RASISMENS POETIKK av Guro Sibeko

 

Jeg har lest «Rasismens poetikk» av Guro Sibeko. Jeg lurer på om det er den viktigste boken som har vært utgitt i 2019. Det er i alle fall den beste boken Guro Sibeko har skrevet. Noensinne. Synes jeg.

 

Skjermbilde 2019-11-06 kl. 20.07.30

 

«Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg bruker er de beste, men jeg har gjort så godt jeg kan.»

 

Om vi alle tenkte litt sånn før vi uttalte oss muntlig eller skriftlig, er det garantert at vårt debattklima hadde sett annerledes ut. Men det kan også godt hende at det hadde vært mulig for oss å gå dypere inn i hva rasisme, eller den systematiserte rasismen, egentlig handler om. Altså, til beinet, inn i margen. Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg hadde kontroll på hverdagsrasismen og hvor jeg befant meg i dette landskapet. Å lese «Rasismens poetikk» gjorde meg smertefullt oppmerksom på at jeg, selv om jeg prøver så godt jeg kan, ikke får det til ordentlig. Hovedgrunnen til det er at jeg er hvit. Jeg har ikke kjent det på kroppen. At jeg ikke har kjent det på kroppen, betyr ikke at jeg ikke har trodd på fortellinger, korrigert folks uttalelser eller lagt meg i disputter. Det har ikke hindret meg i å ta i forsvar eller rope om det både i verden og i sosiale medier. Hell; det er så viktig for meg at jeg er i ferd meg å ferdigstille to romaner om det akkurat i disse dager. Full kontroll, liksom.

Men jeg har ikke det. Jeg faktisk ikke kjent det på kroppen. Jeg kan ha empati herfra til evigheten, det hjelper meg bare så langt.

Jeg har  blitt kalt forbannade italianos-fittos, jeg har fått beskjed om å komme meg tilbake til drittlandet jeg kommer fra (Italia) og slutte å tro at jeg kan bare komme her og ta jobbene fra folk. Da var jeg fem år og befant meg ved en kiosk for å kjøpe godteri for en femmer, mannen som sa det var voksen. Sånn holder folk på, og i mye verre grad. En gang ble jeg til og med kalt for pakkis, selv om jeg er skikkelig hvit italiener. At «pakkis» var det verste skjellsordet som kunne brukes mot meg, sier litt om den systematiserte rasismen, den mange mennesker, deriblant samfunnsdebattanter, kan berolige oss med at ikke finnes. Men det har ikke satt seg som et traume i kroppen min. Snarere har det fremkalt latter eller lugging, alt etter hvor i livet jeg opplevde det. Stort sett fremkalte det latter. At jeg kan le av det, kan jeg ene og alene fordi jeg har vært så heldig (ja, uten anførselstegn) å bli født i en kritthvit kropp. Ordene har kanskje såret meg eller berørt meg, men de har ikke satt seg i blodet, i hodet, i kroppen, i nervene. Finnes ikke et gram av traume. Ikke bare fordi er hvit, men også fordi jeg ikke har hundreår av slaveri, raseteori, drap, voldtekt, kolonisering og alle mulige former for overgrep nedfelt over så lang tid, gjennom så mange generasjoner, at traumene er blitt del av mitt DNA. At min kropp er hvit, har gjort at jeg kan vifte av idiot-uttalelser, peke, le, latterliggjøre. Om jeg derimot hadde hatt en kropp med rikelige mengder melanin, ville den ha taklet det annerledes, ville den ha reagert, ville latteren ha stoppet i brystet, ville tårene mine betydd noe helt annet.

Hundrevis av år med sosialisering inn i den systematiserte rasismen, hundrevis av år med dem og vi som motpoler, hundrevis av år med bruk av ord og begreper som til slutt har gjort oss blinde, stumme og uten evne til å tale imot, mest fordi vi ikke ser det som er rett foran oss. Det er denne bakgrunnen Guro Sibeko klarer å forklare på en måte som gjør at jeg ikke bare kjenner på sinnet, oppgittheten, traumene. Men også på en dyp skam, en selverkjennelse av at mye av det jeg er, det jeg gjør, det jeg sier … ikke er nok. Systematikken man tror man har oversikt over, er bare et pitte lite del av den større forståelsen. Ikke bare det: Jeg som trodde at jeg var en av de opplyste, en av de som visste, som banket meg på brystet og sa at jeg stort sett gjør ting riktig, jeg er en kriger; jeg møtte meg selv i døra så mange ganger at jeg har digre utposningen i pannen og kramper i magen.

Hvis du tror at du ser den systematiserte rasismen fordi du er antirasist, så finnes det en god mulighet for at du også får deg noen aha-opplevelser mens du leser «Rasismens poetikk».

For denne boken er et knyttneveslag i magen, fulgt av uppercuter og finter du ikke så komme. Grunntonen er både rasende, sår, oppgitt, utslitt, belærende, pedagogisk og ikke minst: Kjærlig. Det er det som gjør at den slår så hardt, og som samtidig gjør at man holder ut å lese videre: Under alt sammen ligger en sterk kjærlighet, og vilje til forsoning. Og den drar deg med, den får deg til å ville forstå.

Det som gjør «Rasismens poetikk» ekstra nydelig å lese er nettopp poesien som gjennomsyrer tekstene, bokstavelig talt: Guro Sibeko er slampoet, og diktene i boken er et slags avbrekk fra hovedteksten, ikke mindre rasende, såre, oppgitte, utslitte, belærende, pedagogiske og kjærlige, men så vakre at det tidvis gjør vondt det også. De glir så elegant og sømløst sammen med resten av teksten og farger den så man kjenner at man faktisk leser noe viktig.

Og apropos vondt: Noen passasjer i boken følte jeg nesten var skrevet spesielt til meg. Tidvis får jeg følelsen av at dette ikke er min kamp, at jeg stikker nesa inn i et område hvor jeg ikke har noe å gjøre, at jeg – som mange sier i diverse kommentarfelt for eksempel i Sagen-gate – er annengradskrenka. (La meg bare slå fast at jeg ikke kan fordra det ordet, for hva betyr det annet enn et degraderende adjektiv uten mening?) Og jeg tenker – som en annen sa i et annet kommentarfelt – at når gikk solidaritet over til å bli annengradskrenkelse?

Hva? Beskyldes jeg for å kjempe en annens kamp? Er alle mine anstrengelser latterlige? Snakker jeg feil når jeg tror jeg snakker rett? Snubler jeg uelegant og uvitende i en kjempesalat når jeg tror jeg er en blodig og krigsherjet valkyrie i kampen for rettferdighet og samhold?

Jeg har så jævla godt av å kjenne på den der, å ta den til meg, reflektere over den, diskutere dem med andre. Jeg har så jævla godt av å gå runde etter runde mens jeg skrutinerer mitt eget språk og mine egne aksjoner. Jeg håper alle som leser også kjenner det samme, det samme behovet for å snakke med noen om det, å diskutere hva det betyr.

For betyr det ikke egentlig at jeg ikke har makt over noe som hvit, at jeg må finne meg i at definisjonsmakten ikke er min, at jeg må overlate den til de med som opplever melaninrikdom og det som følger med på kroppen? Betyr det ikke at jeg blir grundig satt på plass av noen som vet bedre enn meg?

Det betyr noe helt fantastisk: Det betyr at ting er i ferd med å endre seg, sosialiseringen og hundrevis av år med undertrykkende definisjoner er i ferd med å gå opp for meg på ordentlig, en oppvåkning som virkelig merkes på kropp, sjel og sinn, og den innsikten rydder vei for noe nytt, en ny internalisering er på gang, noe jeg håper gir seg uttrykk i ting jeg sier, ting jeg gjør, ting jeg skriver. Jeg kommer til å trå feil igjen, garantert, antagelig har jeg gjort det allerede i denne teksten. Men: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg gjør det med vilje til forsoning og med dyp kjærlighet, ikke til hvit eller melaninrik, men mennesket. Hvis «Rasismens poetikk» forskyver noe i alle som leser den, kan vi være i startgropen på et reelt paradigmeskifte.

Derfor må alle lese denne boken.

Jeg mener helt seriøst at den burde være pensum før man er ferdig på ungdomskolen. Foreldre må lese den. Sjefer. Kolleger. Trenere. Lærere. Artister. Forfattere. Fedre. Døtre. Alle. Tenk om populære bloggere og instagrammere (fikser ikke ordet influ … ) leste den, forstod den og sa noe om den? Tenk om ALLE aviser kjente sin besøkelsestid og anmeldte «Rasismens poetikk»? Tenk om avisene debatterte? Tenkt om ulike folk skrev kronikker om temaet i boken? Tenk om de som kritiserte tanken på den systematiserte rasismen fikk svar og dialog i det offentlige ordskiftet? Tenk om Guro Sibeko ble invitert i pratestolen til Lindmo og fikk snakke i fred, slik andre har fått snakke uten å bli avbrutt, uten å få høylydte tilrop? Tenk om boken ble til en dokumentar? Tenkt om de som har en stemme der ute i verden sa noe om den, eller om det systemiske i hverdagsrasismen? Tenkt om vi kunne krangle om definisjoner uten å ty til stråmann-taktikk og skyttergrav-retorikk?

Jeg er ingen profesjonell anmelder, så denne teksten er kanskje for lang, for kronglete for alt mulig. For meg. Men tenk om alle som leste den likevel delte den på sosiale medier, tenk om den gikk viralt slik at flere tusen mennesker faktisk kjøpte og leste boken? Tenk om «Rasismens poetikk» er en tittel «alle» har hørt før inngangen til 2020. Eller skal vi si senest utgangen av samme år?

Djevelen er i konteksten

Jeg skal la være å kalle dette åpne brevet, eller rettere sagt blogginnlegget, for Kjære Tore Sagen. Det ville være å ta høystatus på tantevis, og det har jeg allerede gjort på Twitter uten at det har vært spesielt kontroversielt eller lagt merke til. Det ville dessuten være å ikke ta deg på alvor som et voksent, tenkende menneske.

Likevel blir jeg nok litt stemoderlig nå, men det er nettopp fordi jeg må ta deg seriøst.

  1. Satire, sier du.
  2. Folk har ikke forstått kontekst, sier du.

Allerede her glipper det. Satire kjennetegnes ofte av at det er smart tenkt, godt timet og piskesnertende utført. Jeg mener ikke å være partypooper, men det du fremførte er jo bare platt og ærlig talt litt putete. (Jeg har hørt hele programmet, ikke bare de delene der du lager apelyder etter å ha sagt at … nei, vet du; jeg kan ikke gjenta). Og det er ikke fordi jeg ikke eier humor, jeg er skikkelig gøyal og morsom. Heller ikke fordi jeg aldri har hørt på Radioresepsjonen, for det har jeg, men det er lenge siden våre veier skiltes rent humormessig. Heldigvis. Og la oss være ærlige: Dere begynner å komme «opp i årene» dere også, det er ikke sikkert at humoren deres travels well gjennom samfunnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg mener at ingenting kan spøkes med, tvert imot; det aller meste kan spøkes med, også rasisme, men når du er ute på usmult farvann er det viktig å holde tunga rett i munnen, samt å ha finesse, timing og intelligens.

Der svikter du, med respekt å melde, på alle punkter.

Smak og behag, humor schmumor, sure kjerring, kan du si.

Vel.

Godt mulig, og du har fått mye tyn og hets, det tyder kanskje på at du har såret noen, støtt noen, gjort noen forbanna? Ikke at det gir noen rett til å være ufine, selvsagt, heller ikke mot deg, men du har fått en del helt grei kritikk også, som du ikke svarer på. Eller: Du svarer. Du sier at programmet blir tatt ned og at du beklager at noen er blitt såret, at du har rammet feil målgruppe, MEN det er fordi det ikke er sett i sammenheng med kontekst.

Hæh?

Da er vi over på 2.

Det at du beskylder dine kritikere for å ikke ha forstått kontekst gjør det ekstra trist å måtte informere deg om at det er du som ikke har forstått konteksten. Akkurat det er ganske ufattelig, siden konteksten har vært der i mange hundre år, konteksten har vært debattert, det har vært skrevet side opp og side ned om rasisme og rasistiske hendelser, forskningsrapporter om rasisme, alt fra slavetiden, via Holocaust, Rosa Parks, ”I have a dream” og Ku Klux Klan, til Benjamin-drapet og mokkamann-skandalen, og tusen på tusen av andre debatter, diskusjoner og hendelser. Ikke minst burde det være kontekst med en regjering som har gjort høyreekstreme holdninger og fremmedfrykt mer stuerent, og med en voksende høyreekstremistisk holdning blant maktmennesker og politikere, med Trump i spissen.

Ordene og analogiene du bruker er gamle, utdaterte, grusomme, forferdelige ikke ulovlige, men i konteksten: Ikke greie å bruke. (Eller for å være mer konkret: Helt uspiselige.)

Det er ikke så veldig lenge siden det ble forsøkt en massakre i en moske ikke så fryktelig langt unna NRK, der rasisten ble overmannet, men ikke før han hadde drept sin adopterte søster som hadde litt mer melanin enn deg og meg. Det er heller ikke lenge siden 77 mennesker ble brutalt drept av en mann med samme type holdninger.

Dette er konteksten du laget din ”satire” i. Du kommer ikke unna det, uansett hva du sier!

Det er helt umulig for meg å forstå hvordan du i det hele tatt har klart å gjennomføre tanken på å gjennomføre uten at det har gått hundre alarmer.

Så.

Jeg skal ikke bare kritisere og klage. Jeg skal forsøke å være konstruktiv. For det jeg håper, er jo at du legger deg langflat, lytter (ikke bare til meg, men til den voldsomme protesten, som IKKE handler om at ting er tatt ut av kontekst), er ydmyk, ikke bare tenker på din egen krenkelse, og går ut og sier noe fornuftig som er ment til å skape forsoning fremfor dritt. Som ikke handler om deg og ditt, men om en mye større helhet og kontekst.

Jeg er forfatter. Jeg lever av ord. Jeg vet at ord har betydning. Alle vet at ord og språk er makt. Ord og språk er det vi har som skal bringe oss nærmere hverandre, ord er det viktigste middelet vi har for å uttrykke oss, enten det nå er humor eller alvor. Kontekst avgjør, det har du helt rett i. Men konteksten er større en et studio i NRK, og tre voksne menns barnlige prompehumor.

Guro Sibeko har akkurat sluppet boken ”Rasismens Poetikk”. Helt i begynnelsen står det noe om terminologi, som i aller høyeste grad tar hensyn til kontekst.

Jeg siterer:

”Ord er viktige. Vi ser verden gjennom dem, og derfor forandrer vi også verden litt hver gang vi bruker dem.

Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg har valgt er de beste, men jeg gjør så godt jeg kan.”

Om du hadde tenkt litt mer på den måten før du gikk i gang, ville du kanskje ha tenkt deg om to ganger og brukt andre ord, eller en helt annen idé. Du hadde muligheten til å bruke andre ord, du hadde muligheten til å si noe viktig til et stort publikum, og samtidig være morsom. I stedet valgte du noe platt, enkelt, fordummende og polariserende, uten å ta hensyn til noe som helst kontekst. (Jeg er dritlei det ordet nå, men det var du som bragte det inn.)

Det hadde vært så kult om du kom ut og sa: ”Faen, Sibeko har rett. Dette har jeg ikke tenkt på. Jeg er antirasist, men jeg har aldri sett det på denne måten, det gjør vondt, men det er lærdom i det. Jeg ber alle jeg har såret uforbeholdent om unnskyldning.”

Jeg holder ikke pusten, for å si det sånn. Det holder om jeg har nådd frem med et pittelite poeng. Og om jeg ikke har nådd frem med en dritt, og du mener jeg at også jeg joiner et hylekor, et ekkokammer, eller hva som helst for ikke å ta innover deg noe som helst, har du sikker registrert at jeg ikke har nevnt Greta Thunberg-greiene dine. For hva er vitsen med å redde kloden hvis det bare skal være rasstapper igjen på den?

LIVSVIKTIG VALGÅR

Valgår.

Riktignok ikke Stortingsvalg, men likevel det viktigste valget på mange, mange år. Jeg føler at jeg sier det hver gang det er valg, men verden går av hengslene og slår seg selv hele tiden i forferdeligheter.

Vi har et Europa som ikke gror seg baller og stiller seg sammen arm i arm for å løse flyktningekrisen. Flyktningekrisen, ikke migrantkrisen.

Dette også. Ordene vi bruker, retorikken fra ytre høyre som i økende grad er hatsk mot flyktninger, asylsøkere, de aller svakeste i verden. I Europa settes de i interneringsleirer mens de venter på asylintervjuet sitt i opp til fem år. Hva gjør det med et menneske, et barn, å leve under uverdige, skitne forhold uten nok mat, uten nok rent vann? Det skal ikke veldig mye empati til for å forestille seg at drapet på et barn, utført av et annet barn, var en varslet katastrofe.

I Trump-land sitter barn i bur uten nok tilgang på de mest nødvendige dagligvarene som brød, vann og tannkrem. Nå er tiden de kan holdes internert slik også utvidet. Det hjelper ikke at man protesterer. De som skriker høyest mot all uretten blir avfeid som godhetstyranner, naive mennesker som ikke forstår, elite, og jeg vet ikke hva. Den grusomme ironien i det blir at det er vi som protesterer som faktisk blir kneblet, av stråmannsretorikk, av argumentasjon som blir gjentatt så mange ganger at den blir «sann».

Vi er mange som skriker høyt. Egentlig håper jeg det er flest av oss.

Men det er også mange som ikke sier noe som helst. Som kanskje ikke orker å ta innover seg hva som egentlig skjer der ute i verden. Eller som rent ut ikke bryr seg, ikke gidder å bry seg eller enda verre: Er enige i at vi ikke skal se fordi det ikke er noe å se.

Imens vokser muslimhetsen, det blir mainstream å være «innvandringskritisk». Dette ordet som bare tømmer all lidelse for innhold. Holocaustfornektere og rasister blir invitert på arrangementer som skal diskutere verdens tilstand. En ung gutt i Bærum radikaliseres, dreper sin søster og angriper en moské.

Å vende seg bort, å ikke mene er det samme som å akseptere. Det jeg lurer på er om mange har tenkt nok på hva de skal svare når neste generasjon, og den etter det, setter dem til veggs og avkrever svar på hvordan vi kunne la dette skje. (Og da har jeg ikke engang begynt på miljøkrisen.)

Alle burde sette seg ned og tenke over hva de vil svare på dette spørsmålet. Jeg mener, virkelig svare. Svare, og siden gå og se seg selv i speilet uten å vende bort blikket. Og deretter gå til valgurnene.

Jeg kommer til å si det igjen, enda sterkere om to år: Dette er det viktigste valget siden annen verdenskrig. Bruk stemmeretten.

Velg.

Og ta deg tid til å se denne først, uten å la ordene som blir sagt gli ut i støyen:

 

Guro Sibeko, forfatter, aktivist og en av våre klareste, sterkeste stemmer.