Vi lever i skremmende, merkelige tider. Da statsministeren holdt sin første pressekonferanse om tiltak vi ikke har brukt i fredstid, ble stemningen apokalyptisk; hvor mange katastrofefilmer har vi ikke sett som starter slik?

De fleste katastrofefilmer er fra USA, men der har de jo en president som har alt under kontroll, så fra nå av er det Europeiske dystopier som kommer til å rule. (Bilde fra internett)

Jeg tror vi alle kjenner på en følelse av frykt, hjelpeløshet og redsel for fremtiden, ikke bare for et virus, men for økonomisk kollaps og kaos.

I et slikt klima kommer det verste frem i noen mennesker. Vi skal være forsiktige med å kritisere, for når mennesker er redde, gjør de hva de kan for å overleve. Det er ikke alle som takler frykt likt, og det skal vi respektere. I alle fall til en viss grad.

Det mer gledelige i alt sammen, er å se at mennesker også kan komme sammen og gjøre positive ting for hverandre. Klapping og synging er kanskje litt kleint og klisjé, men det er også en avreagering og en måte å støtte på som er rørende og fin. Det er helt fantastisk at vi kan være kleine, klisjé og på gråten. Vi trenger det.

Og når vi sitter i vår isolasjon og kjedsomhet (snakker ikke for meg selv, jeg kjeder meg ALDRI), hva er det vi tyr til da? Bøker, musikk, film. Bøker, musikk og film som er laget av mennesker som har dedikert store deler av eller hele sitt liv til sitt kunsteriske virke. De fleste utøvende kunstere har nå mistet store deler av sitt inntektsgrunnlag, og jeg tar for meg forfattere, siden det er den delen av kunstfeltet jeg selv tilhører.

Det er vanskelig å leve av forsfatterskap alene; de tjue, tredve du hører om og kjenner til, hører til det øvre skiktet av forfattere som kan leve av å skrive og selge bøker. Jeg vet ikke om det er så mange, engang. Men det i det litterære landskapet fines de fleste av oss underskogen; de mindre kjente og helt ukjente forfatterne – jeg tilhører sistnevnte – som skriver jevnt og trutt, som ikke er mindre ambisiøs eller arbeidssom, men som bare ikke har slått igjennom som det så fint heter. Vi må gjøre andre ting for å tjene til salt, enten ha jobb i en eller annen prosent ved siden av, eller ta oppdrag. Veldig mange i underskogen har oppdrag som sin viktigste inntektskilde; det være seg i skolen eller andre steder. Alle disse har opplevd kansellerte oppdrag over en lav sko de siste ukene, og når inntekten er på et minimum i utgangspunktet, har det for mange blitt katastrofalt.

Enters dugnadsånden!

Vi ser det i alle kunstfelt det er mulig og umulig: Vi tyr til nett og sosiale medier. Vi gjør ting vi ikke tenkte var mulig, og vi gjør det med entusiasme og fornyet mot.

Jeg har nå vært på digital fest. Okei, det ble litt snakk i munnen på hverandre ved forsinkelser, men hallo; det blir det uansett. Drinkene kom og ble konsumert i samme frekvens som en hvilken som helst fest, hodet mitt bekreftet det dagen derpå, og Morgenbladet-quizen ble gjennomført som seg hør og bør. (Vi lever fortsatt på den gangen vi kunne gå inn på Litteraturhuset med hevet hode. Det er lenge siden.)

Jeg har hatt møte hvor vi har diskutert fremgang i frivillig prosjekt.

Og jeg har vært på Digital litteraturfestival.

Min forfatterkollega Kaja Kvernbakken har lenge før Covid-19 gått og ruget på en idé om en digital litteraturfestival.

Kaja Kvernbakken. ©Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Da isolasjonen var et faktum, fikk hun fart på ideen, henvendte seg til andre kolleger for hjelp og tromlet sammen til en dugnad for forfattere som mistet inntekt. Det ble invitert til lesemaraton med 21 forfattere på Instagram, der man kunne vippse penger om man ønsket, så ble inntekten fordelt på forfatterne som leste opp. Det var ganske godt publikumsoppmøte, og vi fikk inn en god slump penger som blir viderefordelt. Det ble dannet en redaksjonsgruppe, og konseptet utvikles videre as we speak. Jeg meldte meg selvsagt til tjeneste, jeg vet hvor mye arbeid dette kan komme til å medføre, og selv om jeg også skal lese, er det like morsomt å være med på planlegging og konsept-tenking.

Èn ting er dugnaden for forfatterne, den skal fortsette. Men la oss se realiteten i øynene: Det er også en dugnad for miljøet.

Alle litteraturinteresserte elsker litteraturfestivaler; her møter man kjente og nye forfattere, man kan høre samtaler og foredrag som åpner sinn og sjel, man kan høre på sine favoritter, oppdage nye. Barn og unge får også møte litteratur på andre arenaer enn skolen, og man kan velge om man vil høre på alvorlige eller morsomme samtaler – eller begge deler. Man kan ikke dra til alle festivaler i vårt langstrakte land. Det er derfor Digital litteraturfestival er så genialt! Du kan delta hver eneste gang, helt gratis, uten å måtte sminke deg eller ta av sweatpantsa. Du kan sitte i din egen stue normalt kledd, naken eller kledd som Kleopatra eller Caligula, du kan sitte sammen med noen, du kan drikke, spise, notere – du er fri til å være tilstede på den måten du liker best. Og hvis du vil, kan du donere penger.

Mange av oss nøler med å være med på digitalt samvær, av mange grunner, også teknologifrykt, eller at man er ukomfortabel med ikke å være i samme rom som dem man kommuniserer med. Men nå blir vi tvunget til det, og vi ser plutselig at det faktisk fungerer, at det er effektivt; hvor mange sitter ikke møter rundt om akkurat nå? (Selv hører jeg mannen ha morgenmøte der oppe på hjemmekontoret sitt as we speak.)

Det er faktisk ikke nødvendig å fly land og strand rundt for å ha møter eller konferanser. Vi trenger det ikke. Og så lenge det ikke finnes elektriske fly, bør vi heller ikke. Vi må fortsette å utvikle teknologien (så bærekraftig som mulig), og benytte oss av mulighetene de digitale flatene tilbyr oss.

Hvis vi klarer å ha et overblikk, hvilket er vanskelig når det dør folk over hele kloden, så ser vi at det er mulig å fly mindre, kjøre mindre, ta hensyn til planeten.

Jeg er helt sikker på at det i dette øyeblikk sitter noen og plotter ut en ny forretningsidé om å hoste møter. (Om det ikke allerede finnes): Noen sitter et sted og arrangerer møter for andre, sender en link, og voilá! møtet er i gang. For noen hundrelapper. Jeg kan selvsagt ikke regnestykket for kapasitet og miljøavtrykk for servere og digitale aktiviteter, men jeg klarer ikke å se for meg at dette ikke er en kjempefordel. All tiden spart på reising er penger på bok bare det, akkurat det trenger man ikke regne på, engang.

Nok om det. Bare et sterkt håp og enda større tro på en grønnere fremtid, om noe som helst godt skal komme ut av denne krisen.

Men, altså. Digital litteraturfestival! Om to dager:

Gratis arrangement, du Vippser penger om du har lyst, men det ikke noe must. Se listen da! Vet du ikke hvem alle er? Da har du sjansen til å finne nye favoritter. For vi lover: Dette er så bra!

Logg deg på her i morgen kl. 18.59!

Velkommen til litteratur og kjærlighet, ikke desperasjon og mismot.