Nyutgivelse og … film?

Jeg sluttet å telle dager: Herregud, så mye denne romanen min har vært gjennom siden utgivelsen i 2014!

Først ble den, mot min vilje, lansert som en dameroman. Hva nå det enn betyr; i denne sammenheng var det i alle fall ikke positivt. Jeg hadde jobbet med den i 12 år, gjort intensiv research – en av arkivarene på Lepramuseet mente at ingen hadde vært gjennom hele arkivet i like stor grad som meg. Mine behandskede hender har holdt i papirer skrevet og signert av selveste Gerhard Armauer Hansen nesten hundre og femti år tidligere! Det er helt spesielt. Jeg har gått inn i materien, pun intended, jeg har funnet tilbake til Kari Nielsdatter Spidsøen, som levde på Pleiestiftelsen 1, og som ble utsatt for et helt jævlig eksperiment av den selsamme Armauer Hansen: Han ville se om han kunne smitte en pasient som hadde den glatte formen for lepra (Kari), med den knutede formen. Dermed stakk han en stærnål inn i en pasients knute, ekstraherte væske, fikk noen til å holde fast Kari Spidsøen som mot sin vilje (duh!) fikk stukket nålen inn i det friske øyet. (Hun var nesten blind på det andre.)

Jeg tuller ikke: Dette har skjedd på ordentlig.

Lang historie kort: Kari anmeldte doktor Hansen, det ble rettssak og han ble fradømt retten til å behandle pasienter. (At jeg har funnet papirer datert etter dommen falt, med Hansens underskrift, som viser det motsatte, er en annen sak.) Den fattige, syke, nesten blinde kvinnen Kari, vant over den mektige rockestjernen doktor Hansen. Det er feminisme! Det er pasientrettigheters første, spede begynnelse! Det er historie! Historie fra vår nære fortid som er i ferd med å forsvinne ut av vår kollektive hukommelse. Det er riktignok en roman, men med elementer av virkelige hendelser, det er en roman om hva som kan ha skjedd og om hva som faktisk skjedde. Det er ingen dameroman.

Jeg ble oppgitt og provosert over at romanen min ble behandlet så stemoderlig, og skrev derfor denne kronikken. Her bærer jeg meg over at menn kan skrive historiske romanerom menn og bli hyllet for å bringe glemt historie tilbake i lyset, mens jeg, som gjør det samme, bare om kvinner, får gjesp og skuldertrekk og ikke så viktig. Jeg gir eksempler på mannlige forfattere (blant annet KOK) som har gjort det samme til unison hyllest, der opplevd litteratur blir allmenngyldig, og skulle du ha sett: Kronikken er illustrert med bilde av … Karl Ove Knausgård!

 

Skjermbilde 2020-04-30 kl. 16.20.57

Faksimile av kronikk, Dagbladet 3.9.2014

 

Jeg mener, jeg elsker fyren, det er ikke hans feil, men alvorlig talt. Det er jeg som skriver kronikken, men jeg er åpenbart like klikk-worthy som KOK, jeg ser den. Jeg tåler kritikk, si gjerne at boken er dårlig, men ikke parker den på en hylle med feil og nedvurderende merkelapp. Vær så vennlig. Jeg trodde vi var kommet lenger enn det?

Jeg skal ikke gå gjennom alt som har skjedd i kjølvannet, annet enn at jeg i fjor overtok rettigheten til verket, idet forlaget jeg ga romanen ut på ble solgt. Det var ikke helt tilfeldig.

Noen uker tidligere tenkte jeg at jeg skulle gå gjennom mailen som er tilknyttet disse hjemmesidene du nå leser, en gmail-konto. Det pleide ikke å være noe spennende der, og etter hvert sluttet jeg å sjekke den. Hvem vil meg noe, liksom. Dessuten er jeg jo på Facebook, og hovedmailadressen min er å finne andre steder.

Det er flaut å si at det lå mange tapte forfatteroppdrag der da jeg endelig fikk det for meg at jeg skulle sjekke den igjen. Oppdragsgivere som aldri fikk tilbakemelding. Jeg holdt på å tisse på meg av skam, og begynte nederst med å svare alle. Det var virkelig, virkelig flaut. Til og med en oversettelse var gått meg hus forbi. Unødig å si at ryktet mitt har gått foran meg, få har svart på mine unnskyldninger, og jeg er ikke blitt kontaktet igjen. Herregud.

Om noen av dere leser dette: Oppriktig unnskyld. Jeg er ikke sånn.

Da jeg hadde jobbet meg oppover i innboksen, og bare hadde én ulest mail igjen helt på toppen, stusset jeg litt. Det så ut til å være fra en kjent regissør og produsent, som lurte på om rettighetene til filmen var solgt. Jeg var helt sikker på at det var noen som køddet med meg, så jeg gikk inn på nettsidene til vedkommende, fant en mailadresse og svarte der, ganske kort og uinteressert, for jeg var sikker på at svaret – om det i det hele tatt kom – ville å være sånn «Hva behager?». Ikke at jeg ikke er blitt spurt om rettigheter før, det blir jo alle forfattere fra tid til annen, men ikke så direkte, og ikke så uimotståelig entusiastisk.

Svaret kom noen minutter senere. Vedkommende fikk tilsendt bok. Vi hadde et møte. Vi drodlet. Vi laget beat sheet. Vi drodlet mer. Corona kom. Rettighetene ble solgt.

Nå vet jeg ikke helt hva som skjer, med corona og tapte oppdrag og tapte inntekter og muligheter og alt, men det er fortsatt intensjoner om å lage film. Det ligger bare et godt stykke frem i tid. Regissøren elsker boken, elsker fremlegget, digger at Kari og Berly (fiktiv hovedperson) kicker rockestjerne-ass, og jeg skjønner det godt. Boken er egentlig skrevet veldig filmatisk i utgangspunktet. Vi er temmelig enige i hovedpunktene, og det er utrolig forløsende og inspirerende å høre en talentfull, profesjonell snakke om innholdet, tvinge meg til å tenke nytt, annerledes, få nye ideer. Virkelig en veldig flink og veldig hyggelig person. Jeg håper det blir film, og jeg håper inderlig at det blir med vedkommende regissør – for en energi!

Så HURRA for det.

Tilbake stod jeg altså med rettighetene til boken, restopplaget ble makulert, og jeg ba om at tittelen ikke lengre skulle være i salg verken som E-bok eller fysisk bok noe sted. Det finnes én bokhandel som har ett eksemplar, men det får være greit. Nå er det jo ikke slik at en evt. film lager veltede kiosker, men uansett ville det være greit at boken var i salg både inntil da, og særlig i etterkant. Jeg gikk derfor i gang med å gi den ut på eget forlag. Det endte ganske fort opp med at jeg la meg i fosterstilling og tegnet ring rundt meg selv i frustrasjon over alt som måtte gjøres.

La oss ta en kort applaus for alt det forlag faktisk gjør med et manus når det er klart fra forfatter. Takk.

«For å få en trykkeferdig fil må filen kodes, og det må … og det koster … og så må du … avtaler med alle bokhandlere … rabatt … fakturering i etterkant … » Andre klarer det helt fint, men jeg gikk altså i knestående. Reiste meg igjen, ringte til en gammel venninne, Myriam, som driver et lite forlag i Vestfold. Det har hun holdt på med i ti år, så jeg tenkte at hun kanskje hadde noen kontakter som kunne fikse dette litt billigere enn det så ut til å være i Oslo. Det hadde hun. Hun tegnet, fortalte, anbefalte, og avsluttet med å si: «Men hvorfor kan du ikke gi den ut hos meg?»

Først ble jeg litt målløs, det kom veldig overraskende. Det burde det ikke ha gjort. For er det ett eneste menneske i denne verden utenom en håndfull, inkludert meg selv og en produsent, som virkelig elsker denne romanen, og som har gitt uttrykk for det da den kom ut i 2014, og som leste den om igjen i 2018, og ga på nytt uttrykk for hvor godt hun likte både tema og roman, så er det nettopp Myriam. I tillegg har hun  fremsnakket denne boken i flere fora over seks år. Det er så opplagt at jeg er litt flau for at jeg ikke kom på det selv, at boken egentlig burde på hos Liv Forlag. At jeg slipper alt arbeidet, alle kostnadene og alle psykiske sammenbrudd, er bare et pluss på veien.

 

Skjermbilde 2020-04-30 kl. 17.37.32

Denne gangen har jeg brukt designeren jeg ville bruke sist: Hege Sjursen/Dugg Design – fantastisk designer, sjekk henne opp!

 

Selvsagt skulle den ut på hennes forlag! Det sier seg selv. Nå kommer endelig boken  til et kjærlig hjem med beboere som vil markedsføre den for det den er: En fortelling fra en mørk periode i vår nære historie, om to kvinner som på hvert sitt vis satte farge på hendelsene, om en ambisiøs forsker som ikke skydde noe for å finne ut av hva spedalskhet egentlig var, hvordan sykdommen virket og hvordan den smittet. To kvinner som får sin oppreisning, 150 år senere. En historisk fortelling. En roman om kvinner, ja, men også om menn. Om hva som oppstår i lukkede rom, i isolasjon, i en verden hvor sykdommen herjer, og folk blir smittet, og man vet litt, men ikke alt. Hvordan det å leve tett  med andre over lengre tid gjør noe med deg, hvordan det å utelukkes fra samfunnet lager sjelelige sår.

Lyder kjent?

Jeg sluttet å telle dager ble plutselig veldig, veldig aktuell igjen. Nå kommer den snart i en bokhandel nær deg. I begynnelsen av juni. Jeg oppfordrer selvsagt til både å kjøpe og lese den. Jeg snakker mye om andre bøker, andres bøker, men nå er det min egen jeg fremsnakker:

Denne romanen fortjener en ny bølge med lesere.

Og mens jeg har ordet: Bokhandlerne fortjener en bølge av mennesker som står i kø utenfor for å gå inn og kjøpe en bok eller to, ikke spill eller pennal; bøker. Det trenger ikke å være min, men det gjør ikke noe om det er det.

Og til alle dere som har sendt meg meldinger i alle kanaler og spurt hvorfor  det er ikke mulig å få fatt i boken: Takk for inspirasjonen til å gjøre alle bevegelser som til slutt førte meg til Myriam og Liv Forlag og et nytt pocketliv.

Kjenn deres besøkelsestid, da, apropos køer utenfor bokhandlerne.

 

Skjermbilde 2020-04-30 kl. 17.37.45

 

Så ses vi kanskje på kino en eller annen gang i fremtiden?

 

 

Katastrofestemning, dugnad og Digital litteraturfestival

Vi lever i skremmende, merkelige tider. Da statsministeren holdt sin første pressekonferanse om tiltak vi ikke har brukt i fredstid, ble stemningen apokalyptisk; hvor mange katastrofefilmer har vi ikke sett som starter slik?

 

Skjermbilde 2020-03-30 kl. 11.40.58

De fleste katastrofefilmer er fra USA, men der har de jo en president som har alt under kontroll, så fra nå av er det Europeiske dystopier som kommer til å rule. (Bilde fra internett)

 

Jeg tror vi alle kjenner på en følelse av frykt, hjelpeløshet og redsel for fremtiden, ikke bare for et virus, men for økonomisk kollaps og kaos.

I et slikt klima kommer det verste frem i noen mennesker. Vi skal være forsiktige med å kritisere, for når mennesker er redde, gjør de hva de kan for å overleve. Det er ikke alle som takler frykt likt, og det skal vi respektere. I alle fall til en viss grad.

Det mer gledelige i alt sammen, er å se at mennesker også kan komme sammen og gjøre positive ting for hverandre. Klapping og synging er kanskje litt kleint og klisjé, men det er også en avreagering og en måte å støtte på som er rørende og fin. Det er helt fantastisk at vi kan være kleine, klisjé og på gråten. Vi trenger det.

Og når vi sitter i vår isolasjon og kjedsomhet (snakker ikke for meg selv, jeg kjeder meg ALDRI), hva er det vi tyr til da? Bøker, musikk, film. Bøker, musikk og film som er laget av mennesker som har dedikert store deler av eller hele sitt liv til sitt kunsteriske virke. De fleste utøvende kunstere har nå mistet store deler av sitt inntektsgrunnlag, og jeg tar for meg forfattere, siden det er den delen av kunstfeltet jeg selv tilhører.

Det er vanskelig å leve av forsfatterskap alene; de tjue, tredve du hører om og kjenner til, hører til det øvre skiktet av forfattere som kan leve av å skrive og selge bøker. Jeg vet ikke om det er så mange, engang. Men det i det litterære landskapet fines de fleste av oss underskogen; de mindre kjente og helt ukjente forfatterne – jeg tilhører sistnevnte – som skriver jevnt og trutt, som ikke er mindre ambisiøs eller arbeidssom, men som bare ikke har slått igjennom som det så fint heter. Vi må gjøre andre ting for å tjene til salt, enten ha jobb i en eller annen prosent ved siden av, eller ta oppdrag. Veldig mange i underskogen har oppdrag som sin viktigste inntektskilde; det være seg i skolen eller andre steder. Alle disse har opplevd kansellerte oppdrag over en lav sko de siste ukene, og når inntekten er på et minimum i utgangspunktet, har det for mange blitt katastrofalt.

Enters dugnadsånden!

Vi ser det i alle kunstfelt det er mulig og umulig: Vi tyr til nett og sosiale medier. Vi gjør ting vi ikke tenkte var mulig, og vi gjør det med entusiasme og fornyet mot.

Jeg har nå vært på digital fest. Okei, det ble litt snakk i munnen på hverandre ved forsinkelser, men hallo; det blir det uansett. Drinkene kom og ble konsumert i samme frekvens som en hvilken som helst fest, hodet mitt bekreftet det dagen derpå, og Morgenbladet-quizen ble gjennomført som seg hør og bør. (Vi lever fortsatt på den gangen vi kunne gå inn på Litteraturhuset med hevet hode. Det er lenge siden.)

Jeg har hatt møte hvor vi har diskutert fremgang i frivillig prosjekt.

Og jeg har vært på Digital litteraturfestival.

Min forfatterkollega Kaja Kvernbakken har lenge før Covid-19 gått og ruget på en idé om en digital litteraturfestival.

sek_person_scid_35217

Kaja Kvernbakken. ©Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

 

Da isolasjonen var et faktum, fikk hun fart på ideen, henvendte seg til andre kolleger for hjelp og tromlet sammen til en dugnad for forfattere som mistet inntekt. Det ble invitert til lesemaraton med 21 forfattere på Instagram, der man kunne vippse penger om man ønsket, så ble inntekten fordelt på forfatterne som leste opp. Det var ganske godt publikumsoppmøte, og vi fikk inn en god slump penger som blir viderefordelt. Det ble dannet en redaksjonsgruppe, og konseptet utvikles videre as we speak. Jeg meldte meg selvsagt til tjeneste, jeg vet hvor mye arbeid dette kan komme til å medføre, og selv om jeg også skal lese, er det like morsomt å være med på planlegging og konsept-tenking.

Èn ting er dugnaden for forfatterne, den skal fortsette. Men la oss se realiteten i øynene: Det er også en dugnad for miljøet.

Alle litteraturinteresserte elsker litteraturfestivaler; her møter man kjente og nye forfattere, man kan høre samtaler og foredrag som åpner sinn og sjel, man kan høre på sine favoritter, oppdage nye. Barn og unge får også møte litteratur på andre arenaer enn skolen, og man kan velge om man vil høre på alvorlige eller morsomme samtaler – eller begge deler. Man kan ikke dra til alle festivaler i vårt langstrakte land. Det er derfor Digital litteraturfestival er så genialt! Du kan delta hver eneste gang, helt gratis, uten å måtte sminke deg eller ta av sweatpantsa. Du kan sitte i din egen stue normalt kledd, naken eller kledd som Kleopatra eller Caligula, du kan sitte sammen med noen, du kan drikke, spise, notere – du er fri til å være tilstede på den måten du liker best. Og hvis du vil, kan du donere penger.

Mange av oss nøler med å være med på digitalt samvær, av mange grunner, også teknologifrykt, eller at man er ukomfortabel med ikke å være i samme rom som dem man kommuniserer med. Men nå blir vi tvunget til det, og vi ser plutselig at det faktisk fungerer, at det er effektivt; hvor mange sitter ikke møter rundt om akkurat nå? (Selv hører jeg mannen ha morgenmøte der oppe på hjemmekontoret sitt as we speak.)

Det er faktisk ikke nødvendig å fly land og strand rundt for å ha møter eller konferanser. Vi trenger det ikke. Og så lenge det ikke finnes elektriske fly, bør vi heller ikke. Vi må fortsette å utvikle teknologien (så bærekraftig som mulig), og benytte oss av mulighetene de digitale flatene tilbyr oss.

Hvis vi klarer å ha et overblikk, hvilket er vanskelig når det dør folk over hele kloden, så ser vi at det er mulig å fly mindre, kjøre mindre, ta hensyn til planeten.

Jeg er helt sikker på at det i dette øyeblikk sitter noen og plotter ut en ny forretningsidé om å hoste møter. (Om det ikke allerede finnes): Noen sitter et sted og arrangerer møter for andre, sender en link, og voilá! møtet er i gang. For noen hundrelapper. Jeg kan selvsagt ikke regnestykket for kapasitet og miljøavtrykk for servere og digitale aktiviteter, men jeg klarer ikke å se for meg at dette ikke er en kjempefordel. All tiden spart på reising er penger på bok bare det, akkurat det trenger man ikke regne på, engang.

Nok om det. Bare et sterkt håp og enda større tro på en grønnere fremtid, om noe som helst godt skal komme ut av denne krisen.

Men, altså. Digital litteraturfestival! Om to dager:

Skjermbilde 2020-03-30 kl. 11.32.32

Gratis arrangement, du Vippser penger om du har lyst, men det ikke noe must. Se listen da! Vet du ikke hvem alle er? Da har du sjansen til å finne nye favoritter. For vi lover: Dette er så bra!

Logg deg på her i morgen kl. 18.59!

Velkommen til litteratur og kjærlighet, ikke desperasjon og mismot.

Litteratur som realityshow

Så er vi der igjen. Eller jeg, jeg er der igjen, som så mange ganger før. En roman er blitt anmeldt, anmelder har skrevet noe om utlevering, forfatteren blir forbanna og lei seg fordi hun jo har skrevet fiksjon, jeg blir indignert på litteraturens vegne, tillater meg å være kritisk til anmelder på Twitter, jeg innser at jeg bare ikke behersker Twitter, et medie som er lite egnet for en god samtale om litteratur, kritikk og [ja; sic!] virkelighetsbegrepet i litteraturen.

Det var kortversjonen. Twitter funker ikke for meg, jeg trenger mer enn 150 tegn.

Cesilie Holck har utgitt romanen Til døds.

Skjermbilde 2020-02-24 kl. 10.09.19

 

I intervjuer forteller Holck om hvordan det har vært å miste en far langsomt i en motbydelig sykdom som bare spiser mer og mer av ham, og lar restene ligge igjen og råtne. Og andre, lignende beskrivende metaforer jeg aldri, i motsetning til anmelder, finner anmasende eller påfunnaktige. Jeg kjenner ikke forfatteren, men jeg vet gjennom en kort utveksling på bloggen hennes at hun fortalt i lanseringsintervjuene at farens død har gått inn på henne, at hun har brukt mange år på skrive romanen, at hun har holdt på å gi opp underveis. Hun presiserer også at romanen også inneholder fiksjon. Dette tolker jeg som en metakommentar. Og det ser ut som om jeg er den eneste. I alle fall som sier det høyt.

Jeg kjører på med meta og spoler litt tilbake til 2008, da ga jeg ut romanen Løgnere.

løgnere

 

I flere intervjuer, og også på bokbadet, snakket jeg om mine egne opplevelser med en far som drikker, en far som er uberegnelig, en far som slår. Jeg la heller ikke skjul på at romanen var inspirert av eget liv, som startet ut som et oppgjør, men ble til slutt en hommage, en inspirasjon ingen stilte noe særlig spørsmålstegn ved, det var vedtatt at man som forfatter inspireres av levd liv, også. Som barn er det vanskelig å se foreldre som personer utover begrepet mamma og pappa. Som voksen bearbeider man det på ulike måter, jeg (og mange med meg) gjør det gjennom tekst. Men det betyr ikke at mitt liv har vært akkurat slik. Jeg har aldri slept min fars likiste ut på en hytte, og mistet kroppen ut av kisten så den rullet nedover svabergene. Jeg har heller aldri funnet min far død etter selvmord fordi han hadde et vanskelig forhold til hvilket kjønn han var. Ironisk nok, ser jeg nå, døde han av lungekreft. Jeg har aldri noensinne måtte svare på den type spørsmål. Kanskje fordi romanen ble utgitti 2008, hvor riktignok Robinson hadde gått på skjermene noen år, og kanskje til og med Big Brother, hvor realitykonseptet fortsatt ikke var en del av folks hverdag, men fortsatt noe man så på lineært TV én dag i uken. Det er bare knappe tolv å siden. Selvsagt ble jeg spurt om hvor mye av dette som var selvopplevd, da kunne jeg bare smile lurt eller si at det var bare fiksjon eller noe annet jeg synes passet situasjonen,uten fare for konsekvensene i en anmeldelse. Jeg ble aldri konfrontert med sannhetsgehalten eller virkelighetsaspektet i anmeldelser. Heldigvis.

I motsatt ende: I Dvergene, debutromanen min, ble jeg slaktet over to helsider i Dagbladet, og alt jeg klarte å henge meg opp i var anmelder mente at dykkescenene var lite troverdige. Ironien i det er at akkurat de var ren avskrift av reelle hendelser. Så, i likhet med, men også i motsetning til Holck, var det ikke slakten jeg tok tyngst – selv om det som debutant er ganske kjipt å bli slaktet med helsides bilde i landets største avis – men det at jeg nesten ble beskyldt for å fare med løgn. Haha, blir vi noengang fornøyd?

Enters Karl Ove Knausgård og setter hele det litterære landskapet på hodet. (Jada, jeg vet at det finnes flere av dem, men de har ikke skåret en like stor flenge i nevnte landskap). Det var neppe planlagt, men noe skjedde med landskapet i løpet av de seks bøkene i Min kamp-serien og debattene i kjølvannet. Det skulle vise sin verste side (etter min ydmyke mening) da Vigdis Hjorth utga Arv og miljø. Hjorth insisterte på at romanen var fiksjon, anmeldere og presse (og senere også familiemedlemmer) insisterte på det motsatte. Her er jo konteksten at «alle» vet at Hjorth bruker flittig og tilsynelatende ubekymret fra eget liv, men når en forfatter sier «Hallo, dette er fiksjon», burde anmeldere stole på det, selv om forfatteren heter Vigdis Hjorth.

Tilbake til nåtiden: Jeg har lest Cesilie Holcks roman. Jeg har lest Preben Jordals kritikk av Cecilie Holcks roman. Den er ikke god. Anmeldelsen altså. Anmeldelsen er slem. Jeg synes Cesilie Holcks innlegg forklarer godt hvorfor.

Virkelighetslitteratur. Realityshow.

Begrepet virkelighetslitteratur beskriver en roman som ligger så tett på virkeligheten at det er mulig å lese den som en utlevering av romanens karakterer og romanens forfatter, og dermed som en mulig krenkelse av privatlivets fred. Det skaper naturligvis debatt. Fortsatt. Det som er synd er at dette ikke lenger bare er en beskrivelse av litteraturen som sådan, men er blitt en lesemåte. En lesemåte som gjør at enhver påstand om at man har hentet inspirasjon fra eget liv til skrivingen utløser et behov for verifisering og graving i de påståtte virkelige bitene. Graving i den grad at det ikke lenger dreier seg om å lese en roman, men om å gjengi et slags realityshow hvor deltagerne, romanfigurene – og til syvende og sist også forfatter og alle rundt – må stå til ansvar for påståtte eller antatte modeller fra et liv som ikke er skildret i romanen, men som finnes langt utenfor permene som rommer fiksjonen.

Denne måten å lese en roman på slår beina under romanens kraft som historie, og trekker fokus vekk fra det viktige: Er historien verdt å fortelle? Er den godt fortalt? Beveger den leseren? Her er kritiker i sin fulle rett til å svare nei på alle spørsmål, og dermed slakte den.

Likevel er det nettopp denne lesemåten Jordal bruker når han anmelder Holcks roman. Ja, hun har snakket om hvordan hun pleiet sin døende far. Ja, hun har snakket om at hun naturligvis har hentet inspirasjon fra sitt eget levde liv, sin egne opplevde sorg, sin egen opplevelse av utilstrekkelighet i møte med sykdom og død. Gi meg en forfatter som ikke har blitt inspirert av sine egne erfaringer. Finnes hen?

Historien, og den går langt tilbake, er full av forfattere som skrev og skriver fra eget liv. Som fikk unngjelde for det, eller som fikk være i fred. Poenget (mitt) er at den senere tids diskusjoner om såkalt virkelighetslitteratur har blitt til et trangt rom forfattere blir dyttet inn i enten de vil eller ei. Det eneste som trengs er en kobling mellom romanen og det levde livet til forfatteren. Og er den ikke åpenbar, kan man jo forutsette at den må være der. Ironien er at anmeldere som tillemper denne lesemåten, eller som vektlegger den fordi de har informasjon om forfatterens eget liv (eller henter den fra et lanseringsintervju), undergraver den samme litteraturen de er satt til å anmelde. Der romanenes figurer, historiens dramaturgi, og selve historien før hadde gyldighet som noe allment, noe man kunne la seg inspirere av, holde opp mot sitt eget liv, eller egne erfaringer, er romanen nå altfor ofte redusert til noe privat. Noe som ikke lenger gjelder som diktning, men som snarere er mat for jurister og skandalemakere. Og anmeldere. Litteraturen er med denne lesemåten i ferd med å miste sin kraft. Forfatteren må ikke lenger svare kun for diktverket, men i tillegg for en virkelighet som krever verifisering, godkjenning, og granskning, og som i for stor grad blir del av selve anmeldelsen, en slags metarealitet og – jeg klarer ikke å fri meg fra begrepet – et realityshow hvor den eneste som må ut er forfatteren. Og som i verste fall, eller beste avhengig av hvilken redaksjon man jobber i, ender i retten.

Og selvsagt er de der, eksemplene på at det gikk for langt, at forfatteren burde ha holdt igjen, eller kanskje til og med latt være. Men det er unntakene. Dessverre er unntakene  nå blitt normen for hvordan litteraturen leses, oppfattes av de som ikke leser den, og for hvordan forfattere blir definert. Realityshowet vinner over litteraturen. Virkeligheten ødelegger fiksjonen, og diktverket smuldrer hen i lyset fra en oppmerksomhet som ikke vil verken litteraturen eller dikteren vel.

Preben Jordal skriver helt til slutt i anmeldelsen av Cecilie Holcks roman Til døds : «Den (virkeligeheten som har en tung skyggeside) kommer til syne når noen utleverer seg selv, sine nærmeste og sine mest opprivende opplevelser med dem i en tekst som svikter dem alle.» Men når han i avsnittene før bruker tid på å forklare at han har lest lanseringsintervjuene med henne og han derfor deduserer at dette er virkelighetslitteratur, og at dette også gjør den mislykkede romanen ekstra mislykket fordi den utleverer både den døende og datteren, mister selve anmeldelsen all troverdighet. At Holck i et intervju forteller at hun har opplevd sin fars død som traumatisk, at det har tatt mange år å skrive romanen og at romanen også er fiksjon, endrer ikke Jordals holdning til teksten. Han leser den med sitt eget fiksjonsblikk. Altså som noe den ikke er, eller påstår å være. Slakten av boken fremstår som konstruert rundt graden av innholdt virkelighet, noe som er urettferdig mot både romanen og romankarakteren.

Det er vanskelig å ikke bli personlig – enda et metalag – når man anmelder en roman (Holck) eller imøtegår en anmeldelse (Jordal), fordi både romanen og anmeldelsen har en avsender. Men jeg håper og ønsker at debatten blir løftet bort fra både Holck og Jordal, og blir mer prinsipiell, det fortjener den.

Da jeg gikk på videregående skole – det er noen år siden – og lærte om tolkning av tekster, sa min norsklærer at av alle måter å tolke en tekst på burde vi i så liten grad som mulig, og helst ikke overhodet, bruke den biografiske tolkningen. Det skaper bare problemer for teksten og tar oppmerksomheten vekk fra diktverket. Det var klokt sagt. Men så hadde vi ikke realityshow på den tiden heller. I stedet for å hyle om at forfattere må bli mindre hårsåre (en stygg hersketeknikk, forresten), eller at vi må kunne se ting i kontekst, kan det jo godt hende at man skal legge virkelighetshysteriet litt til side i anmelderiet, og forvente at anmeldere holder romanen høyere enn virkeligheten.

Men, og det er jo noe alle kunstnere vet, virkeligheten overgår fantasien.

 

 

 

 

Legg makt bak ordene!

Jeg skriver på ikke mindre enn to romaner om høyreradikalisering og rasisme, om understrømmene og det som skjer på internett, men som de fleste ikke ser. Det som skjer i det åpne, som vi fordømmer når vi får det servert helt åpent, men så glemmer igjen like etterpå.

For å gjøre dette, og gjøre det ordentlig, å skrive autentisk og ekte om hva som egentlig foregår rett ved siden av oss, der naboen din kan være en av de som sitter bak skjermene sine og ranter ut på måter vi for bare ti år siden ville ha blitt forferdet over, må jeg inn i materien og på internettet jeg egentlig ønsker jeg aldri hadde gjort. Det koster. Hver dag. Jeg blir deprimert, jeg krangler med de rundt meg, jeg blir desperat, jeg får utslett, jeg sier dumme ting jeg ikke kan ta tilbake. Jeg tråkker i salater til høyre og venstre, fornærmer mennesker jeg kanskje burde spille på lag med. Men jeg kan når som helst bare gi meg og tenke at jeg ikke har stemmen, styrken eller viljen til å gjennomføre. Det er bare det at hver eneste dag blir jeg minnet på alle dem som står i den offentlige debatten og opplever daglig trakassering av en karakter de fleste av oss ikke ante var mulig i et sivilisert demokrati. De kan ikke bare slutte å være seg selv, hetsen følger dem hvor de går. De som sitter igjen etter 22. juli kan heller ikke bare velge seg ut av smerte og kontinuerlig påminnelse, de står fortsatt i det hver eneste dag. Jeg er ikke i nærheten av hva disse menneskene står i.

Nylig deltok jeg i en tråd på Facebook som omhandlet serien 22. juli på NRK og berøringsangst med den mørke, rasistiske og hatefulle understrømmen som var motivasjonen for terroren. Tråden gikk videre til å diskutere rollen til og portretteringen av Fjordman (det er her fullstendig irrelevant hva han egentlig heter). Aftenposten har av en eller annen grunn trykket et debattinnlegg fra ham, hvor han hevder at det er ham som er portrettert i serien, og hvor han sutrer over at han ikke ble konsultert i manusbearbeidelsen. Videre whines det betydelig også over at NRK ikke har anmeldt en eller annen bok han har skrevet.

Hvor skal man begynne?

Jeg kan jo begynne med at jeg selv har utgitt seks bøker på seriøse forlag, men aldri blitt anmeldt av NRK. Boo-fucking-hoo. Still deg i kø; dine bøker har ikke større relevans enn mine, hvor gedigen din hybris enn er. Jeg vil gå så langt som å si tvert imot; å skrive for unge voksne og vold i nære relasjoner er tusen ganger viktigere enn de repeterende og hatefulle konspiene du hoster opp. Likevel bretter jeg opp ermene og skriver videre uten å plage andre (enn mine nærmeste) med usjarmerende offersutring.

Fjordman: Få hodet ut av rumpa.

Men jeg skal vise at i motsetning til Fjordman er jeg i stand til å ta et skritt tilbake og se ting fra hans perspektiv: Jeg forstår at han sitter igjen med følelsen av at enkelte setter likhetstegn mellom terroristen og ham selv, det er en særs syk, ond og hensynsløs skikkelse å bli sammenlignet med, så at han blir forbanna og frustrert og forsøker å ta avstand, er forståelig. Men går man inn på Gates of Vienna, vil man se at selv om Fjordman tar avstand fra terroristen, er han like standhaftig i sin fordømmelse av alle avisene som slettet kommentarer skrevet av terroristen, samtidig som han følger rettssaken og til stadighet referer til terroren/terroristen. Han har til og med intervjuet seg selv som vitne! Fjordmans manglende evne til å se hva alle hans ytringer opp gjennom, hva Gates of Vienna står for sammenlignet med grunnlaget og forklaringen til terroristen om handlingene han utførte 22. juli, er derfor slående. Det finnes ikke vilje til å ta et skritt tilbake og se ting i perspektiv og kontekst.

Og han er ikke alene.

Personlig har jeg, og flere med meg, for mange år siden, vært inne på bloggen til Fjordman et utall ganger og forsøkt å komme med saklig informasjon mot alle fake news og inkonsekvente løgner og deduksjoner som kommer til uttrykk. Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer jeg har postet (ikke bare der, det må sies), alle i forsøksvis objektivt toneleie, å ta deltagere på alvor og forsøke å motbevise, motsi eller diskutere hva som til enhver tid bli sagt. Felles for alle mine anstrengelser er at alle kommentarer, jeg mener absolutt ALLE, er blitt slettet uten i det hele tatt å bli besvart. Enhver motstand og kritikk blir ignorert og slettet, og denne fremferden gjelder på de fleste fora jeg har prøvd det samme. Dette skjedde altså på bloggen til mannen som roper om krenkelse av ytringsfriheten, og som gjentatte ganger kritiserer de større avisene for å ha gjort det samme med terroristens tidligere nettaktivitet. Den selvsamme inkonsekvens og mangel på selvinnsikt. Man kan bli matt av mindre, det skal mye styrke til å ikke la seg utmatte av selvmotsigelsene og repetisjonene.

Etter 22. juli har det skjedd enormt mye, selv om det ”bare” er snart ni år siden.  Ikke av det gode. Jeg var helt overbevist om at terroren kom til å snu den høyrevinden som hadde blåst over verden i flere tiår, som om andre verdenskrig, nazisme, nynazisme, rasisme, og Benjamin-drapet aldri hadde funnet sted. Dagene etter, inklusive rosetoget, gjorde meg hundre prosent overbevist om at vi hadde blitt slått våkne, alle sammen, og at vi sammen skulle finne en vei ut av det, i ren solidaritet og felles traumatisering. Men jeg er ikke pessimist uten grunn, for innerst inne lå det en voldsom redsel og banket; redselen for at stemmer skulle vokse seg sterkere og en dag rope ut at terroristen, massemorderen og barnedreperen fra Regjeringskvartalet og Utøya hadde rett.

Vi er nærmere det siste enn det første, dessverre. Godt hjulpet av vår egen regjering, intet mindre.

22. juli-serien er altså sluppet i et politisk klima som er ekstremt polarisert. Ja, la oss gjøre unna brekningene over dette ordet som snart har mistet sin betydning, men foreløpig er den korrekte betegnelsen av den offentlige debatten. Analysene er mange, og folk som er smartere enn meg har gjort dem grundig og etterrettelig. Min enkle tilleggs-analyse er at høyreekstremismen har vokst så sterkt fordi vi har latt den vokse. I mange år har motstandere av utviklingen holdt kjeft eller protestert etterrettelig og diplomatisk. Vi har gått på Fjordman-blogger, i medier, vært fryktelig siviliserte, og forsøkt å opplyse og utdanne, vi har høflig utfordret og stilt spørsmål, vi har forsøkt å nærme oss med alle mulige siviliserte midler og metoder, vi har tatt på alvor, vi har diskutert, gitt spalteplass og holdt hodet kaldt og objektivt, selv da vi trodde vi hadde havnet i et parallelt univers. Vi har stått rolig og bare sett på nynazister marsjere i gatene og erklære sin kamp mot innvandring og homofili, vi har stått rolig og bare sett på uten å yppe, men likevel blitt dyttet brutalt bort av demonstrantene som ikke tålte den nesten non-verbale protesten, og deretter arrestert av politiet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å fortelle Holocaust-fornektere hvor de kan gå for å få katalogisert informasjon og beviser de tydelig trenger, om og om igjen, hvor svaret har vært alt fra ”Dra deg til helvete ut av dette kommentarfeltet”, ”Dette er bare gammelt oppgulp uten rot i virkeligheten, din jævla feministfitte” og ”hvor faen har du tallet seks millioner fra, egentlig?” eller totalt ignorering, gjerne etterfulgt av kommentarsletting. Aldri et saklig, etterttelig svar og start på en rolig samtale. Etter mange år med sivilisert samtale som bare går én vei i et forsøkt på å ikke havne på samme lave, imbesile nivå, begynte vi å heve stemmen litt. Snakke med litt større bokstaver, bare for å bli hørt, tatt på alvor. Fortsatt ikke nærheten av hva vi fikk, men dog. Uten at det hjelp nevneverdig. Det ble nærmest stuerent å være ”innvandringskritisk” – også et ord som er tappet for betydning, for kaller du folk for rotter er du reinspikka rasist, ikke innvandringskritisk – og debatten ble ytterligere opphetet. Så ble plutselig ”venstresiden” (som åpenbart er alle som ikke definerer seg som innvandringskritisk) de som ikke klarte å føre en ordentlig debatt, og som strupte ytringsfriheten, og som var slemme, offerrollen ble ble det nye svarte, og brukt knallhardt, både av enkeltdebattanter og politikere. Hvis man går tilbake og leser debatten i historisk perspektiv, antar den absurde dimensjoner. Å navigere i dette havet av absurditet er mer enn de fleste av oss makter.

Midt oppi denne virkeligheten klarte Høyre og Fremskrittspartiet sammen med Venstre å få regjeringsmakt, og siden da har alt eskalert. La meg billedliggjøre:

Skjermbilde 2020-02-01 kl. 20.06.32

 

En justisminister (justisminister!) poster dette på Facebook, de snaue syv år etter 22. juli-terroren, der altfor mange berørte mennesker fortsatt våkner opp med skrik inni seg:

Selvsagt blir det kritisert, selvsagt er linken til 22. juli veldig kort, og selvsagt skulle Listhaug straks gått ut og beklaget, lagt seg flat og sagt noe om at det bare er min innvandringsfiendtlige nerve som ville si noen om dette, og jeg er kynisk, blind, døv og eller bare reinspikka ond som ikke innså konsekvensene. I stedet tviholder hun på sin rett til å si det uten å ”bli slått i hartkorn med terrorister og nazister”, til hun blir tvunget til å gå av som justisminister. ”Innrømmelsene” hun gjorde satt ekstremt langt inne og kan knapt kalles innrømmelser, og var også et helt absurd skue. Alt mens statsministeren satt stille i båten og under tvil kunne gå med på at hun ikke ville brukt akkurat de ordene. I mellomtiden satt det samtidig en president i USA som puttet barn i bur ved grensen til – eller helst fra – Mexico, og mennesker druknet hver eneste dag på vei over Middelhavet. Et verdensklima det nesten ikke går an å forestille seg hvor desperate mennesker som trenger vår medmenneskelighet, vår varme, vår medlidenhet og vår udiskutable lojalitet, blir rakket ned på og satt i leirer under så umenneskelige og uverdige forholdt at vi ikke har mulighet eller fantasi til å forestille oss det. Dette er post 22. juli-klimaet bildet blir postet i.

Noen måneder senere skjer det noe på et gjørmehull av nettsted jeg heller ikke vil nevne ved navn; noen som har vært der gjør Listhaug oppmerksom på at den samme posten som ble hennes meget midlertidige skjebne, var blitt brukt i en 22. juli-utstilling. Vi snakker her om ungdom som hadde fått i oppgave å diskutere hvordan debattklimaet så ut etter 22. juli, og hvordan sosiale medier er med på å påvirke den offentlige debatten. Det ville vært unaturlig om ingen hadde nevnt akkurat den posten, både fordi den var så åpenbart stygg, men også fordi den faktisk ble postet av justisministeren i en norsk regjering. I ettertid har vi jo fått vite at den samme justisministeren som foran kongen lovet og sverget troskap mot institusjonen så sant hjelpe henne Gud den allmektige, egentlig følte at hun befant seg i et fengsel. I lys av situasjonen med flyktninger ikke lang fra oss, internert i leirer uten skikkelige sanitære forhold, der de må stå i timelange køer for mat flere ganger for dagen, må jo dette fengselet ha vært så grusomt for justisministeren at det i hennes øyne ikke var rart om hun tok litt i. Begrepet absurd er ikke engang dekkende.

Jeg lurer på hvor mange prosent av befolkningen som reelt mener at Listhaugs post ikke var polariserende (og stygg og ekkel og kynisk og kald og hard og alt som er galt med verden, bloggers anm.). Det kan ikke være så mange. Likevel blir hun rasende, og skriver på Facebook:

«Nå må bunnen være nådd. At en offentlig institusjon kan få seg til å dra meg, en folkevalgt politiker som ønsker en streng innvandringspolitikk, inn i historien om massemorderen Anders Behring Breivik som sto for det verste massedrapet som har skjedd i Norge siden 2. verdenskrig, er forkastelig!»

Første instinkt er jo å le høyt av den himmelropende og klamme offerrollen, den insisterende mangelen på selvinnsikt, konsekvenstenkning og generell enkel evne til å trekke konklusjoner i ettertid. Men det er langt fra komisk, det er et bilde av tiden vi lever i. Fjordman skriver i den ene teksten etter den andre hvordan han frasier seg enhver befatning med 22. juli-terroristen, og at han ikke har noe med ham å gjøre annet enn å være sitert i hans sinnssvake ”manifest”. Her er også mangelen på selvinnsikt slående. At års hatefulle ytringer og konspiratoriske skriblerier på åpne nettfora ikke har noe med noe å gjøre, blir i beste fall naivt.

Vi lever i et klima hvor høyreekstremismen vokser omtrent mens vi ser på. De færreste av oss vet hvor ille det er på de innerste krokene i det mørkeste internettet.

Jeg vet.
Jeg har vært der.

Jeg har frekventert mange av sidene i flere måneder.

Og det har gjort meg deprimert, redd, jeg har fått løs mage av hvordan mennesker omtaler sine medmennesker, jeg har blitt pissredd for å bli avslørt, jeg har blitt mørkredd fordi jeg er redd for at feil mennesker der ute vet hva jeg driver med.

Men jeg kan når som helst hoppe av. Jeg kan oppsøke profesjonell hjelp og legge alt dette bak meg. Jeg kan avdramatisere, og tenke at folk flest er greie. Jeg kan ha fremtidshåp og forsøke å navigere glad gjennom livet. Terroren skjer ikke igjen. Dette går bra. Jeg kan når som helst stenge døren inn dit. I motsetning til denne typen heltinner i samfunnet vårt som hele tiden opplever å få dette i innboksen:

Skjermbilde 2020-02-03 kl. 11.04.23

Gjengitt med tillatelse av Sumaya.

 

Jeg har delt dette på Facebook (og nå her), under tvil. For blir jeg bare en som bærer dritten videre og sprer den ut til mange flere, som er en medhjelper til at slikt språk og slike henvendelser bare øker i styrke og kvantitet? Er jeg bare hatpersoners nyttige idiot når jeg sprer hatet videre? Mangler jeg dømmekraft overfor hvilke virkninger det har at jeg videreformidler? Eller er det riktig og viktig å vise hvordan ekte hets og hat kan se ut? (Vær hundre prosent sikker på at det kan se mye verre ut.)

Det er i sannhet et dilemma, men jeg har foreløpig konkludert med at spredning vinner, nettopp fordi brorparten av oss slipper å forholde oss til hat hver eneste dag. De fleste av oss kan bare skru av når vi bare vil stikke hull på trommehinnene eller grave ut øyeeplene med skje, når vi har fått nok, kan vi slå av alt og lene oss inn i noe annet, uten å tenke en sekund på de som ikke har samme mulighet. De som må stå i å se innboksen flomme over av slikt søppel. De som ikke kan bevege seg fritt i gatene og må bære voldsalarm hver dag, de som på planlegge alle sine gjøremål. De trenger ikke engang være offentlige debattanter; for noen holder det å ha litt mer melanin i huden enn andre, så risikerer de å sitte i en bar en helt vanlig tirsdag og få invektiver og dyrebeskrivelser slengt etter seg, endog rolig meddelt, som om det var sannhet.

Jeg kan bare ikke sitte stille i båten og se på. Det går ikke. Folk spør meg hvorfor jeg graver i dette. Og nå er det altså offentlig, med de konsekvensene det måtte ha: Jeg skriver bøker om det.

Regjeringen gir statlig støtte til en organisasjon som ikke gjør annet enn å nøre oppunder fremmedfrykt, muslimhatog innvandringsfiendtlighet, samt målføre direkte løgner og fake news, selv om mandatet deres sier det motsatte. Samtidig har vi en statsminister som går ut mot kunstnere og kunsten de lager og forteller hele landet at det er tøffere å være politiker etter teaterforestillingen Ways of Seeing, i lys av et attentat mot en politiker, som foreløpig kan vise seg å være utført av en i den indre, private, politiske krets. Dette er en så alvorlig inngripen i kunstfeltets plikt og evne til å belyse problemer og systematisk svikt i samfunnet, at det krever et helt eget debattinnlegg. Ære være Erika Fatland som under bokmessen i Frankfurt lekset opp for statsministeren, som satt i salen. Det krevde mot, det krevde innsikt, det krevde baller av stål. Kunsten skal selvsagt aldri strupes, og særlig ikke når den tematiserer hva folkevalgte får seg til å si og gjøre i regjering.

I dette klimaet og med dette bakteppet skal mine eventuelle barnebarn vokse opp. De kommer uvegerlig til å sette meg til veggs en dag, til å konfrontere meg, spørre meg hvordan i helvete jeg bare kunne sitte stille og se dette skje.

Jeg er bare en sølle forfatter, ikke engang en kjent en. Men skrive er det eneste jeg faktisk kan, det er det eneste stedet jeg faktisk kan gjøre en ørliten forskjell. Derfor skriver jeg. Hver dag, hele tiden. Bit for bit skal jeg sette sammen noe jeg kan gi videre til generasjonen(e) etter meg: En forsmak på hva som kan skje om vi ikke roper og skriver varsko hver dag og hele tiden. Om vi ikke tar til motmæle. Om vi ikke lager 22. juli-serier hvor vi også portretterer personer som deltar i offentligheten med sitt konspiratoriske hat og virkelighetsfjerne deduksjoner. Om vi ikke senere også lager mørkere serier om det samme, når vi har bearbeidet på denne måten en stund til, for jeg synes ikke serien på NRK vitner om berøringsangst; tvert i mot egentlig, den viser bare at vi må ta litt om gangen. Litt fortere, kanskje, men dog. Vi må rope oss hese dag etter dag, og når vi ikke har mer stemme igjen må vi bare fortsette.

Å tie og sitte stille i båten er også et valg.

Unge voksne. Jepp, det er faktisk en greie.

I desember var jeg så heldig å få gjeste podcasten til Arne Svingen, Svingens barnebokverden. (Et helt fantastisk konsept, btw.Arne Svingen, nå aktuell med sin bok nummer … 100 (!), har gjort ekstremt mye for litteratur for barn og unge, og er spesielt opptatt av gutta.)

IMG_6389

Jeg fikk æren av å gjeste podcasten Svingens barnebokverden sammen med Magnhild Bruheim. En fantastisk fin opplevelse. Sjefen selv bakerst, der.

Et av spørsmålene jeg fikk var hva man kunne gjøre for å fremme litteraturen for unge voksne, eller YA-segmentet, som det også kalles. Jeg synes ikke jeg svarte godt nok på det, og nå som det litterære råd i NBU har uttalt at de synes det er for få som skriver for unge voksne, synes jeg det er på sin plass både å poengtere at jeg har fremmet og skrevet for dette segmentet flere år, at dette faktisk er et ”segment” som fortjener dedikerte forfattere og at vi som skriver for unge voksne faktisk finnes. Men er det korrekt at vi er  få?

Jeg skal selvsagt ikke fortelle hvordan andre forfattere definerer sine romaner, jeg kan bare snakke for meg selv. For egen del skriver jeg for de som er i skjæringspunktet mellom ungdom og voksen, uten at det alltid er enkelt å stadfeste eksakt alder fordi det  blant annet handler om modenhet. Modenhet generelt, men også lesemessig. Noen er vant til å lese mye, andre ikke. Man modnes dessuten som person på ulike tidspunkter, alt er like normalt og alt er såre vel. Noen konkret alder på hva unge voksne representerer, er dermed vanskelig å definere. Når det gjelder hva man liker å lese, er det enda vanskeligere å definere en konkret alder, noe jeg ser også forlagene strever med, antagelig av ulike grunner. Selv mener jeg at dette ligger på alt mellom femten og tjue år, alt etter leseerfaring og interesse. Uansett er en viss modenhet en fordel, i alle fall om man skal ha utbytte av mine romaner.

Den siste romanen jeg har utgitt i sjangeren unge voksne, I morgen, er det mange veldig unge som liker å lese, men jeg har registrert at underteksten ofte går tapt dersom leseren er for ung. Det underliggende psykiske spillet mellom de to hovedpersonene, konfliktene, det som gjør den mannlige hovedpersonen (Andreas) til en type man skal være på vakt mot, det forsvinner for ganske mange av dem i den yngste sjiktet. Temaet er komplekst og mangefasettert, og små tegn på at ting er galt ligger i måten den kvinnelige hovedpersonen (Ingrid) reagerer på. At noe av forklaringer ligger i Andreas’ tidligere erfaringer og oppvekst, og at Ingrid lever midt i Metoo-paradigmet, blir heller ikke poengtert av de yngste leserne. Nå er det ikke nødvendig å få med seg disse nyansene for å få en god leseropplevelse, selvfølgelig, og flere av dem som har lest den har sagt at den har arbeidet i dem over lengre tid, og at de er mer obs på ting de for eksempel ser i filmer eller i aviser. På den måten har et slags budskap likevel nådd gjennom, selv for de leserne som kanskje ikke ser de små tingene direkte under lesninger. Men det umiddelbare i underteksten er likevel forbeholdt den litt modnere leseren. Og det er kanskje derfor det er vanskelig å aldersfeste litteratur for unge voksne?

Siden vi altså ikke har en definert tradisjon for YA-litteratur, samtidig som aldersmerkingen kan være slippery slope, er det kanskje ikke merkelig at forlagene nøler med å sette denne merkelappen på litteratur som oppfattes som flytende (dette gjelder selvsagt ikke alle forlag!).

Jeg ønsker med dette å sette fokus på at det faktisk finnes forfattere som skriver i denne ”målgruppen” – hater ordet når det kommer til litteratur, men i mangel av noe bedre – og at det finnes gode bøker med viktige eller mindre viktige emner.

Så hvorfor denne distinksjonen?

Igjen for egen del, er det fordi det er trinn i all lesning. Jo eldre man blir, desto mer erfaring får man, både i livet og i litteraturen. Modningsprosessen foregår gjennom et helt liv, som hvorfor skulle det være noe annerledes for litteraturen? Vi vet jo at statistisk leser menn helst om menn, kvinner om både kvinner om menn. Vi vet også at små barn liker Brillebjørn (Ida Jacksom) fremfor Flytande bjørn (Frode Grytten) av helt åpenbare grunner. Unge voksne befinner seg i en helt egen, liten del av litteraturen, samtidig som de tar inn den definerte ungdomslitteraturen sammen med den definerte voksenlitteraturen. Men de er ikke voksne, og driter antagelig litt i eldre menn som springer til skogs for å finne seg selv, samtidig som de heller ikke er så interessert i generelle fjortisproblemer.

Jeg, og mange andre forfattere, har ved flere anledninger spurt unge voksne hva som er viktig når de leser bøker, utover at de selvsagt må rykkes av det de leser, og svarene er ganske entydige. Som alle andre lesere må også unge voksne på en eller annen måte kunne identifisere seg med hovedpersonen(e) i romanen de leser. Det er egentlig ganske enkelt, noen vil kanskje til og med si helt Captain Obvious. Likevel ser vi sjelden konkret satsing eller profilering. Om en mor, søster, fetter, onkel, bestemor skal kjøpe en bok til en søtten-attenåring, vil vedkommende kanskje treffe blink fordi betjeninger virkelig har kompetanse og skiller automatisk på alder og leserfaring. Men det er mer sannsynlig at man enten gir bort noe som er omtalt, kjent eller noe som virker interessant, uten at mottager nødvendigvis blir begeistret. Av alt vi adapterer fra utlandet, er det over min fatteevne at vi ikke har adaptert konseptet unge voksne som en litterær sjanger.

De færreste forfattere kan leve av bare å skrive bøker, det er ikke noe nytt. Samtidig skjer det enormt mye i bransjen nå, endringer, kanskje til og med paradigmer, endringer i hvordan forlag drives, en økning av selvpubliserte tekster og hva det medfører av konkurranse, men øverst: den enorme konkurransen boken har fra andre medier. For forfattere er det også ”farlig” å låse sitt forfatterskap, blant annet fordi mange forfattere skriver for flere aldersgrupper, det forstår jeg godt. Det er i utgangspunktet et felles ansvar: Forfattere, forlag og de som omtaler litteratur, fra anmeldere til journalister. Jeg holder ikke pusten; hittil er det kanskje én av ti journalister som ikke sier «jeg har ikke lest romanen/om forfatterskapet ditt/om emnet» i intervjusituasjoner, og jeg er ikke en Hanne Ørstavik som bare kan reise seg og si at da kan det være det samme med hele intervjuet, selv om det er fristende. Så at de skal sette seg inn i sjangere og kanskje skrive frem en helt ny tradisjon en er jo egentlig ganske uoppnåelig, særlig siden interessen for og omtalen av litteratur er dalende. Men jeg er forfatter, jeg kjemper for litteraturen, så her er jeg.

Selv har jeg ingen problemer med å si at jeg skriver romaner for unge voksne som en sjanger, og voksne som en annen, fordi jeg er så lat eller fantasiløs at jeg ikke har flere strenger å spille på. Der er forskjell på å skrive for unge voksne og voksne. Jeg har egentlig ikke helt klart for meg hvor dypt det stikker, hvor den ene forlater den andre, for jeg bruker uansett lang tid på å skrive romaner. Den største forskjellen er vel, satt på spissen, at for unge voksne streber jeg etter et voksent språk som er enkelt, mens for voksne forsøker jeg å gjøre det enkle mer intrikat og komplisert både plott- og språkmessig. Men for begge deler gjelder det at jeg alltid forsøker å  løfte arbeidet mitt ved å (tentativt) skrive en bedre bok enn den forrige. Om det i det hele tatt gir noen mening, for det er jo ikke en én til én-greie, heller. Jeg skriver ikke romaner for unge voksne fordi det er enkelt. Jeg får ofte spørsmålet hvorfor jeg skriver for unge voksne, og da svarer jeg at det er fordi jeg har et spesielt hjerte for disse folkene; jeg digger og beundrer unge voksne. De er i ferd med å modnes, de er smarte, de vet ting, de er lynkjappe, utålmodige, samtidig som de ikke har sperrene jeg har, de tenker konsekvens, men lar seg ikke hindre i tenkningen av motsigelser. Unge voksne er generøse, gavmilde, knallharde og kompromissløse. Jeg ønsker at jeg var mer som dem, uansett lar jeg meg begeistre, sjarmere, imponere og inspirere.

Til forlag, til forfattere, til anmeldere, til dere som omtaler og skriver om litteratur (dere blir dessverre færre og færre): Finn forfatterne som skriver for unge voksne. Våg å skille. Skriv om bøkene, om forfatterskapene.

Herved kommer en utfordring til anmeldere og andre som omtaler litteratur:

Plukk gjerne fra hverandre min siste roman for unge voksne, I morgen. Vær så god. Men våg å gjøre det med intensjonen å løfte frem en sjanger: Romaner for unge voksne.

Challenge accepted?

 

 

Romanen som nektet å dø.

Bøker er ferskvare.

Feeeil!

Noen bøker er kanskje ferskvare, men de fleste er det ikke. Jeg sluttet å telle dager er det i alle fall ikke.

Kort fortalt handler Jeg sluttet å telle dager om Berly Marie Olsvik som blir tuppet på hodet ut av hjemmet sitt og inn på St. Jørgen hospital i Bergen når det blir avdekket at hun har lepra. Lepra er bedre kjent som spedalskhet for de aller fleste. Hun blir adskilt fra sine barn, mister hjem og selvstendighet, seg selv. Hun må forlate at hun vet og kjenner til og dra helt alene til et sted hun ikke kjenner noen, uten støtteapparat, uten å vite hva som skal skje. Smak litt på den.

Historien om Berly er ikke unik; på slutten av 1800-tallet måtte man på et dertil egnet sykehus om man fikk lepra, fordi mannen som oppdaget leprabasillen, Gerhard Armauer Hansen, også kunne bevise at det var smittsomt.  (Lepra blir også kalt Hansen’s disease). Dermed fikk han gjennom et mandat om å finne alle leprasyke og internere dem på sykehusene i Bergen for å kunne kontrollere smitten. Av en grunn som så vidt jeg vet ennå ikke er blitt avdekket, var de aller fleste tilfellene av lepra konsentrert rundt Vestlandet, slik radesyken var på Sørlandet.

Å bli separert fra sin familie og stuet inn på et hjem sammen med mange fremmede med denne forjævlige sykdommen som eneste fellesnevner,  var et sjokk for både kropp og sinn. Skammen var så stor for noen at det ble tiet i hjel. Bare spør Jon Almaas, som i programmet ”Hvem tror du at du er” oppdager at tippoldefaren hans ikke planla å stikke av til Amerika, som man antok siden sporene etter ham stoppet der. Han ble innlosjert på hospitalet og døde der. Samme dag som NRK viste akkurat denne episoden, tvitret de også om boken min, Jeg sluttet å telle dager. Og da jeg så programmet, tenkte jeg: Ja. Jeg kunne likegodt ha skrevet den historien som min egen. De fleste historiene om de leprasyke som måtte interneres var tragiske, det handlet om skjebner, liv, identitet som forsvinnet og gradvis byttes ut med en fellesidentitet.

Eneste forskjellen er at jeg har skrevet inn to personer som har levd: Kari Spidsøen og Gerhard Armauer Hansen. Sistnevnte utførte et horribelt eksperiment på førstnevnte (viktig del av handlingen i romanen min), noe som ble rapportert inn. Rettsak ble holdt, og Gerhard Armauer Hansen ble fradømt retten til å behandle pasienter, men fortsatte å være overlege for den spedalske syke til sin død. Jeg har dessuten vært gjennom «hele» lepraarkivet, og har sett at han har undertegnet dokumenter som gjelder pasienter, så helt borte ble han ikke tross dommen.

Alt dette er gammelt nytt, og kanskje nettopp derfor er denne mørke del av vår forhistorie i ferd med å forsvinne fra vår kollektive hukommelse. At resultatet av rettsaken kan sies å være starten for det vi i dag kaller pasientrettigheter, er ikke helt urimelig å dedusere.

Til alle dere som sender mail, meldinger, som ringer meg og kontakter forlaget som ga den ut og som ikke lenger finnes: Det skjer noe. Snart. For denne romanen er ikke ferskvare, den lever og ånder, puster og peser. Senest i dag fikk jeg tilsendt bilde av noen som hadde klart å spore opp et eksemplar, og som var griseglad! Det finnes ikke noe mer givende for meg som forfatter.

fakeomslag

 

Så. Masse skjer i kulissene. Stay tuned, som det heter.

Jeg sluttet å telle dager er ikke død!

Vær så god

Kjære MM.

Jeg skal være snill, siden det er jul. Dette skal du få helt gratis. Du kan få lov å endre på enkelte ord og uttrykk, gjøre det litt mer «deg», men ellers bør du bruke teksten omtrent slik den står, for slik å raskt kunne gjenvinne liten rest av verdighet. Jeg tror jeg har klart en god blanding av elitisme og folkelighet, så det er forståelig og spiselig for alle lag. Siden dere nå har slitt ned det som var igjen, bør det kraftig lut til å rette det opp igjen. Og jeg snakker ikke om at det er svigerinnen din som har ødelagt noe, for det har hun ikke. Hun er i det minste, om ikke alltid klok, så i alle fal full av kjærleik og 100% ærlig. Jeg skulle gjerne sette henne og sjamanen på tronen før dere som faktisk er på vei dit. Beklager, det altså. Drømmen er prideflagget over rekkverket på slottsbalkongen, åpne meditasjonsaudienser og kjærlighet til folket. Det bli i det minste en siste fest med hele landet før monarkiet oppheves og Slottet bli folkemuseum og statsministerrepresetasjonsgemakker.

Men nok om det. Her er det. I motsetning til det dine rådgivere sier, er jeg ganske sikker på at en dæsj ærlighet, selvinnsikt, litt selvironi, men fremfor alt transparens og godvilje, vil hjelpe dere på veien. Bruk dette,  lev etter det, så kanskje, kanskje monarkiet overlever med et snev av tillit og verdighet. Dere som vil være «del av folket» samtidig som dere lever liv som er  latterlig velstående og privilegerte, ikke på noen måte sammenlignbare med noen av det folket dere tjener, får altså her en mulighet til å hente dere inn på en folkelig, ærbar og troverdig måte. Jeg har til og med tatt med noen av dine yndlingsuttrykk.

Vær så god.

Kjære landskvinner og landsmenn.

De seneste dagers avsløringer har gjort at jeg har måttet gå i meg selv på en voldsom måte. Å blir knyttet til Jeffrey Epstein har virkelig gjort at vi har gått runde på ærlig runde her hjemme og i samarbeid med våre fantastiske rådgivere, rådgivere som gang på gang har bedt oss sitte stille i båten når det har trukket til storm. Vi har selvsagt hørt på dem, og det har virket hver eneste gang. Pressen og folk har glemt hvorfor de var provoserte og hva de kritiserte, og vi har kunnet fortsette som vi stevnet. Selv om det har vært en tøff dag her og der, har det likevel gått merkelig lett. Vi kan alltid trekke oss tilbake og beskyttes av vegger på en våre mange eiendommer, av politi og kongelig eskorte.

Men når man blir koblet til en mann hvis forbrytelser vi ennå ikke har sett det enden på, forbrytelser som medfører ufattbare lidelser for kvinner og barn, så har vi sett oss nødt til å virkelig snu hver eneste stein. Det har vært utrolig hardt, jeg har grått skikkelig masse, men det har også vært forløsende.

Som (insert number)-åring ble jeg kjæreste med ham som med tiden skal bli konge i Norge. Konge! (Føles ennå sprøtt å si den setningen.) Jeg visste at det bragte med seg en hel del forpliktelser jeg ikke hadde regnet med, men vekten av pliktene og ansvaret så jeg ikke rekkevidden av. Det medgir jeg. Og det kan heller ikke være spesielt vanskelig å sette seg inn i mine Louboutin: Jeg vant både prinsen og kongeriket, og over natten ble jeg del av en steinrik familie som fikk lønn av staten. Som dere vet er den ikke liten heller. Jeg ble raskt sugd inn i boblen dette livet medfører, og etter hvert som årene gikk forstod jeg også at jeg fikk en makt jeg i begynnelsen ikke helt trodde på, men som jeg nå mestrer til fingerspissene. Og siden jeg menget meg med andre kongelige, ble det naturlig også å omgi meg med mennesker med mye pekuniær makt og tyngde, både fordi dette segmentet mennesket kan matche min egen livsstil, fordi jeg synes pengesterke folk er spennende, men også fordi jeg senere kan ha bruk for økonomisk støtte til prosjekter, og der har jeg som dere vet mange spennende ting på gang.

At en som meg, som er oppvokst i en helt vanlig skilsmissefamilie med helt vanlig økonomi plutselig kunne fråtse i designerklær og vesker i seksti tusen kroners-klassen, gikk nok litt til hodet på meg, selv om alle forstår at jeg må kle meg etter de ulvene jeg faktisk uler sammen med der ute i verden. Etter som årene har gått har jeg kommet mer og mer inn i rollen, samtidig som jeg har krevd å være mer og mer meg selv, gjøre som jeg vil, uansett hvor umusikalsk det måtte være, jeg er nok litt sta, og det har vært mange greier. Det går alltid over, ingen kritikk biter på oss, og bare jeg sitter helt i ro, forsvinner ruskeværet og jeg kan atter stikke det alltid nyfriserte hodet mitt frem igjen. Smile smilet mitt som jeg selv kan se faktisk er ganske vakkert når det av og til er ekte, lese noen bøker og vinne kulturelitens tillit, slik også rådgiverne mine ganske riktig fortalte at var lurt av meg å gjøre. Så er jeg så forsiktig jeg kan inntil neste tabbe, der det hele gjentar seg. Vi mestrer også det til fingerspissene nå; vi gjentar svarene vi har memorert uansett hvilket spørsmål vi får, og når det kommer for femte gang snurper vi sammen ansiktene litt, ser på journalister og reportere med ”hvem er du for plebeier”-blikket, vender munnen nedover samtidig som vi ”smiler” stivt, det for folk til å føle seg bittesmå og skikkelig, skikkelig dumme, og i den lille pausen som oppstår, snur vi ryggen til og sier ”tusen takk”. Funker hver gang. Men selv ikke kultureliten kan se gjennom fingrene med Epstein-kontakt, det skjønner jeg også, faktisk.

Den boblen jeg lever i er så tett, blitt så ugjennomtrengbar, at da prins Andrews intervju rullet over skjermene, skjønte jeg fortsatt ikke at dette kom til å bite meg i rumpa, unnskyld uttrykket. Jeg ser nå at jeg burde ha gått rett ut med pressemelding, vært åpen om alt, så hadde det aldri blitt noe lett mageplask, og den ripen i lakken jeg har fått nå, ville ikke ha oppstått. Tvert imot ville jeg ha forhåndslagret en del goodwill i alle deler av befolkningen. Det var en tabbe.

Slik saken står nå, klarer jeg imidlertid å se det med det blikket dere alle ser det, jeg klarer på et eller annet vis trå ut av boblen lenge nok til å se det dere ser. Og det er ikke pent, det må jeg medgi. Jeg burde ikke blendes av penger i den grad jeg gjør. Jeg burde se gjennom hele min livsførsel, legge all legitim kritikk jeg og vi som kronprinspar har fått på bordet, og se om det er et mønster, en rød tråd. Jeg kommer til å invitere inn flere journalister, og de vil ikke få munnkurv, jeg ønsker virkelig å se hva det er jeg gjør som gjør at jeg fjerner meg mer og mer fra dere. For det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker, som alle andre mennesker, å bli elsket og sett for den jeg er. Samtidig innser jeg at jeg er ekstremt privilegert, så privilegert at jeg knapt kan klage dersom noen kritiserer et klesvalg. Selv om jeg har gjort noen grep ved å selge en del av mine klær, så innser jeg at det ikke er nok. I de voldsomme tidene vi lever i, med store flyktningstrømmer over hele kloden, selve kloden i krise og et velferdssystem hvor flere og flere av de aller svakeste taper i kampen om verdighet, innser jeg at vi må endre måten vi lever på, måten vi kommuniserer på og hva vi gir tilbake til befolkningen som så generøst forsørger oss. Og med vi mener jeg kronprinsparet med barn og hund.

For nå ønsker jeg bare å be om unnskyldning for alle unnamanøvrer vi har foretatt oss. Det er mulig at det er en del av våre handlinger som ikke tåler dagens lys, selv om de ikke er forbudte. At vi har blandet våre roller inn i og sammen med handlinger og mennesker som ikke gagner verken monarkiet eller våre fremtidige roller som monarker. Men fremfor alt vil jeg si at jeg er fullstendig klar over hvem som betaler for våre privilegier, og det skulle bare mangle at vi ikke svarer for oss når vi blir presset, selv om svaret kanskje ikke er det folket forventer eller ønsker. Og selv om vi vet at vi kommer dårlig ut av det. Om vi har lært noe av dette, er det nettopp det. Vi lover også full åpenhet om alle detaljer i vår kontakt med Epstein, og skal besvare alle spørsmål uten å falle for fristelsen å dukke unna. Det har dere og vi fortjent, det norske monarkiet og den norske stat skal selvsagt ikke forbindes med pedofili, ulovlig prostitusjon av mindreårige, menneskesmugling og stor menneskelig nød. La meg begynne med dette: Jeg er voksen, jeg har internett, jeg har pc, øyne, common sense og egen vilje, jeg er arbeidsgiver og kronprinsesse; uansett folkene vi har rundt oss: Selvfølgelig ligger det hele og fulle ansvaret hos meg og ingen andre. Jeg kan garantere at ingen må gå.

Sammen med dere skal vi bli bedre. Jeg lover.

 

MM

 

RASISMENS POETIKK av Guro Sibeko

 

Jeg har lest «Rasismens poetikk» av Guro Sibeko. Jeg lurer på om det er den viktigste boken som har vært utgitt i 2019. Det er i alle fall den beste boken Guro Sibeko har skrevet. Noensinne. Synes jeg.

 

Skjermbilde 2019-11-06 kl. 20.07.30

 

«Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg bruker er de beste, men jeg har gjort så godt jeg kan.»

 

Om vi alle tenkte litt sånn før vi uttalte oss muntlig eller skriftlig, er det garantert at vårt debattklima hadde sett annerledes ut. Men det kan også godt hende at det hadde vært mulig for oss å gå dypere inn i hva rasisme, eller den systematiserte rasismen, egentlig handler om. Altså, til beinet, inn i margen. Jeg trodde jeg visste. Jeg trodde jeg hadde kontroll på hverdagsrasismen og hvor jeg befant meg i dette landskapet. Å lese «Rasismens poetikk» gjorde meg smertefullt oppmerksom på at jeg, selv om jeg prøver så godt jeg kan, ikke får det til ordentlig. Hovedgrunnen til det er at jeg er hvit. Jeg har ikke kjent det på kroppen. At jeg ikke har kjent det på kroppen, betyr ikke at jeg ikke har trodd på fortellinger, korrigert folks uttalelser eller lagt meg i disputter. Det har ikke hindret meg i å ta i forsvar eller rope om det både i verden og i sosiale medier. Hell; det er så viktig for meg at jeg er i ferd meg å ferdigstille to romaner om det akkurat i disse dager. Full kontroll, liksom.

Men jeg har ikke det. Jeg faktisk ikke kjent det på kroppen. Jeg kan ha empati herfra til evigheten, det hjelper meg bare så langt.

Jeg har  blitt kalt forbannade italianos-fittos, jeg har fått beskjed om å komme meg tilbake til drittlandet jeg kommer fra (Italia) og slutte å tro at jeg kan bare komme her og ta jobbene fra folk. Da var jeg fem år og befant meg ved en kiosk for å kjøpe godteri for en femmer, mannen som sa det var voksen. Sånn holder folk på, og i mye verre grad. En gang ble jeg til og med kalt for pakkis, selv om jeg er skikkelig hvit italiener. At «pakkis» var det verste skjellsordet som kunne brukes mot meg, sier litt om den systematiserte rasismen, den mange mennesker, deriblant samfunnsdebattanter, kan berolige oss med at ikke finnes. Men det har ikke satt seg som et traume i kroppen min. Snarere har det fremkalt latter eller lugging, alt etter hvor i livet jeg opplevde det. Stort sett fremkalte det latter. At jeg kan le av det, kan jeg ene og alene fordi jeg har vært så heldig (ja, uten anførselstegn) å bli født i en kritthvit kropp. Ordene har kanskje såret meg eller berørt meg, men de har ikke satt seg i blodet, i hodet, i kroppen, i nervene. Finnes ikke et gram av traume. Ikke bare fordi er hvit, men også fordi jeg ikke har hundreår av slaveri, raseteori, drap, voldtekt, kolonisering og alle mulige former for overgrep nedfelt over så lang tid, gjennom så mange generasjoner, at traumene er blitt del av mitt DNA. At min kropp er hvit, har gjort at jeg kan vifte av idiot-uttalelser, peke, le, latterliggjøre. Om jeg derimot hadde hatt en kropp med rikelige mengder melanin, ville den ha taklet det annerledes, ville den ha reagert, ville latteren ha stoppet i brystet, ville tårene mine betydd noe helt annet.

Hundrevis av år med sosialisering inn i den systematiserte rasismen, hundrevis av år med dem og vi som motpoler, hundrevis av år med bruk av ord og begreper som til slutt har gjort oss blinde, stumme og uten evne til å tale imot, mest fordi vi ikke ser det som er rett foran oss. Det er denne bakgrunnen Guro Sibeko klarer å forklare på en måte som gjør at jeg ikke bare kjenner på sinnet, oppgittheten, traumene. Men også på en dyp skam, en selverkjennelse av at mye av det jeg er, det jeg gjør, det jeg sier … ikke er nok. Systematikken man tror man har oversikt over, er bare et pitte lite del av den større forståelsen. Ikke bare det: Jeg som trodde at jeg var en av de opplyste, en av de som visste, som banket meg på brystet og sa at jeg stort sett gjør ting riktig, jeg er en kriger; jeg møtte meg selv i døra så mange ganger at jeg har digre utposningen i pannen og kramper i magen.

Hvis du tror at du ser den systematiserte rasismen fordi du er antirasist, så finnes det en god mulighet for at du også får deg noen aha-opplevelser mens du leser «Rasismens poetikk».

For denne boken er et knyttneveslag i magen, fulgt av uppercuter og finter du ikke så komme. Grunntonen er både rasende, sår, oppgitt, utslitt, belærende, pedagogisk og ikke minst: Kjærlig. Det er det som gjør at den slår så hardt, og som samtidig gjør at man holder ut å lese videre: Under alt sammen ligger en sterk kjærlighet, og vilje til forsoning. Og den drar deg med, den får deg til å ville forstå.

Det som gjør «Rasismens poetikk» ekstra nydelig å lese er nettopp poesien som gjennomsyrer tekstene, bokstavelig talt: Guro Sibeko er slampoet, og diktene i boken er et slags avbrekk fra hovedteksten, ikke mindre rasende, såre, oppgitte, utslitte, belærende, pedagogiske og kjærlige, men så vakre at det tidvis gjør vondt det også. De glir så elegant og sømløst sammen med resten av teksten og farger den så man kjenner at man faktisk leser noe viktig.

Og apropos vondt: Noen passasjer i boken følte jeg nesten var skrevet spesielt til meg. Tidvis får jeg følelsen av at dette ikke er min kamp, at jeg stikker nesa inn i et område hvor jeg ikke har noe å gjøre, at jeg – som mange sier i diverse kommentarfelt for eksempel i Sagen-gate – er annengradskrenka. (La meg bare slå fast at jeg ikke kan fordra det ordet, for hva betyr det annet enn et degraderende adjektiv uten mening?) Og jeg tenker – som en annen sa i et annet kommentarfelt – at når gikk solidaritet over til å bli annengradskrenkelse?

Hva? Beskyldes jeg for å kjempe en annens kamp? Er alle mine anstrengelser latterlige? Snakker jeg feil når jeg tror jeg snakker rett? Snubler jeg uelegant og uvitende i en kjempesalat når jeg tror jeg er en blodig og krigsherjet valkyrie i kampen for rettferdighet og samhold?

Jeg har så jævla godt av å kjenne på den der, å ta den til meg, reflektere over den, diskutere dem med andre. Jeg har så jævla godt av å gå runde etter runde mens jeg skrutinerer mitt eget språk og mine egne aksjoner. Jeg håper alle som leser også kjenner det samme, det samme behovet for å snakke med noen om det, å diskutere hva det betyr.

For betyr det ikke egentlig at jeg ikke har makt over noe som hvit, at jeg må finne meg i at definisjonsmakten ikke er min, at jeg må overlate den til de med som opplever melaninrikdom og det som følger med på kroppen? Betyr det ikke at jeg blir grundig satt på plass av noen som vet bedre enn meg?

Det betyr noe helt fantastisk: Det betyr at ting er i ferd med å endre seg, sosialiseringen og hundrevis av år med undertrykkende definisjoner er i ferd med å gå opp for meg på ordentlig, en oppvåkning som virkelig merkes på kropp, sjel og sinn, og den innsikten rydder vei for noe nytt, en ny internalisering er på gang, noe jeg håper gir seg uttrykk i ting jeg sier, ting jeg gjør, ting jeg skriver. Jeg kommer til å trå feil igjen, garantert, antagelig har jeg gjort det allerede i denne teksten. Men: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg gjør det med vilje til forsoning og med dyp kjærlighet, ikke til hvit eller melaninrik, men mennesket. Hvis «Rasismens poetikk» forskyver noe i alle som leser den, kan vi være i startgropen på et reelt paradigmeskifte.

Derfor må alle lese denne boken.

Jeg mener helt seriøst at den burde være pensum før man er ferdig på ungdomskolen. Foreldre må lese den. Sjefer. Kolleger. Trenere. Lærere. Artister. Forfattere. Fedre. Døtre. Alle. Tenk om populære bloggere og instagrammere (fikser ikke ordet influ … ) leste den, forstod den og sa noe om den? Tenk om ALLE aviser kjente sin besøkelsestid og anmeldte «Rasismens poetikk»? Tenk om avisene debatterte? Tenkt om ulike folk skrev kronikker om temaet i boken? Tenk om de som kritiserte tanken på den systematiserte rasismen fikk svar og dialog i det offentlige ordskiftet? Tenk om Guro Sibeko ble invitert i pratestolen til Lindmo og fikk snakke i fred, slik andre har fått snakke uten å bli avbrutt, uten å få høylydte tilrop? Tenk om boken ble til en dokumentar? Tenkt om de som har en stemme der ute i verden sa noe om den, eller om det systemiske i hverdagsrasismen? Tenkt om vi kunne krangle om definisjoner uten å ty til stråmann-taktikk og skyttergrav-retorikk?

Jeg er ingen profesjonell anmelder, så denne teksten er kanskje for lang, for kronglete for alt mulig. For meg. Men tenk om alle som leste den likevel delte den på sosiale medier, tenk om den gikk viralt slik at flere tusen mennesker faktisk kjøpte og leste boken? Tenk om «Rasismens poetikk» er en tittel «alle» har hørt før inngangen til 2020. Eller skal vi si senest utgangen av samme år?

Djevelen er i konteksten

Jeg skal la være å kalle dette åpne brevet, eller rettere sagt blogginnlegget, for Kjære Tore Sagen. Det ville være å ta høystatus på tantevis, og det har jeg allerede gjort på Twitter uten at det har vært spesielt kontroversielt eller lagt merke til. Det ville dessuten være å ikke ta deg på alvor som et voksent, tenkende menneske.

Likevel blir jeg nok litt stemoderlig nå, men det er nettopp fordi jeg må ta deg seriøst.

  1. Satire, sier du.
  2. Folk har ikke forstått kontekst, sier du.

Allerede her glipper det. Satire kjennetegnes ofte av at det er smart tenkt, godt timet og piskesnertende utført. Jeg mener ikke å være partypooper, men det du fremførte er jo bare platt og ærlig talt litt putete. (Jeg har hørt hele programmet, ikke bare de delene der du lager apelyder etter å ha sagt at … nei, vet du; jeg kan ikke gjenta). Og det er ikke fordi jeg ikke eier humor, jeg er skikkelig gøyal og morsom. Heller ikke fordi jeg aldri har hørt på Radioresepsjonen, for det har jeg, men det er lenge siden våre veier skiltes rent humormessig. Heldigvis. Og la oss være ærlige: Dere begynner å komme «opp i årene» dere også, det er ikke sikkert at humoren deres travels well gjennom samfunnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg mener at ingenting kan spøkes med, tvert imot; det aller meste kan spøkes med, også rasisme, men når du er ute på usmult farvann er det viktig å holde tunga rett i munnen, samt å ha finesse, timing og intelligens.

Der svikter du, med respekt å melde, på alle punkter.

Smak og behag, humor schmumor, sure kjerring, kan du si.

Vel.

Godt mulig, og du har fått mye tyn og hets, det tyder kanskje på at du har såret noen, støtt noen, gjort noen forbanna? Ikke at det gir noen rett til å være ufine, selvsagt, heller ikke mot deg, men du har fått en del helt grei kritikk også, som du ikke svarer på. Eller: Du svarer. Du sier at programmet blir tatt ned og at du beklager at noen er blitt såret, at du har rammet feil målgruppe, MEN det er fordi det ikke er sett i sammenheng med kontekst.

Hæh?

Da er vi over på 2.

Det at du beskylder dine kritikere for å ikke ha forstått kontekst gjør det ekstra trist å måtte informere deg om at det er du som ikke har forstått konteksten. Akkurat det er ganske ufattelig, siden konteksten har vært der i mange hundre år, konteksten har vært debattert, det har vært skrevet side opp og side ned om rasisme og rasistiske hendelser, forskningsrapporter om rasisme, alt fra slavetiden, via Holocaust, Rosa Parks, ”I have a dream” og Ku Klux Klan, til Benjamin-drapet og mokkamann-skandalen, og tusen på tusen av andre debatter, diskusjoner og hendelser. Ikke minst burde det være kontekst med en regjering som har gjort høyreekstreme holdninger og fremmedfrykt mer stuerent, og med en voksende høyreekstremistisk holdning blant maktmennesker og politikere, med Trump i spissen.

Ordene og analogiene du bruker er gamle, utdaterte, grusomme, forferdelige ikke ulovlige, men i konteksten: Ikke greie å bruke. (Eller for å være mer konkret: Helt uspiselige.)

Det er ikke så veldig lenge siden det ble forsøkt en massakre i en moske ikke så fryktelig langt unna NRK, der rasisten ble overmannet, men ikke før han hadde drept sin adopterte søster som hadde litt mer melanin enn deg og meg. Det er heller ikke lenge siden 77 mennesker ble brutalt drept av en mann med samme type holdninger.

Dette er konteksten du laget din ”satire” i. Du kommer ikke unna det, uansett hva du sier!

Det er helt umulig for meg å forstå hvordan du i det hele tatt har klart å gjennomføre tanken på å gjennomføre uten at det har gått hundre alarmer.

Så.

Jeg skal ikke bare kritisere og klage. Jeg skal forsøke å være konstruktiv. For det jeg håper, er jo at du legger deg langflat, lytter (ikke bare til meg, men til den voldsomme protesten, som IKKE handler om at ting er tatt ut av kontekst), er ydmyk, ikke bare tenker på din egen krenkelse, og går ut og sier noe fornuftig som er ment til å skape forsoning fremfor dritt. Som ikke handler om deg og ditt, men om en mye større helhet og kontekst.

Jeg er forfatter. Jeg lever av ord. Jeg vet at ord har betydning. Alle vet at ord og språk er makt. Ord og språk er det vi har som skal bringe oss nærmere hverandre, ord er det viktigste middelet vi har for å uttrykke oss, enten det nå er humor eller alvor. Kontekst avgjør, det har du helt rett i. Men konteksten er større en et studio i NRK, og tre voksne menns barnlige prompehumor.

Guro Sibeko har akkurat sluppet boken ”Rasismens Poetikk”. Helt i begynnelsen står det noe om terminologi, som i aller høyeste grad tar hensyn til kontekst.

Jeg siterer:

”Ord er viktige. Vi ser verden gjennom dem, og derfor forandrer vi også verden litt hver gang vi bruker dem.

Jeg forsøker å være forsiktig med ordene jeg bruker når jeg snakker om rasisme. Jeg prøver å velge ord som virker, men som sårer så lite som mulig. Det er ikke sikkert at ordene jeg har valgt er de beste, men jeg gjør så godt jeg kan.”

Om du hadde tenkt litt mer på den måten før du gikk i gang, ville du kanskje ha tenkt deg om to ganger og brukt andre ord, eller en helt annen idé. Du hadde muligheten til å bruke andre ord, du hadde muligheten til å si noe viktig til et stort publikum, og samtidig være morsom. I stedet valgte du noe platt, enkelt, fordummende og polariserende, uten å ta hensyn til noe som helst kontekst. (Jeg er dritlei det ordet nå, men det var du som bragte det inn.)

Det hadde vært så kult om du kom ut og sa: ”Faen, Sibeko har rett. Dette har jeg ikke tenkt på. Jeg er antirasist, men jeg har aldri sett det på denne måten, det gjør vondt, men det er lærdom i det. Jeg ber alle jeg har såret uforbeholdent om unnskyldning.”

Jeg holder ikke pusten, for å si det sånn. Det holder om jeg har nådd frem med et pittelite poeng. Og om jeg ikke har nådd frem med en dritt, og du mener jeg at også jeg joiner et hylekor, et ekkokammer, eller hva som helst for ikke å ta innover deg noe som helst, har du sikker registrert at jeg ikke har nevnt Greta Thunberg-greiene dine. For hva er vitsen med å redde kloden hvis det bare skal være rasstapper igjen på den?

Bøkhøsten i gang!

I dag presenterte Gyldendal Norsk Forlag en spennende høstliste, og bokhøsten er dermed i gang for fullt. Også for meg.

Jeg hentet mitt første eks av I morgen forleden. Det er fortsatt stas å få møte den ferdige boken for første gang, selv om det er den syvende. Jeg håper og tror at jeg aldri blir så blasert at det blir sånn «Ok, på’an igjen».

Nå starter kriblingen i magen: Går den under radaren? Blir den anmeldt? Og om den blir; slakt? Eller lik? Jeg er jo fornøyd med å være god nok, men jeg håper alltid på å være litt mer denne gangen. Og hvorfor skriver jeg alltid så alvorlig og mørkt, kommer det til å bli poengtert? Treffer jeg målgruppen, unge folk som sliter, eller kjenner noen som gjør?

Når vet man egentlig at nok er nok? Hvor mye må man egentlig tåle?

Forelskelsen som starter som en soloppgang, man har ikke sjans til å oppdage mørket som kommer krypende før det er for sent. Man elsker, vil bli elsket, og kjærlighet gjør blind. Snart stiger jo solen igjen, håper man. I morgen blir alt bedre.

Dette er altså en roman om et usunt forhold mellom to unge mennesker. Under det tilsynelatende vellykkede ytre ligger et mørke og lurker. Det man kan kjenne som en forbigående ekkel klump i magen. Det uforstående kommenterer, uten egentlig å vite hva de er vitne til. Når kritikken kommer, forsvarer man forholdet med nebb og klør. Håpet om kjærlighet er der alltid, egne valg har ingen andre noe med. Når alt kommer til alt: Hvem vil ikke bli elsket? Og: En psykopat blir det ikke over natten.

Ja. Mørkt. Men nødvendig for meg å skrive. Derfor er det på sin plass å høyde bredt når man møter I morgen for første gang.