Hyll kjærligheten og antirasismen!

La det være klinkende klart helt fra start: Jeg er ekte motstander av monarkiet, av å kunne arve en døende institusjon med alle privilegiene uten å måte stå til rette for noe som helst, av sløseri og overforbruk i en tid der verden brenner, og en personlig beskyttelse mot kritikk som er helt hinsides i det tusenåret vi lever i. Og jeg har tidligere vært kritiker av den tidligere Engleskolen Märtha drev sammen med sin tidligere kompanjong, noe som riktignok ligger så langt der bak at det ikke betyr noe lengre, men dog.
Sånn.
Ingen bindinger eller tråder inn til kongehuset, så er det tydelig.

La meg starte med å gratulere Märtha og Durek med forlovelse, kjærlighet og en ring til å dø for. Personlig forstår jeg ikke at det er mulig å starte, minutter etter publisering av nyheten, en relativt intens, negativ kampanje mot noe som alle burde feire med hurra og litt tårer. Å finne kjærligheten, flere ganger i livet, er det mest fantastiske som finnes, og spesielt når man har vært gjennom tunge stunder. Det vet jeg alt om. Det er den aller, aller største gave, og å dele det med verden er det eneste man ønsker.

Dessuten: Verden brenner, folkens, på alle kanter. Vi trenger all den kjærligheten vi kan klare å produsere!

At folk er negative til ting som skjer rundt Märtha er ikke nytt, særlig ikke etter hennes meget dokumenterte romanse med en sjaman som beviselig påstår han kan kurere kreft, og er en del av en eller annen reptilart fra verdensrommet et sted. Jeg skal ikke motsi ham om han kommer med beviser – jeg ville vært først i køen med klapporama – men de foreligger ikke, så da blir det farlige og litt lattervekkende påstander. Jeg forstår at folk er skeptiske til at dette blir gemalen til den fjerde i arverekken av den norske trone. Med kongebindinger kommer også store privilegier, på alle nivå; dører åpnes, kretser utvides, og makten som villet og mindre villet følger med, er for alle oss andre åpenbar og noe å vekte nøye. Noe man av og til får følelsen av at verken Märtha eller Durek helt forstår. Kanskje fordi Märtha har levd med dem hele livet, har en «blind spot», og også har blitt så forfulgt av pressen hele livet at det bare er blitt en måte å overleve på, fordi hun bare er et menneske hun også. Jeg forstår derfor tvilen og skepsisen som diskuteres. Det er legitimt, lov, og helt nødvendig. Det må vi fortsette med. Det skal vi fortsette med. Vi skal også ha øynene vid åpne for at å være medlem av kongefamilien åpner mange dører i business, det sier jo seg selv. Nå kan ikke Märtha noe for hvilken familie hun er født inn i, men vi skal ikke slutte med falkeblikket likevel. Korreksjonene trengs.

Men.

Å begynne å snakke om at man ikke vil ha melaninrike inn i kongefamilien, å sende dødstrusler og hatske meldinger går over så mange grenser at jeg ikke forstår at ikke noen kommer dem til unnsetning, sier noe. Hvor er tungvekterne i media, i regjeringen, i samfunnet? Da blir jeg ufrivillig glad i kongefamilien.

Først og fremst har vi alle plikt til å si ifra når vi opplever rasisme. Uansett hvor stort eller «bagatellmessig» – i klammer fordi i mine øyne er ingenting rasistisk bagatellmessig. Verden er i et paradigmeskifte, og det er viktigere enn noengang å snakke. Hele tiden.

I artikkelen jeg har lest, som jeg selvsagt ikke kan verifisere på noen måte og derfor ikke kan si med sikkerhet er sann, sier Durek at det er lettere for menn i kongefamilien enn kvinner å gifte seg med en melaninrik person. Jeg tror noen eks-kongelige borte i GB begs to differ, men jeg skjønner veldig godt hva han mener.

Og det er én ting jeg ikke tviler på, dessverre: At han har fått massiv hets og dødstrusler.

Vi er jo ellers så historieløse, men når det gjelder rasisme og diskriminering, virker hukommelsen som en ubevisst kraft:

Den 11. juli 1958 ligger det nygifte paret Richard og Mildred Loving og sover. Han er hvit, hun melaninrik. De har kjent hverandre siden de var barn, og langsom er vennskapet blitt til kjærlighet, en helt vanlig, kjedelig kjærlighetshistorie. Midt i søvnen dundrer det altså inn bevæpnet politi og drar dem ut av sengen. Jeg kan ikke forestille meg skrekken, sinnet, ydmykelsen der de begge blir arrestert og slengt i fengsel.
For å ha giftet seg.
Dette skjedde i USA der det på det tidspunktet, i hele 24 stater, var forbudt å gifte seg om man var av forskjellig «rase». Før de giftet seg hadde de oppdaget at Mildred var gravid, og giftet seg tross loven. De var opprinnelig fra Virgina, og dro til Washington for å unngå å gjøre noe ulovlig. Men de ble altså arrestert da de kom tilbake. De erkjente seg skyldige foran en dommer, og ble dømt til to år i fengsel. Denne dommen kunne bli omgjort om de flyttet fra Virginia og ikke kom tilbake på 25 år. Mildred ville dessuten for resten av livet bli sett på som en forbryter.

Å være ung, forelsket og på vei til å bli mor, må det ha vært knusende, selv for en person som hadde levd med rasisme hele livet. De to flyttet til Washington for sin egen trygghet, og det må også ha vært grusomt, å rykke seg selv med røttene fra alt det kjente, til en annen tilværelse de egentlig ikke ønsket, der ingen i utgangspunket hadde arbeid, og hvor de ikke kjente noen eller hadde familie.

De lengtet tilbake til hjemstedet sitt, selvsagt, og i 1963 skrev Mildred brev til regjeringsadvokat Robert F. Kennedy, der hun ba om hjelp. Kennedy formidlet kontakt med ACLU (organisasjon som kjemper for borgeres rettigheter), som ønsket å ta saken deres. Saken startet i 1963, men det skulle gå fire år før saken kom til høyesterett, i 1967. Statsadvokatene sammenlignet Lovings’ ekteskap med incest og polygami (!). ACLU argumenterte at Virginias lover var forbudt under §14 i grunnloven, som blant annet garanterer alle innbyggere lik beskyttelse og like rettigheter. Lovings advokater argumenterte med at at lovene mot «raseblandede» (jeg hater det ordet!) ekteskap var basert på rasisme, hvitt overherredømme, og at det var gamle slavelover, rett og slett.
Det hadde de helt rett i.
Høyesterett kom til en enstemming kjennelse 12. juni 1967 om at Virginias lov mot «raseblandede» (jeg hater det ordet!) ekteskap var grunnlovsstridig.

Det vil likevel overraske mange at det siste staten som oppløste denne loven, Alabama, gjorde dette så sent som i år 2000.

Vi sier ofte at USA og Norge er helt forskjellige når det kommer til rasisme, særlig etter drapet på George Floyd. Men når reaksjoner som Durek Verret mottar kommer som mitraljøser fra hele verden, er det viktig å ta innover seg at rasismen ligger dypt integrert og innsosialisert i alle samfunnslag. Også det norske, make no mistake, som det heter.

Som medmenneske kan jeg ikke akseptere dette. Som antirasist må jeg kommentere. Uansett hva man mener om kongehuset, må vi slå ring om de to elskende, og en eller gang gifte menneskene. Jeg kan være så imot monarkiet jeg bare orker, men vi har et.

Rent personlig tenker jeg jo at det er helt strålende at Märtha gifter inn en melaninrik person i kongefamilien. Jeg ønsker det det så inderlig velkommen. Og de er faktisk modige som tør, for de kommer til å bli ikoner for ufattelig mange mennesker, men dessverre også blink for alle rasister som synes det er greit å å ytre dette ikke bare offentlig og høyt, men også direkte til de involverte. Det kan ikke være annet enn beintøft, nettopp fordi de er så offentlige.

Det triste, på flere plan, er at de to kanskje må isolere seg enda mer med dem de stoler mest på, og slik sett bli enda mer i sine egne, lukkede sirkler, hvor færre og færre slipper inn. Og velge hva journalister skal spørre om, og således bli sårbare for misforståelser og enda mer kritikk.

Det ville vært synd.

Jeg håper, og tror – for det kan ikke være noen tvil om at Märtha en ufattelig sterk og tøff dame – at de klarer å reise seg fra alt hatet, vifte det bort med all den støtten hun også får både fra antirasister og andre, og gå med høyt hevet hode og selvfølgelighet inn i fremtiden og samlivet.

Det fortjener hun.

I mellomtiden har vi andre fått nok en stygg påminnelse om at vi hver eneste dag må være antirasister, i stort og smått. Det betyr for eksempel at om noen forteller en vits om en kvinne med hijab, om noen sier N-ordet på spøk, og at de ikke mener noe rasistisk med det de sier, at noen anklager melaninrike for å være løgnere når de forteller om negative erfaringer i samfunnet – si ifra om at det faktisk ikke er greit.

Hver. Eneste. Gang.

Bare sånn går vi framover. Eller som Kristina Quintano, budbringeren fra helvete sier det: Samover. Framover sammen.

Katastrofestemning, dugnad og Digital litteraturfestival

Vi lever i skremmende, merkelige tider. Da statsministeren holdt sin første pressekonferanse om tiltak vi ikke har brukt i fredstid, ble stemningen apokalyptisk; hvor mange katastrofefilmer har vi ikke sett som starter slik?

 

Skjermbilde 2020-03-30 kl. 11.40.58

De fleste katastrofefilmer er fra USA, men der har de jo en president som har alt under kontroll, så fra nå av er det Europeiske dystopier som kommer til å rule. (Bilde fra internett)

 

Jeg tror vi alle kjenner på en følelse av frykt, hjelpeløshet og redsel for fremtiden, ikke bare for et virus, men for økonomisk kollaps og kaos.

I et slikt klima kommer det verste frem i noen mennesker. Vi skal være forsiktige med å kritisere, for når mennesker er redde, gjør de hva de kan for å overleve. Det er ikke alle som takler frykt likt, og det skal vi respektere. I alle fall til en viss grad.

Det mer gledelige i alt sammen, er å se at mennesker også kan komme sammen og gjøre positive ting for hverandre. Klapping og synging er kanskje litt kleint og klisjé, men det er også en avreagering og en måte å støtte på som er rørende og fin. Det er helt fantastisk at vi kan være kleine, klisjé og på gråten. Vi trenger det.

Og når vi sitter i vår isolasjon og kjedsomhet (snakker ikke for meg selv, jeg kjeder meg ALDRI), hva er det vi tyr til da? Bøker, musikk, film. Bøker, musikk og film som er laget av mennesker som har dedikert store deler av eller hele sitt liv til sitt kunsteriske virke. De fleste utøvende kunstere har nå mistet store deler av sitt inntektsgrunnlag, og jeg tar for meg forfattere, siden det er den delen av kunstfeltet jeg selv tilhører.

Det er vanskelig å leve av forsfatterskap alene; de tjue, tredve du hører om og kjenner til, hører til det øvre skiktet av forfattere som kan leve av å skrive og selge bøker. Jeg vet ikke om det er så mange, engang. Men det i det litterære landskapet fines de fleste av oss underskogen; de mindre kjente og helt ukjente forfatterne – jeg tilhører sistnevnte – som skriver jevnt og trutt, som ikke er mindre ambisiøs eller arbeidssom, men som bare ikke har slått igjennom som det så fint heter. Vi må gjøre andre ting for å tjene til salt, enten ha jobb i en eller annen prosent ved siden av, eller ta oppdrag. Veldig mange i underskogen har oppdrag som sin viktigste inntektskilde; det være seg i skolen eller andre steder. Alle disse har opplevd kansellerte oppdrag over en lav sko de siste ukene, og når inntekten er på et minimum i utgangspunktet, har det for mange blitt katastrofalt.

Enters dugnadsånden!

Vi ser det i alle kunstfelt det er mulig og umulig: Vi tyr til nett og sosiale medier. Vi gjør ting vi ikke tenkte var mulig, og vi gjør det med entusiasme og fornyet mot.

Jeg har nå vært på digital fest. Okei, det ble litt snakk i munnen på hverandre ved forsinkelser, men hallo; det blir det uansett. Drinkene kom og ble konsumert i samme frekvens som en hvilken som helst fest, hodet mitt bekreftet det dagen derpå, og Morgenbladet-quizen ble gjennomført som seg hør og bør. (Vi lever fortsatt på den gangen vi kunne gå inn på Litteraturhuset med hevet hode. Det er lenge siden.)

Jeg har hatt møte hvor vi har diskutert fremgang i frivillig prosjekt.

Og jeg har vært på Digital litteraturfestival.

Min forfatterkollega Kaja Kvernbakken har lenge før Covid-19 gått og ruget på en idé om en digital litteraturfestival.

sek_person_scid_35217

Kaja Kvernbakken. ©Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

 

Da isolasjonen var et faktum, fikk hun fart på ideen, henvendte seg til andre kolleger for hjelp og tromlet sammen til en dugnad for forfattere som mistet inntekt. Det ble invitert til lesemaraton med 21 forfattere på Instagram, der man kunne vippse penger om man ønsket, så ble inntekten fordelt på forfatterne som leste opp. Det var ganske godt publikumsoppmøte, og vi fikk inn en god slump penger som blir viderefordelt. Det ble dannet en redaksjonsgruppe, og konseptet utvikles videre as we speak. Jeg meldte meg selvsagt til tjeneste, jeg vet hvor mye arbeid dette kan komme til å medføre, og selv om jeg også skal lese, er det like morsomt å være med på planlegging og konsept-tenking.

Èn ting er dugnaden for forfatterne, den skal fortsette. Men la oss se realiteten i øynene: Det er også en dugnad for miljøet.

Alle litteraturinteresserte elsker litteraturfestivaler; her møter man kjente og nye forfattere, man kan høre samtaler og foredrag som åpner sinn og sjel, man kan høre på sine favoritter, oppdage nye. Barn og unge får også møte litteratur på andre arenaer enn skolen, og man kan velge om man vil høre på alvorlige eller morsomme samtaler – eller begge deler. Man kan ikke dra til alle festivaler i vårt langstrakte land. Det er derfor Digital litteraturfestival er så genialt! Du kan delta hver eneste gang, helt gratis, uten å måtte sminke deg eller ta av sweatpantsa. Du kan sitte i din egen stue normalt kledd, naken eller kledd som Kleopatra eller Caligula, du kan sitte sammen med noen, du kan drikke, spise, notere – du er fri til å være tilstede på den måten du liker best. Og hvis du vil, kan du donere penger.

Mange av oss nøler med å være med på digitalt samvær, av mange grunner, også teknologifrykt, eller at man er ukomfortabel med ikke å være i samme rom som dem man kommuniserer med. Men nå blir vi tvunget til det, og vi ser plutselig at det faktisk fungerer, at det er effektivt; hvor mange sitter ikke møter rundt om akkurat nå? (Selv hører jeg mannen ha morgenmøte der oppe på hjemmekontoret sitt as we speak.)

Det er faktisk ikke nødvendig å fly land og strand rundt for å ha møter eller konferanser. Vi trenger det ikke. Og så lenge det ikke finnes elektriske fly, bør vi heller ikke. Vi må fortsette å utvikle teknologien (så bærekraftig som mulig), og benytte oss av mulighetene de digitale flatene tilbyr oss.

Hvis vi klarer å ha et overblikk, hvilket er vanskelig når det dør folk over hele kloden, så ser vi at det er mulig å fly mindre, kjøre mindre, ta hensyn til planeten.

Jeg er helt sikker på at det i dette øyeblikk sitter noen og plotter ut en ny forretningsidé om å hoste møter. (Om det ikke allerede finnes): Noen sitter et sted og arrangerer møter for andre, sender en link, og voilá! møtet er i gang. For noen hundrelapper. Jeg kan selvsagt ikke regnestykket for kapasitet og miljøavtrykk for servere og digitale aktiviteter, men jeg klarer ikke å se for meg at dette ikke er en kjempefordel. All tiden spart på reising er penger på bok bare det, akkurat det trenger man ikke regne på, engang.

Nok om det. Bare et sterkt håp og enda større tro på en grønnere fremtid, om noe som helst godt skal komme ut av denne krisen.

Men, altså. Digital litteraturfestival! Om to dager:

Skjermbilde 2020-03-30 kl. 11.32.32

Gratis arrangement, du Vippser penger om du har lyst, men det ikke noe must. Se listen da! Vet du ikke hvem alle er? Da har du sjansen til å finne nye favoritter. For vi lover: Dette er så bra!

Logg deg på her i morgen kl. 18.59!

Velkommen til litteratur og kjærlighet, ikke desperasjon og mismot.

Legg makt bak ordene!

Jeg skriver på ikke mindre enn to romaner om høyreradikalisering og rasisme, om understrømmene og det som skjer på internett, men som de fleste ikke ser. Det som skjer i det åpne, som vi fordømmer når vi får det servert helt åpent, men så glemmer igjen like etterpå.

For å gjøre dette, og gjøre det ordentlig, å skrive autentisk og ekte om hva som egentlig foregår rett ved siden av oss, der naboen din kan være en av de som sitter bak skjermene sine og ranter ut på måter vi for bare ti år siden ville ha blitt forferdet over, må jeg inn i materien og på internettet jeg egentlig ønsker jeg aldri hadde gjort. Det koster. Hver dag. Jeg blir deprimert, jeg krangler med de rundt meg, jeg blir desperat, jeg får utslett, jeg sier dumme ting jeg ikke kan ta tilbake. Jeg tråkker i salater til høyre og venstre, fornærmer mennesker jeg kanskje burde spille på lag med. Men jeg kan når som helst bare gi meg og tenke at jeg ikke har stemmen, styrken eller viljen til å gjennomføre. Det er bare det at hver eneste dag blir jeg minnet på alle dem som står i den offentlige debatten og opplever daglig trakassering av en karakter de fleste av oss ikke ante var mulig i et sivilisert demokrati. De kan ikke bare slutte å være seg selv, hetsen følger dem hvor de går. De som sitter igjen etter 22. juli kan heller ikke bare velge seg ut av smerte og kontinuerlig påminnelse, de står fortsatt i det hver eneste dag. Jeg er ikke i nærheten av hva disse menneskene står i.

Nylig deltok jeg i en tråd på Facebook som omhandlet serien 22. juli på NRK og berøringsangst med den mørke, rasistiske og hatefulle understrømmen som var motivasjonen for terroren. Tråden gikk videre til å diskutere rollen til og portretteringen av Fjordman (det er her fullstendig irrelevant hva han egentlig heter). Aftenposten har av en eller annen grunn trykket et debattinnlegg fra ham, hvor han hevder at det er ham som er portrettert i serien, og hvor han sutrer over at han ikke ble konsultert i manusbearbeidelsen. Videre whines det betydelig også over at NRK ikke har anmeldt en eller annen bok han har skrevet.

Hvor skal man begynne?

Jeg kan jo begynne med at jeg selv har utgitt seks bøker på seriøse forlag, men aldri blitt anmeldt av NRK. Boo-fucking-hoo. Still deg i kø; dine bøker har ikke større relevans enn mine, hvor gedigen din hybris enn er. Jeg vil gå så langt som å si tvert imot; å skrive for unge voksne og vold i nære relasjoner er tusen ganger viktigere enn de repeterende og hatefulle konspiene du hoster opp. Likevel bretter jeg opp ermene og skriver videre uten å plage andre (enn mine nærmeste) med usjarmerende offersutring.

Fjordman: Få hodet ut av rumpa.

Men jeg skal vise at i motsetning til Fjordman er jeg i stand til å ta et skritt tilbake og se ting fra hans perspektiv: Jeg forstår at han sitter igjen med følelsen av at enkelte setter likhetstegn mellom terroristen og ham selv, det er en særs syk, ond og hensynsløs skikkelse å bli sammenlignet med, så at han blir forbanna og frustrert og forsøker å ta avstand, er forståelig. Men går man inn på Gates of Vienna, vil man se at selv om Fjordman tar avstand fra terroristen, er han like standhaftig i sin fordømmelse av alle avisene som slettet kommentarer skrevet av terroristen, samtidig som han følger rettssaken og til stadighet referer til terroren/terroristen. Han har til og med intervjuet seg selv som vitne! Fjordmans manglende evne til å se hva alle hans ytringer opp gjennom, hva Gates of Vienna står for sammenlignet med grunnlaget og forklaringen til terroristen om handlingene han utførte 22. juli, er derfor slående. Det finnes ikke vilje til å ta et skritt tilbake og se ting i perspektiv og kontekst.

Og han er ikke alene.

Personlig har jeg, og flere med meg, for mange år siden, vært inne på bloggen til Fjordman et utall ganger og forsøkt å komme med saklig informasjon mot alle fake news og inkonsekvente løgner og deduksjoner som kommer til uttrykk. Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer jeg har postet (ikke bare der, det må sies), alle i forsøksvis objektivt toneleie, å ta deltagere på alvor og forsøke å motbevise, motsi eller diskutere hva som til enhver tid bli sagt. Felles for alle mine anstrengelser er at alle kommentarer, jeg mener absolutt ALLE, er blitt slettet uten i det hele tatt å bli besvart. Enhver motstand og kritikk blir ignorert og slettet, og denne fremferden gjelder på de fleste fora jeg har prøvd det samme. Dette skjedde altså på bloggen til mannen som roper om krenkelse av ytringsfriheten, og som gjentatte ganger kritiserer de større avisene for å ha gjort det samme med terroristens tidligere nettaktivitet. Den selvsamme inkonsekvens og mangel på selvinnsikt. Man kan bli matt av mindre, det skal mye styrke til å ikke la seg utmatte av selvmotsigelsene og repetisjonene.

Etter 22. juli har det skjedd enormt mye, selv om det ”bare” er snart ni år siden.  Ikke av det gode. Jeg var helt overbevist om at terroren kom til å snu den høyrevinden som hadde blåst over verden i flere tiår, som om andre verdenskrig, nazisme, nynazisme, rasisme, og Benjamin-drapet aldri hadde funnet sted. Dagene etter, inklusive rosetoget, gjorde meg hundre prosent overbevist om at vi hadde blitt slått våkne, alle sammen, og at vi sammen skulle finne en vei ut av det, i ren solidaritet og felles traumatisering. Men jeg er ikke pessimist uten grunn, for innerst inne lå det en voldsom redsel og banket; redselen for at stemmer skulle vokse seg sterkere og en dag rope ut at terroristen, massemorderen og barnedreperen fra Regjeringskvartalet og Utøya hadde rett.

Vi er nærmere det siste enn det første, dessverre. Godt hjulpet av vår egen regjering, intet mindre.

22. juli-serien er altså sluppet i et politisk klima som er ekstremt polarisert. Ja, la oss gjøre unna brekningene over dette ordet som snart har mistet sin betydning, men foreløpig er den korrekte betegnelsen av den offentlige debatten. Analysene er mange, og folk som er smartere enn meg har gjort dem grundig og etterrettelig. Min enkle tilleggs-analyse er at høyreekstremismen har vokst så sterkt fordi vi har latt den vokse. I mange år har motstandere av utviklingen holdt kjeft eller protestert etterrettelig og diplomatisk. Vi har gått på Fjordman-blogger, i medier, vært fryktelig siviliserte, og forsøkt å opplyse og utdanne, vi har høflig utfordret og stilt spørsmål, vi har forsøkt å nærme oss med alle mulige siviliserte midler og metoder, vi har tatt på alvor, vi har diskutert, gitt spalteplass og holdt hodet kaldt og objektivt, selv da vi trodde vi hadde havnet i et parallelt univers. Vi har stått rolig og bare sett på nynazister marsjere i gatene og erklære sin kamp mot innvandring og homofili, vi har stått rolig og bare sett på uten å yppe, men likevel blitt dyttet brutalt bort av demonstrantene som ikke tålte den nesten non-verbale protesten, og deretter arrestert av politiet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å fortelle Holocaust-fornektere hvor de kan gå for å få katalogisert informasjon og beviser de tydelig trenger, om og om igjen, hvor svaret har vært alt fra ”Dra deg til helvete ut av dette kommentarfeltet”, ”Dette er bare gammelt oppgulp uten rot i virkeligheten, din jævla feministfitte” og ”hvor faen har du tallet seks millioner fra, egentlig?” eller totalt ignorering, gjerne etterfulgt av kommentarsletting. Aldri et saklig, etterttelig svar og start på en rolig samtale. Etter mange år med sivilisert samtale som bare går én vei i et forsøkt på å ikke havne på samme lave, imbesile nivå, begynte vi å heve stemmen litt. Snakke med litt større bokstaver, bare for å bli hørt, tatt på alvor. Fortsatt ikke nærheten av hva vi fikk, men dog. Uten at det hjelp nevneverdig. Det ble nærmest stuerent å være ”innvandringskritisk” – også et ord som er tappet for betydning, for kaller du folk for rotter er du reinspikka rasist, ikke innvandringskritisk – og debatten ble ytterligere opphetet. Så ble plutselig ”venstresiden” (som åpenbart er alle som ikke definerer seg som innvandringskritisk) de som ikke klarte å føre en ordentlig debatt, og som strupte ytringsfriheten, og som var slemme, offerrollen ble ble det nye svarte, og brukt knallhardt, både av enkeltdebattanter og politikere. Hvis man går tilbake og leser debatten i historisk perspektiv, antar den absurde dimensjoner. Å navigere i dette havet av absurditet er mer enn de fleste av oss makter.

Midt oppi denne virkeligheten klarte Høyre og Fremskrittspartiet sammen med Venstre å få regjeringsmakt, og siden da har alt eskalert. La meg billedliggjøre:

Skjermbilde 2020-02-01 kl. 20.06.32

 

En justisminister (justisminister!) poster dette på Facebook, de snaue syv år etter 22. juli-terroren, der altfor mange berørte mennesker fortsatt våkner opp med skrik inni seg:

Selvsagt blir det kritisert, selvsagt er linken til 22. juli veldig kort, og selvsagt skulle Listhaug straks gått ut og beklaget, lagt seg flat og sagt noe om at det bare er min innvandringsfiendtlige nerve som ville si noen om dette, og jeg er kynisk, blind, døv og eller bare reinspikka ond som ikke innså konsekvensene. I stedet tviholder hun på sin rett til å si det uten å ”bli slått i hartkorn med terrorister og nazister”, til hun blir tvunget til å gå av som justisminister. ”Innrømmelsene” hun gjorde satt ekstremt langt inne og kan knapt kalles innrømmelser, og var også et helt absurd skue. Alt mens statsministeren satt stille i båten og under tvil kunne gå med på at hun ikke ville brukt akkurat de ordene. I mellomtiden satt det samtidig en president i USA som puttet barn i bur ved grensen til – eller helst fra – Mexico, og mennesker druknet hver eneste dag på vei over Middelhavet. Et verdensklima det nesten ikke går an å forestille seg hvor desperate mennesker som trenger vår medmenneskelighet, vår varme, vår medlidenhet og vår udiskutable lojalitet, blir rakket ned på og satt i leirer under så umenneskelige og uverdige forholdt at vi ikke har mulighet eller fantasi til å forestille oss det. Dette er post 22. juli-klimaet bildet blir postet i.

Noen måneder senere skjer det noe på et gjørmehull av nettsted jeg heller ikke vil nevne ved navn; noen som har vært der gjør Listhaug oppmerksom på at den samme posten som ble hennes meget midlertidige skjebne, var blitt brukt i en 22. juli-utstilling. Vi snakker her om ungdom som hadde fått i oppgave å diskutere hvordan debattklimaet så ut etter 22. juli, og hvordan sosiale medier er med på å påvirke den offentlige debatten. Det ville vært unaturlig om ingen hadde nevnt akkurat den posten, både fordi den var så åpenbart stygg, men også fordi den faktisk ble postet av justisministeren i en norsk regjering. I ettertid har vi jo fått vite at den samme justisministeren som foran kongen lovet og sverget troskap mot institusjonen så sant hjelpe henne Gud den allmektige, egentlig følte at hun befant seg i et fengsel. I lys av situasjonen med flyktninger ikke lang fra oss, internert i leirer uten skikkelige sanitære forhold, der de må stå i timelange køer for mat flere ganger for dagen, må jo dette fengselet ha vært så grusomt for justisministeren at det i hennes øyne ikke var rart om hun tok litt i. Begrepet absurd er ikke engang dekkende.

Jeg lurer på hvor mange prosent av befolkningen som reelt mener at Listhaugs post ikke var polariserende (og stygg og ekkel og kynisk og kald og hard og alt som er galt med verden, bloggers anm.). Det kan ikke være så mange. Likevel blir hun rasende, og skriver på Facebook:

«Nå må bunnen være nådd. At en offentlig institusjon kan få seg til å dra meg, en folkevalgt politiker som ønsker en streng innvandringspolitikk, inn i historien om massemorderen Anders Behring Breivik som sto for det verste massedrapet som har skjedd i Norge siden 2. verdenskrig, er forkastelig!»

Første instinkt er jo å le høyt av den himmelropende og klamme offerrollen, den insisterende mangelen på selvinnsikt, konsekvenstenkning og generell enkel evne til å trekke konklusjoner i ettertid. Men det er langt fra komisk, det er et bilde av tiden vi lever i. Fjordman skriver i den ene teksten etter den andre hvordan han frasier seg enhver befatning med 22. juli-terroristen, og at han ikke har noe med ham å gjøre annet enn å være sitert i hans sinnssvake ”manifest”. Her er også mangelen på selvinnsikt slående. At års hatefulle ytringer og konspiratoriske skriblerier på åpne nettfora ikke har noe med noe å gjøre, blir i beste fall naivt.

Vi lever i et klima hvor høyreekstremismen vokser omtrent mens vi ser på. De færreste av oss vet hvor ille det er på de innerste krokene i det mørkeste internettet.

Jeg vet.
Jeg har vært der.

Jeg har frekventert mange av sidene i flere måneder.

Og det har gjort meg deprimert, redd, jeg har fått løs mage av hvordan mennesker omtaler sine medmennesker, jeg har blitt pissredd for å bli avslørt, jeg har blitt mørkredd fordi jeg er redd for at feil mennesker der ute vet hva jeg driver med.

Men jeg kan når som helst hoppe av. Jeg kan oppsøke profesjonell hjelp og legge alt dette bak meg. Jeg kan avdramatisere, og tenke at folk flest er greie. Jeg kan ha fremtidshåp og forsøke å navigere glad gjennom livet. Terroren skjer ikke igjen. Dette går bra. Jeg kan når som helst stenge døren inn dit. I motsetning til denne typen heltinner i samfunnet vårt som hele tiden opplever å få dette i innboksen:

Skjermbilde 2020-02-03 kl. 11.04.23

Gjengitt med tillatelse av Sumaya.

 

Jeg har delt dette på Facebook (og nå her), under tvil. For blir jeg bare en som bærer dritten videre og sprer den ut til mange flere, som er en medhjelper til at slikt språk og slike henvendelser bare øker i styrke og kvantitet? Er jeg bare hatpersoners nyttige idiot når jeg sprer hatet videre? Mangler jeg dømmekraft overfor hvilke virkninger det har at jeg videreformidler? Eller er det riktig og viktig å vise hvordan ekte hets og hat kan se ut? (Vær hundre prosent sikker på at det kan se mye verre ut.)

Det er i sannhet et dilemma, men jeg har foreløpig konkludert med at spredning vinner, nettopp fordi brorparten av oss slipper å forholde oss til hat hver eneste dag. De fleste av oss kan bare skru av når vi bare vil stikke hull på trommehinnene eller grave ut øyeeplene med skje, når vi har fått nok, kan vi slå av alt og lene oss inn i noe annet, uten å tenke en sekund på de som ikke har samme mulighet. De som må stå i å se innboksen flomme over av slikt søppel. De som ikke kan bevege seg fritt i gatene og må bære voldsalarm hver dag, de som på planlegge alle sine gjøremål. De trenger ikke engang være offentlige debattanter; for noen holder det å ha litt mer melanin i huden enn andre, så risikerer de å sitte i en bar en helt vanlig tirsdag og få invektiver og dyrebeskrivelser slengt etter seg, endog rolig meddelt, som om det var sannhet.

Jeg kan bare ikke sitte stille i båten og se på. Det går ikke. Folk spør meg hvorfor jeg graver i dette. Og nå er det altså offentlig, med de konsekvensene det måtte ha: Jeg skriver bøker om det.

Regjeringen gir statlig støtte til en organisasjon som ikke gjør annet enn å nøre oppunder fremmedfrykt, muslimhatog innvandringsfiendtlighet, samt målføre direkte løgner og fake news, selv om mandatet deres sier det motsatte. Samtidig har vi en statsminister som går ut mot kunstnere og kunsten de lager og forteller hele landet at det er tøffere å være politiker etter teaterforestillingen Ways of Seeing, i lys av et attentat mot en politiker, som foreløpig kan vise seg å være utført av en i den indre, private, politiske krets. Dette er en så alvorlig inngripen i kunstfeltets plikt og evne til å belyse problemer og systematisk svikt i samfunnet, at det krever et helt eget debattinnlegg. Ære være Erika Fatland som under bokmessen i Frankfurt lekset opp for statsministeren, som satt i salen. Det krevde mot, det krevde innsikt, det krevde baller av stål. Kunsten skal selvsagt aldri strupes, og særlig ikke når den tematiserer hva folkevalgte får seg til å si og gjøre i regjering.

I dette klimaet og med dette bakteppet skal mine eventuelle barnebarn vokse opp. De kommer uvegerlig til å sette meg til veggs en dag, til å konfrontere meg, spørre meg hvordan i helvete jeg bare kunne sitte stille og se dette skje.

Jeg er bare en sølle forfatter, ikke engang en kjent en. Men skrive er det eneste jeg faktisk kan, det er det eneste stedet jeg faktisk kan gjøre en ørliten forskjell. Derfor skriver jeg. Hver dag, hele tiden. Bit for bit skal jeg sette sammen noe jeg kan gi videre til generasjonen(e) etter meg: En forsmak på hva som kan skje om vi ikke roper og skriver varsko hver dag og hele tiden. Om vi ikke tar til motmæle. Om vi ikke lager 22. juli-serier hvor vi også portretterer personer som deltar i offentligheten med sitt konspiratoriske hat og virkelighetsfjerne deduksjoner. Om vi ikke senere også lager mørkere serier om det samme, når vi har bearbeidet på denne måten en stund til, for jeg synes ikke serien på NRK vitner om berøringsangst; tvert i mot egentlig, den viser bare at vi må ta litt om gangen. Litt fortere, kanskje, men dog. Vi må rope oss hese dag etter dag, og når vi ikke har mer stemme igjen må vi bare fortsette.

Å tie og sitte stille i båten er også et valg.

RASISMENS POETIKK av Guro Sibeko

 

Jeg har lest «Rasismens poetikk» av Guro Sibeko. Jeg lurer på om det er den viktigste boken som har vært utgitt i 2019. Det er i alle fall den beste boken Guro Sibeko har skrevet. Noensinne. Synes jeg.

 

Skjermbilde 2019-11-06 kl. 20.07.30

 

«Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg bruker er de beste, men jeg har gjort så godt jeg kan.»

 

Om vi alle tenkte litt sånn før vi uttalte oss muntlig eller skriftlig, er det garantert at vårt debattklima hadde sett annerledes ut. Men det kan også godt hende at det hadde vært mulig for oss å gå dypere inn i hva rasisme, eller den systematiserte rasismen, egentlig handler om. Altså, til beinet, inn i margen. Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg hadde kontroll på hverdagsrasismen og hvor jeg befant meg i dette landskapet. Å lese «Rasismens poetikk» gjorde meg smertefullt oppmerksom på at jeg, selv om jeg prøver så godt jeg kan, ikke får det til ordentlig. Hovedgrunnen til det er at jeg er hvit. Jeg har ikke kjent det på kroppen. At jeg ikke har kjent det på kroppen, betyr ikke at jeg ikke har trodd på fortellinger, korrigert folks uttalelser eller lagt meg i disputter. Det har ikke hindret meg i å ta i forsvar eller rope om det både i verden og i sosiale medier. Hell; det er så viktig for meg at jeg er i ferd meg å ferdigstille to romaner om det akkurat i disse dager. Full kontroll, liksom.

Men jeg har ikke det. Jeg faktisk ikke kjent det på kroppen. Jeg kan ha empati herfra til evigheten, det hjelper meg bare så langt.

Jeg har  blitt kalt forbannade italianos-fittos, jeg har fått beskjed om å komme meg tilbake til drittlandet jeg kommer fra (Italia) og slutte å tro at jeg kan bare komme her og ta jobbene fra folk. Da var jeg fem år og befant meg ved en kiosk for å kjøpe godteri for en femmer, mannen som sa det var voksen. Sånn holder folk på, og i mye verre grad. En gang ble jeg til og med kalt for pakkis, selv om jeg er skikkelig hvit italiener. At «pakkis» var det verste skjellsordet som kunne brukes mot meg, sier litt om den systematiserte rasismen, den mange mennesker, deriblant samfunnsdebattanter, kan berolige oss med at ikke finnes. Men det har ikke satt seg som et traume i kroppen min. Snarere har det fremkalt latter eller lugging, alt etter hvor i livet jeg opplevde det. Stort sett fremkalte det latter. At jeg kan le av det, kan jeg ene og alene fordi jeg har vært så heldig (ja, uten anførselstegn) å bli født i en kritthvit kropp. Ordene har kanskje såret meg eller berørt meg, men de har ikke satt seg i blodet, i hodet, i kroppen, i nervene. Finnes ikke et gram av traume. Ikke bare fordi er hvit, men også fordi jeg ikke har hundreår av slaveri, raseteori, drap, voldtekt, kolonisering og alle mulige former for overgrep nedfelt over så lang tid, gjennom så mange generasjoner, at traumene er blitt del av mitt DNA. At min kropp er hvit, har gjort at jeg kan vifte av idiot-uttalelser, peke, le, latterliggjøre. Om jeg derimot hadde hatt en kropp med rikelige mengder melanin, ville den ha taklet det annerledes, ville den ha reagert, ville latteren ha stoppet i brystet, ville tårene mine betydd noe helt annet.

Hundrevis av år med sosialisering inn i den systematiserte rasismen, hundrevis av år med dem og vi som motpoler, hundrevis av år med bruk av ord og begreper som til slutt har gjort oss blinde, stumme og uten evne til å tale imot, mest fordi vi ikke ser det som er rett foran oss. Det er denne bakgrunnen Guro Sibeko klarer å forklare på en måte som gjør at jeg ikke bare kjenner på sinnet, oppgittheten, traumene. Men også på en dyp skam, en selverkjennelse av at mye av det jeg er, det jeg gjør, det jeg sier … ikke er nok. Systematikken man tror man har oversikt over, er bare et pitte lite del av den større forståelsen. Ikke bare det: Jeg som trodde at jeg var en av de opplyste, en av de som visste, som banket meg på brystet og sa at jeg stort sett gjør ting riktig, jeg er en kriger; jeg møtte meg selv i døra så mange ganger at jeg har digre utposningen i pannen og kramper i magen.

Hvis du tror at du ser den systematiserte rasismen fordi du er antirasist, så finnes det en god mulighet for at du også får deg noen aha-opplevelser mens du leser «Rasismens poetikk».

For denne boken er et knyttneveslag i magen, fulgt av uppercuter og finter du ikke så komme. Grunntonen er både rasende, sår, oppgitt, utslitt, belærende, pedagogisk og ikke minst: Kjærlig. Det er det som gjør at den slår så hardt, og som samtidig gjør at man holder ut å lese videre: Under alt sammen ligger en sterk kjærlighet, og vilje til forsoning. Og den drar deg med, den får deg til å ville forstå.

Det som gjør «Rasismens poetikk» ekstra nydelig å lese er nettopp poesien som gjennomsyrer tekstene, bokstavelig talt: Guro Sibeko er slampoet, og diktene i boken er et slags avbrekk fra hovedteksten, ikke mindre rasende, såre, oppgitte, utslitte, belærende, pedagogiske og kjærlige, men så vakre at det tidvis gjør vondt det også. De glir så elegant og sømløst sammen med resten av teksten og farger den så man kjenner at man faktisk leser noe viktig.

Og apropos vondt: Noen passasjer i boken følte jeg nesten var skrevet spesielt til meg. Tidvis får jeg følelsen av at dette ikke er min kamp, at jeg stikker nesa inn i et område hvor jeg ikke har noe å gjøre, at jeg – som mange sier i diverse kommentarfelt for eksempel i Sagen-gate – er annengradskrenka. (La meg bare slå fast at jeg ikke kan fordra det ordet, for hva betyr det annet enn et degraderende adjektiv uten mening?) Og jeg tenker – som en annen sa i et annet kommentarfelt – at når gikk solidaritet over til å bli annengradskrenkelse?

Hva? Beskyldes jeg for å kjempe en annens kamp? Er alle mine anstrengelser latterlige? Snakker jeg feil når jeg tror jeg snakker rett? Snubler jeg uelegant og uvitende i en kjempesalat når jeg tror jeg er en blodig og krigsherjet valkyrie i kampen for rettferdighet og samhold?

Jeg har så jævla godt av å kjenne på den der, å ta den til meg, reflektere over den, diskutere dem med andre. Jeg har så jævla godt av å gå runde etter runde mens jeg skrutinerer mitt eget språk og mine egne aksjoner. Jeg håper alle som leser også kjenner det samme, det samme behovet for å snakke med noen om det, å diskutere hva det betyr.

For betyr det ikke egentlig at jeg ikke har makt over noe som hvit, at jeg må finne meg i at definisjonsmakten ikke er min, at jeg må overlate den til de med som opplever melaninrikdom og det som følger med på kroppen? Betyr det ikke at jeg blir grundig satt på plass av noen som vet bedre enn meg?

Det betyr noe helt fantastisk: Det betyr at ting er i ferd med å endre seg, sosialiseringen og hundrevis av år med undertrykkende definisjoner er i ferd med å gå opp for meg på ordentlig, en oppvåkning som virkelig merkes på kropp, sjel og sinn, og den innsikten rydder vei for noe nytt, en ny internalisering er på gang, noe jeg håper gir seg uttrykk i ting jeg sier, ting jeg gjør, ting jeg skriver. Jeg kommer til å trå feil igjen, garantert, antagelig har jeg gjort det allerede i denne teksten. Men: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg gjør det med vilje til forsoning og med dyp kjærlighet, ikke til hvit eller melaninrik, men mennesket. Hvis «Rasismens poetikk» forskyver noe i alle som leser den, kan vi være i startgropen på et reelt paradigmeskifte.

Derfor må alle lese denne boken.

Jeg mener helt seriøst at den burde være pensum før man er ferdig på ungdomskolen. Foreldre må lese den. Sjefer. Kolleger. Trenere. Lærere. Artister. Forfattere. Fedre. Døtre. Alle. Tenk om populære bloggere og instagrammere (fikser ikke ordet influ … ) leste den, forstod den og sa noe om den? Tenk om ALLE aviser kjente sin besøkelsestid og anmeldte «Rasismens poetikk»? Tenk om avisene debatterte? Tenkt om ulike folk skrev kronikker om temaet i boken? Tenk om de som kritiserte tanken på den systematiserte rasismen fikk svar og dialog i det offentlige ordskiftet? Tenk om Guro Sibeko ble invitert i pratestolen til Lindmo og fikk snakke i fred, slik andre har fått snakke uten å bli avbrutt, uten å få høylydte tilrop? Tenk om boken ble til en dokumentar? Tenkt om de som har en stemme der ute i verden sa noe om den, eller om det systemiske i hverdagsrasismen? Tenkt om vi kunne krangle om definisjoner uten å ty til stråmann-taktikk og skyttergrav-retorikk?

Jeg er ingen profesjonell anmelder, så denne teksten er kanskje for lang, for kronglete for alt mulig. For meg. Men tenk om alle som leste den likevel delte den på sosiale medier, tenk om den gikk viralt slik at flere tusen mennesker faktisk kjøpte og leste boken? Tenk om «Rasismens poetikk» er en tittel «alle» har hørt før inngangen til 2020. Eller skal vi si senest utgangen av samme år?

Djevelen er i konteksten

Jeg skal la være å kalle dette åpne brevet, eller rettere sagt blogginnlegget, for Kjære Tore Sagen. Det ville være å ta høystatus på tantevis, og det har jeg allerede gjort på Twitter uten at det har vært spesielt kontroversielt eller lagt merke til. Det ville dessuten være å ikke ta deg på alvor som et voksent, tenkende menneske.

Likevel blir jeg nok litt stemoderlig nå, men det er nettopp fordi jeg må ta deg seriøst.

  1. Satire, sier du.
  2. Folk har ikke forstått kontekst, sier du.

Allerede her glipper det. Satire kjennetegnes ofte av at det er smart tenkt, godt timet og piskesnertende utført. Jeg mener ikke å være partypooper, men det du fremførte er jo bare platt og ærlig talt litt putete. (Jeg har hørt hele programmet, ikke bare de delene der du lager apelyder etter å ha sagt at … nei, vet du; jeg kan ikke gjenta). Og det er ikke fordi jeg ikke eier humor, jeg er skikkelig gøyal og morsom. Heller ikke fordi jeg aldri har hørt på Radioresepsjonen, for det har jeg, men det er lenge siden våre veier skiltes rent humormessig. Heldigvis. Og la oss være ærlige: Dere begynner å komme «opp i årene» dere også, det er ikke sikkert at humoren deres travels well gjennom samfunnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg mener at ingenting kan spøkes med, tvert imot; det aller meste kan spøkes med, også rasisme, men når du er ute på usmult farvann er det viktig å holde tunga rett i munnen, samt å ha finesse, timing og intelligens.

Der svikter du, med respekt å melde, på alle punkter.

Smak og behag, humor schmumor, sure kjerring, kan du si.

Vel.

Godt mulig, og du har fått mye tyn og hets, det tyder kanskje på at du har såret noen, støtt noen, gjort noen forbanna? Ikke at det gir noen rett til å være ufine, selvsagt, heller ikke mot deg, men du har fått en del helt grei kritikk også, som du ikke svarer på. Eller: Du svarer. Du sier at programmet blir tatt ned og at du beklager at noen er blitt såret, at du har rammet feil målgruppe, MEN det er fordi det ikke er sett i sammenheng med kontekst.

Hæh?

Da er vi over på 2.

Det at du beskylder dine kritikere for å ikke ha forstått kontekst gjør det ekstra trist å måtte informere deg om at det er du som ikke har forstått konteksten. Akkurat det er ganske ufattelig, siden konteksten har vært der i mange hundre år, konteksten har vært debattert, det har vært skrevet side opp og side ned om rasisme og rasistiske hendelser, forskningsrapporter om rasisme, alt fra slavetiden, via Holocaust, Rosa Parks, ”I have a dream” og Ku Klux Klan, til Benjamin-drapet og mokkamann-skandalen, og tusen på tusen av andre debatter, diskusjoner og hendelser. Ikke minst burde det være kontekst med en regjering som har gjort høyreekstreme holdninger og fremmedfrykt mer stuerent, og med en voksende høyreekstremistisk holdning blant maktmennesker og politikere, med Trump i spissen.

Ordene og analogiene du bruker er gamle, utdaterte, grusomme, forferdelige ikke ulovlige, men i konteksten: Ikke greie å bruke. (Eller for å være mer konkret: Helt uspiselige.)

Det er ikke så veldig lenge siden det ble forsøkt en massakre i en moske ikke så fryktelig langt unna NRK, der rasisten ble overmannet, men ikke før han hadde drept sin adopterte søster som hadde litt mer melanin enn deg og meg. Det er heller ikke lenge siden 77 mennesker ble brutalt drept av en mann med samme type holdninger.

Dette er konteksten du laget din ”satire” i. Du kommer ikke unna det, uansett hva du sier!

Det er helt umulig for meg å forstå hvordan du i det hele tatt har klart å gjennomføre tanken på å gjennomføre uten at det har gått hundre alarmer.

Så.

Jeg skal ikke bare kritisere og klage. Jeg skal forsøke å være konstruktiv. For det jeg håper, er jo at du legger deg langflat, lytter (ikke bare til meg, men til den voldsomme protesten, som IKKE handler om at ting er tatt ut av kontekst), er ydmyk, ikke bare tenker på din egen krenkelse, og går ut og sier noe fornuftig som er ment til å skape forsoning fremfor dritt. Som ikke handler om deg og ditt, men om en mye større helhet og kontekst.

Jeg er forfatter. Jeg lever av ord. Jeg vet at ord har betydning. Alle vet at ord og språk er makt. Ord og språk er det vi har som skal bringe oss nærmere hverandre, ord er det viktigste middelet vi har for å uttrykke oss, enten det nå er humor eller alvor. Kontekst avgjør, det har du helt rett i. Men konteksten er større en et studio i NRK, og tre voksne menns barnlige prompehumor.

Guro Sibeko har akkurat sluppet boken ”Rasismens Poetikk”. Helt i begynnelsen står det noe om terminologi, som i aller høyeste grad tar hensyn til kontekst.

Jeg siterer:

”Ord er viktige. Vi ser verden gjennom dem, og derfor forandrer vi også verden litt hver gang vi bruker dem.

Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg har valgt er de beste, men jeg gjør så godt jeg kan.”

Om du hadde tenkt litt mer på den måten før du gikk i gang, ville du kanskje ha tenkt deg om to ganger og brukt andre ord, eller en helt annen idé. Du hadde muligheten til å bruke andre ord, du hadde muligheten til å si noe viktig til et stort publikum, og samtidig være morsom. I stedet valgte du noe platt, enkelt, fordummende og polariserende, uten å ta hensyn til noe som helst kontekst. (Jeg er dritlei det ordet nå, men det var du som bragte det inn.)

Det hadde vært så kult om du kom ut og sa: ”Faen, Sibeko har rett. Dette har jeg ikke tenkt på. Jeg er antirasist, men jeg har aldri sett det på denne måten, det gjør vondt, men det er lærdom i det. Jeg ber alle jeg har såret uforbeholdent om unnskyldning.”

Jeg holder ikke pusten, for å si det sånn. Det holder om jeg har nådd frem med et pittelite poeng. Og om jeg ikke har nådd frem med en dritt, og du mener jeg at også jeg joiner et hylekor, et ekkokammer, eller hva som helst for ikke å ta innover deg noe som helst, har du sikker registrert at jeg ikke har nevnt Greta Thunberg-greiene dine. For hva er vitsen med å redde kloden hvis det bare skal være rasstapper igjen på den?

LIVSVIKTIG VALGÅR

Valgår.

Riktignok ikke Stortingsvalg, men likevel det viktigste valget på mange, mange år. Jeg føler at jeg sier det hver gang det er valg, men verden går av hengslene og slår seg selv hele tiden i forferdeligheter.

Vi har et Europa som ikke gror seg baller og stiller seg sammen arm i arm for å løse flyktningekrisen. Flyktningekrisen, ikke migrantkrisen.

Dette også. Ordene vi bruker, retorikken fra ytre høyre som i økende grad er hatsk mot flyktninger, asylsøkere, de aller svakeste i verden. I Europa settes de i interneringsleirer mens de venter på asylintervjuet sitt i opp til fem år. Hva gjør det med et menneske, et barn, å leve under uverdige, skitne forhold uten nok mat, uten nok rent vann? Det skal ikke veldig mye empati til for å forestille seg at drapet på et barn, utført av et annet barn, var en varslet katastrofe.

I Trump-land sitter barn i bur uten nok tilgang på de mest nødvendige dagligvarene som brød, vann og tannkrem. Nå er tiden de kan holdes internert slik også utvidet. Det hjelper ikke at man protesterer. De som skriker høyest mot all uretten blir avfeid som godhetstyranner, naive mennesker som ikke forstår, elite, og jeg vet ikke hva. Den grusomme ironien i det blir at det er vi som protesterer som faktisk blir kneblet, av stråmannsretorikk, av argumentasjon som blir gjentatt så mange ganger at den blir «sann».

Vi er mange som skriker høyt. Egentlig håper jeg det er flest av oss.

Men det er også mange som ikke sier noe som helst. Som kanskje ikke orker å ta innover seg hva som egentlig skjer der ute i verden. Eller som rent ut ikke bryr seg, ikke gidder å bry seg eller enda verre: Er enige i at vi ikke skal se fordi det ikke er noe å se.

Imens vokser muslimhetsen, det blir mainstream å være «innvandringskritisk». Dette ordet som bare tømmer all lidelse for innhold. Holocaustfornektere og rasister blir invitert på arrangementer som skal diskutere verdens tilstand. En ung gutt i Bærum radikaliseres, dreper sin søster og angriper en moské.

Å vende seg bort, å ikke mene er det samme som å akseptere. Det jeg lurer på er om mange har tenkt nok på hva de skal svare når neste generasjon, og den etter det, setter dem til veggs og avkrever svar på hvordan vi kunne la dette skje. (Og da har jeg ikke engang begynt på miljøkrisen.)

Alle burde sette seg ned og tenke over hva de vil svare på dette spørsmålet. Jeg mener, virkelig svare. Svare, og siden gå og se seg selv i speilet uten å vende bort blikket. Og deretter gå til valgurnene.

Jeg kommer til å si det igjen, enda sterkere om to år: Dette er det viktigste valget siden annen verdenskrig. Bruk stemmeretten.

Velg.

Og ta deg tid til å se denne først, uten å la ordene som blir sagt gli ut i støyen:

 

Guro Sibeko, forfatter, aktivist og en av våre klareste, sterkeste stemmer.