensen til – eller helst fra – Mexico, og mennesker druknet hver eneste dag på vei over Middelhavet. Et verdensklima det nesten ikke går an å forestille seg hvor desperate mennesker som trenger vår medmenneskelighet, vår varme, vår medlidenhet og vår udiskutable lojalitet, blir rakket ned på og satt i leirer under så umenneskelige og uverdige forholdt at vi ikke har mulighet eller fantasi til å forestille oss det. Dette er post 22. juli-klimaet bildet blir postet i.

Noen måneder senere skjer det noe på et gjørmehull av nettsted jeg heller ikke vil nevne ved navn; noen som har vært der gjør Listhaug oppmerksom på at den samme posten som ble hennes meget midlertidige skjebne, var blitt brukt i en 22. juli-utstilling. Vi snakker her om ungdom som hadde fått i oppgave å diskutere hvordan debattklimaet så ut etter 22. juli, og hvordan sosiale medier er med på å påvirke den offentlige debatten. Det ville vært unaturlig om ingen hadde nevnt akkurat den posten, både fordi den var så åpenbart stygg, men også fordi den faktisk ble postet av justisministeren i en norsk regjering. I ettertid har vi jo fått vite at den samme justisministeren som foran kongen lovet og sverget troskap mot institusjonen så sant hjelpe henne Gud den allmektige, egentlig følte at hun befant seg i et fengsel. I lys av situasjonen med flyktninger ikke lang fra oss, internert i leirer uten skikkelige sanitære forhold, der de må stå i timelange køer for mat flere ganger for dagen, må jo dette fengselet ha vært så grusomt for justisministeren at det i hennes øyne ikke var rart om hun tok litt i. Begrepet absurd er ikke engang dekkende.

Jeg lurer på hvor mange prosent av befolkningen som reelt mener at Listhaugs post ikke var polariserende (og stygg og ekkel og kynisk og kald og hard og alt som er galt med verden, bloggers anm.). Det kan ikke være så mange. Likevel blir hun rasende, og skriver på Facebook:

«Nå må bunnen være nådd. At en offentlig institusjon kan få seg til å dra meg, en folkevalgt politiker som ønsker en streng innvandringspolitikk, inn i historien om massemorderen Anders Behring Breivik som sto for det verste massedrapet som har skjedd i Norge siden 2. verdenskrig, er forkastelig!»

Første instinkt er jo å le høyt av den himmelropende og klamme offerrollen, den insisterende mangelen på selvinnsikt, konsekvenstenkning og generell enkel evne til å trekke konklusjoner i ettertid. Men det er langt fra komisk, det er et bilde av tiden vi lever i. Fjordman skriver i den ene teksten etter den andre hvordan han frasier seg enhver befatning med 22. juli-terroristen, og at han ikke har noe med ham å gjøre annet enn å være sitert i hans sinnssvake ”manifest”. Her er også mangelen på selvinnsikt slående. At års hatefulle ytringer og konspiratoriske skriblerier på åpne nettfora ikke har noe med noe å gjøre, blir i beste fall naivt.

Vi lever i et klima hvor høyreekstremismen vokser omtrent mens vi ser på. De færreste av oss vet hvor ille det er på de innerste krokene i det mørkeste internettet.

Jeg vet.
Jeg har vært der.

Jeg har frekventert mange av sidene i flere måneder.

Og det har gjort meg deprimert, redd, jeg har fått løs mage av hvordan mennesker omtaler sine medmennesker, jeg har blitt pissredd for å bli avslørt, jeg har blitt mørkredd fordi jeg er redd for at feil mennesker der ute vet hva jeg driver med.

Men jeg kan når som helst hoppe av. Jeg kan oppsøke profesjonell hjelp og legge alt dette bak meg. Jeg kan avdramatisere, og tenke at folk flest er greie. Jeg kan ha fremtidshåp og forsøke å navigere glad gjennom livet. Terroren skjer ikke igjen. Dette går bra. Jeg kan når som helst stenge døren inn dit. I motsetning til denne typen heltinner i samfunnet vårt som hele tiden opplever å få dette i innboksen:

Gjengitt med tillatelse av Sumaya.

Jeg har delt dette på Facebook (og nå her), under tvil. For blir jeg bare en som bærer dritten videre og sprer den ut til mange flere, som er en medhjelper til at slikt språk og slike henvendelser bare øker i styrke og kvantitet? Er jeg bare hatpersoners nyttige idiot når jeg sprer hatet videre? Mangler jeg dømmekraft overfor hvilke virkninger det har at jeg videreformidler? Eller er det riktig og viktig å vise hvordan ekte hets og hat kan se ut? (Vær hundre prosent sikker på at det kan se mye verre ut.)

Det er i sannhet et dilemma, men jeg har foreløpig konkludert med at spredning vinner, nettopp fordi brorparten av oss slipper å forholde oss til hat hver eneste dag. De fleste av oss kan bare skru av når vi bare vil stikke hull på trommehinnene eller grave ut øyeeplene med skje, når vi har fått nok, kan vi slå av alt og lene oss inn i noe annet, uten å tenke en sekund på de som ikke har samme mulighet. De som må stå i å se innboksen flomme over av slikt søppel. De som ikke kan bevege seg fritt i gatene og må bære voldsalarm hver dag, de som på planlegge alle sine gjøremål. De trenger ikke engang være offentlige debattanter; for noen holder det å ha litt mer melanin i huden enn andre, så risikerer de å sitte i en bar en helt vanlig tirsdag og få invektiver og dyrebeskrivelser slengt etter seg, endog rolig meddelt, som om det var sannhet.

Jeg kan bare ikke sitte stille i båten og se på. Det går ikke. Folk spør meg hvorfor jeg graver i dette. Og nå er det altså offentlig, med de konsekvensene det måtte ha: Jeg skriver bøker om det.

Regjeringen gir statlig støtte til en organisasjon som ikke gjør annet enn å nøre oppunder fremmedfrykt, muslimhatog innvandringsfiendtlighet, samt målføre direkte løgner og fake news, selv om mandatet deres sier det motsatte. Samtidig har vi en statsminister som går ut mot kunstnere og kunsten de lager og forteller hele landet at det er tøffere å være politiker etter teaterforestillingen Ways of Seeing, i lys av et attentat mot en politiker, som foreløpig kan vise seg å være utført av en i den indre, private, politiske krets. Dette er en så alvorlig inngripen i kunstfeltets plikt og evne til å belyse problemer og systematisk svikt i samfunnet, at det krever et helt eget debattinnlegg. Ære være Erika Fatland som under bokmessen i Frankfurt lekset opp for statsministeren, som satt i salen. Det krevde mot, det krevde innsikt, det krevde baller av stål. Kunsten skal selvsagt aldri strupes, og særlig ikke når den tematiserer hva folkevalgte får seg til å si og gjøre i regjering.

I dette klimaet og med dette bakteppet skal mine eventuelle barnebarn vokse opp. De kommer uvegerlig til å sette meg til veggs en dag, til å konfrontere meg, spørre meg hvordan i helvete jeg bare kunne sitte stille og se dette skje.

Jeg er bare en sølle forfatter, ikke engang en kjent en. Men skrive er det eneste jeg faktisk kan, det er det eneste stedet jeg faktisk kan gjøre en ørliten forskjell. Derfor skriver jeg. Hver dag, hele tiden. Bit for bit skal jeg sette sammen noe jeg kan gi videre til generasjonen(e) etter meg: En forsmak på hva som kan skje om vi ikke roper og skriver varsko hver dag og hele tiden. Om vi ikke tar til motmæle. Om vi ikke lager 22. juli-serier hvor vi også portretterer personer som deltar i offentligheten med sitt konspiratoriske hat og virkelighetsfjerne deduksjoner. Om vi ikke senere også lager mørkere serier om det samme, når vi har bearbeidet på denne måten en stund til, for jeg synes ikke serien på NRK vitner om berøringsangst; tvert i mot egentlig, den viser bare at vi må ta litt om gangen. Litt fortere, kanskje, men dog. Vi må rope oss hese dag etter dag, og når vi ikke har mer stemme igjen må vi bare fortsette.

Å tie og sitte stille i båten er også et valg.