I dag presenterte Gyldendal Norsk Forlag en spennende høstliste, og bokhøsten er dermed i gang for fullt. Også for meg.

Jeg hentet mitt første eks av I morgen forleden. Det er fortsatt stas å få møte den ferdige boken for første gang, selv om det er den syvende. Jeg håper og tror at jeg aldri blir så blasert at det blir sånn «Ok, på’an igjen».

Nå starter kriblingen i magen: Går den under radaren? Blir den anmeldt? Og om den blir; slakt? Eller lik? Jeg er jo fornøyd med å være god nok, men jeg håper alltid på å være litt mer denne gangen. Og hvorfor skriver jeg alltid så alvorlig og mørkt, kommer det til å bli poengtert? Treffer jeg målgruppen, unge folk som sliter, eller kjenner noen som gjør?

Når vet man egentlig at nok er nok? Hvor mye må man egentlig tåle?

Forelskelsen som starter som en soloppgang, man har ikke sjans til å oppdage mørket som kommer krypende før det er for sent. Man elsker, vil bli elsket, og kjærlighet gjør blind. Snart stiger jo solen igjen, håper man. I morgen blir alt bedre.

Dette er altså en roman om et usunt forhold mellom to unge mennesker. Under det tilsynelatende vellykkede ytre ligger et mørke og lurker. Det man kan kjenne som en forbigående ekkel klump i magen. Det uforstående kommenterer, uten egentlig å vite hva de er vitne til. Når kritikken kommer, forsvarer man forholdet med nebb og klør. Håpet om kjærlighet er der alltid, egne valg har ingen andre noe med. Når alt kommer til alt: Hvem vil ikke bli elsket? Og: En psykopat blir det ikke over natten.

Ja. Mørkt. Men nødvendig for meg å skrive. Derfor er det på sin plass å høyde bredt når man møter I morgen for første gang.

Det er veldig lenge siden denne siden er blitt oppdatert, og det har sine helt naturlige grunner. Kortversjonen er at jeg etter en bilulykke i 2003 har hatt mye senskader, noen er blitt verre med tiden. De siste syv årene har vært en rent helvete, for å si det rett ut.

Uten skrivingen er jeg jammen ikke sikker på jeg ville ha fikset det. Skriving, og selvsagt familie og venner som jeg elsker så høyt. Jeg har et helt unikt nettverk, der. Jeg benytter anledningen til å si tusen takk for støtten, dere vet hvem dere er, for tålmodigheten. Tusen takk for at dere ikke skyver meg unna, selv om jeg må kansellere et møte, et treff eller en aktivitet for n’te gang, uten annen forklaring enn at jeg «ikke er helt på topp». At dere ikke har gitt meg opp, betyr mer enn dere kan begynne å forstå. Det å tryne så jævlig i livet, og så utelukkende ha et nettverk rundt meg som aldri tømmes for klemmer. Det betyr ALT. Et ydmykt og takknemlig takk herfra. Jeg vet, tungt, men det måtte sies.

Ting går i bølgedaler for oss alle, akkurat nå er jeg på vei opp på en form for topp. Jeg begynner altså å se et slags lys der fremme, ting vil gå opp og ned resten av livet, og jeg har akseptert det. Og når jeg i perioder klarer å gjøre det jeg liker best, å skape, så er det jo grunn til å rope hurra og dobbelthurra!

Det første som skal skje er lansering av ny roman, I morgen. Se det fine omslaget!

(Les mer om den her)

Kjenner at det begynner å kile litt i magen, men har ikke så veldig høye forventninger. Ungdomslitteratur har alltid blitt stemoderlig behandlet i pressen.  Jeg skriver for unge voksne og jeg skriver for voksne. Det er en liten, men distinkt forskjell på de to målgruppene rent litterært, og ganske stor på de fleste andre områder. Men i bunn og grunn ønsker jeg å skrive gode romaner. At jeg føler jeg har noe å si til unge voksne, også til voksne, som krever to forskjellige grep, er jo bare utrolig spennende og utfordrende.

Alt i alt gleder jeg meg til bokhøsten, som alltid inneholder så mye bra. Jeg har så mange flinke kollegaer som kommer med bøker, jeg gleder meg veldig til å feire alle.

Jeg foretok en fantastisk reise til USA i sommer, blant annet var jeg i Joshua Tree, et ørkenlandskap og et sted jeg har drømt om å dra til i mange, mange år. Det er uten sidestykke det mest inspirerende stedet jeg har vært på i mitt liv, ideene fløt og det hemmelige prosjektet som har vært i gjære i noen måneder begynte å ta form. Det er mulig det er litt klisjé, men å være på et slikt sted gjør noe med tankerommet mitt, det er akkurat som det utvides og strekkes. Jeg klarer å tenke lengre tankerekker, hele meg blir større. Jeg kan ikke si mer om selve prosjektet, da det er flere involverte parter, og ingenting er satt i stein, men hyler ut så snart det er noe å hyle. Om det blir realitet har jeg bare ett ord: Awesome!

Foto: Heidi Helene Sveen

Inspirasjonen fulgte meg til Key West. Vanskelig å ikke la seg inspirere av dette:

Der  sendte jeg reisefølget på utflukt, (okei, kan hende jeg hadde et snev av salmonella som gjorde at jeg måtte holde meg i nærheten av … eh, bassenget),  og der tok nytt skriveprosjekt plutselig form:

Så.

Nå kommer altså I morgen, det er bare noen korte uker igjen til den er ute i verden. Det blir fint og rart, som alltid. Og det er så mange som skal takkes på veien. En stor takk til alle rundt meg, men først og fremst en stor takk til Gyldendal Forlag og redaktøren min, Cecilie, som alltid oppmuntret meg og aldri ga meg opp. Gyldendal Forlag har det jeg mest av alt har søkt gjennom forfatterskapet mitt: En egen evne til å stå opp for og ta vare på forfatterne sine. Det er en stor inspirasjon.

Så snart starter mitt neste skriveprosjekt:

Å gi ut to romaner omtrent samtidig, den andre en prequel til den første. En roman for unge voksne, en voksenroman. Liten, men ikke ubetydelig distinksjon der, altså, på flere nivå.

Jeg sluttet å telle dager har altså gjort entré, exit og en re-entré på bestselgerlisten, og det er det jo bare å juble voldsomt for. Jeg håper selvsagt at det fortsetter og fortsetter …

Det er lagt ut knallgode blogganmeldelser (noen kan du lese her, her og her), og jeg får stadig mailer om hvor beveget og rørt folk blir når de leser. Det er ikke annet en helt fantastisk strålende. Hva mer kan en forfatter ønske seg, liksom.

Og nå skal jeg altså bokbades av selveste Silje Stavrum på Litteraturhuset i Bergen om to dager.

Litteratuhusets hjemmesider.

Arrangør er forlaget mitt, Juritzen og her er invitasjonen som er sendt ut:

Her ligger alt til rette for en prat om historiske romaner, min historiske roman, om lepra, skandalene og det harde livet folk med sykdommen som tidligere gikk under navnet spedalskhet hadde. Ta med en venn og kom innom , det blir ikke bare mørkt. Humor er nødvendig, og vi lover en dæsj!

Da er den ute i verden.

Det har vært en helt fantastisk tur så langt. Det startet med en happening på St. Jørgens hospital. Det har det også blitt blogget om: Her

Det var en meget emosjonell og fin kveld, med mange mennesker og spørsmål etterpå. Å være der, hvor jeg har sittet alene så mange ganger, sammen med alle de som var kommet for å høre om boken, om Berly, og Kari Spidsøen og Armauer Hansen, var helt utrolig. Grete Eilertsen, kurator og guide ved St. Jørgens hospital hadde sammen med leder gjort dette mulig, og begge var hjertelig tilstede, og besvarte spørsmål der jeg følte at min kompetanse var på gyngende grunn.

Så har tilbakmeldingene begynt å tikke inn, og foreløpig er de veldig bra. Selvsagt er jeg forberedt på kritikker som ikke er like positive, sånn er det å være forfatter, men foreløpig tar jeg med meg det jeg kan av alt det fine.

Så å våkne opp til dette i dag – min bok på bestselgerliste! – har vært spektakulært stilig. Alt som er bra må nytes i gode drag.

Jeg sluttet å telle dager er der ute. Den er ikke min lenger, ikke mitt prosjekt. Nå skal noen andre ta med seg boken og lage dens narrativ i verden.

God tur, boken min!

Jeg har ventet i fem år for å kunne gi denne nyheten.

I 2007 møtte jeg tilfeldig Mari Maurstad da hun på kort varsel – antagelig som den eneste i Norge som kan hoppe rett inn i en Bertold Brecht-oppetning nesten uten å øve – måtte ta over hovedrollen i Tolvskillingsoperaen, hvor mannen min da hadde en rolle. Det ble selvfølgelig snakk om hennes fadderorganisasjon, Zulufadder, og siden Mari verken er tapt bak en vogn eller går sakte med snakketøyet, var mannen og jeg straks faddere.

Mari i lek – alltid med latter og livsglede

Det ene tok det andre, og jeg tok i et tak da julekortene skulle sendes ut. En dag vi pratet på telefonen, sa Mari at hun  manglet frivillige akkurat da, noe som var uvanlig. Tanker går veldig, veldig kjapt, de er mer bilder enn ord. Bildene som føk forbi var de fra min ungdom, der jeg skulle ut og redde verden. Så skjedde livet, barn og hverdagsliv. På akkaurt dette tidspunktet var livet relativt rolig, barna var blitt såpass gamle at de kunne klare seg brillefint uten mor i noen måneder, og mannen var turnéfri.  «Løgnere» var akkurat kommet ut – det passet på alle måter. Det tok omtrent tre sekunder, så sa jeg til Mari at jeg var ledig. Tre uker senere ble jeg hentet i Durban av lederen for Zulufadder i Eshowe, Silvia, uten alle de nødvendige vaksinene, fordi tiden ikke hadde strukket til.

Utallige er de som har sagt det før meg, men å lande i Afrika var som å komme hjem.

Arbeidet begynte umiddelbart. Jeg ble utstyrt med en maurbefengt pick-up, som faktisk aldri sviktet meg, tross maurenes iherdige forsøk på å sabotere alt i den bilen, og tross evnen til å kjøre meg fast overalt. Et fantastisk og stort øyeblikk var da jeg fikk møte det ene fadderbarnet mitt for aller første gang. Jeg måtte  jobbe for ikke å gråte, hun var dødssjenert. Det var kleint og rart, men mest fint. Og herregud, så vakker hun var!

Mitt første møte med eget fadderbarn.

Zulufadder arbeider med barn som er HIV-smittet, syke av AIDS ellere foreldreløse (de fleste har mistet foreldrene i sykdommen). Mange av dem bor med slektninger eller besteforeldre, eller begge. For som regel bor de mange på svært lite plass. Hvis de har noen plass i det hele tatt. Organisasjonen arbeider hands on med alle barna og familiene deres. Et fadderbarn får et eller to måltider hver dag i mathallen, mat (basisvarer og sanitævarer som skal dekke en hel husholdning i en måned) ved utdeling en gang i måneden, skolesaker og skoleuniform, samt at de får betalt skolepenger slik at de kan gå på skole. I tillegg er Zulufadder engasjert i en rekke lokale tiltak, samt at de tar initiativ og gjennomfører det samme. Det bygges barnehgaer og haller hvor det er plass til barna og matutdelingene, samt at Zulufadder forsøker å gjøre noe med sanitære forholdene på stedet. I tillegg velges det ut familier som får nye hjem. Det er fryktelig vanskelig, for det er de aller fattigste som blir prioritert, noe som kan virke umulig da alle etter vår definisjon ikke bare er fattige, men så langt under fattigdomsgrensen at grensene rett og slett viskes litt ut.

Her jobbet jeg altså som frivillig i noen måneder i begynnelsen av 2008. Og som den eneste frivillige – bortsett fra to jenter som var på arbeidsuke-oppdrag – ble det meget variert, for å si det mildt. Alt fra å besøke og registrere barn, kjøpe klær, madrasser og tepper til trengende, til å stelle væskende sår og blir invitert med på jomfrutesting. Men tross mye elendighet, lidelse og sorg, er det også en befriende glede å være sammen med disse menneskene, barn som voksne. Her har vi noe å lære når det gjelder evne til å le, til å se fremover, til å danse, leke, smile, hoppe, sprette og ikke minst: Være nær.

Når det skal lages mat til så mange barn, trengs det riktig verktøy. Popi, verdens skjønneste.

De lokale kvinnene som jobber frivillig, og har gjort det i mange år, kunne fortelle at det var en stor forskjell fra før og etter Zulufadder startet sin virksomhet. Barna ble mer energiske, våkne, lekne, og fikk et helt annet ståsted når det gjaldt å klare å gå på skolen, og henge med i undervisningen. Da mitt opphold nærmet seg slutten, begynte det å forme seg noen tanker i hodet. Alt jeg hadde sett, som er for langt til å forklare her, alt jeg hadde opplevd, alt pekte mot en retning, og den heter opplysning. Man kan ikke komme fra et vestlig velstandsliv og belære folk og fe. Det er ikke bare respektløst, men det er også kunnskapsløst. Nettopp kunnskap er det som skal til for å endre ting til det bedre, kunnskap og utdannelse. Det er ganske umulig når du er sulten eller syk eller begge deler, og dessuten helt uinteressant. Men når primærbehovene er relativt dekket, finnes det rom for å utvide rom for tanker, kreativitet og fremtidstro. Endring tar tid, derfor må man plante noe som er bestandig, eller så bestandig som det er mulig.

Et bibliotek måtte være faktastisk. For ikke er det bare ethvert barns rettgihet å vokse opp i trygghet, men barn har også rett til tilgang på kunnskap og bøker.

Men det er klart, en ynkelig forfatterøkonomi kan ikke bygge hus. Jeg trengte hjelp. Jeg måtte samle inn penger. Men jeg ville bare bli én av mange som skulle samle penger til et godt formål, jeg trengte noe mer, noe større, noe som hadde mer betydning enn bare inntekten. Siden jeg selv er forfatter var det ikke langt til neste tanke.

En antologi. Skrevet av forfattere som donerte tekster. Hvor all inntekt utelukkende skulle gå til bygging av bibliotek. Det store spørsmålet var om jeg ville få nok forfattere til å tenne på ideen. Allerede før jeg dro fra Eshowe, i april 2008, tok jeg kontakt med tre forfattere. De sa øyeblikkelig ja. Det var Tom Egeland, Anne B. Ragde og Torgrim Eggen. Med disse kanonene på papiret, tok jeg kontakt med Gyldendal, som også umiddlebart  sa ja, godt hjulpet av at jeg kanskje – bare kanskje – var vel eplekjekk i forhold til antall deltagere jeg hadde planer om å få med meg. Alle jeg spurte sa ja.

Jeg sier det én gang til: alle jeg spurte sa ja.

Jeg er virkelig ikke i nærheten av noe som engang ligner på en selger, så på et eller annet mystisk vis har jeg fått kloa i et tryllemiddel som fikk alle til å bare ja’e. Aner ikke hvor det er blitt av, skulle gjerne hatt mer av det, men det nok brukt opp.

Slik ser den ut, antologien vår:

Det var én som sa nei, hun hadde ikke tid. Henne vil jeg rette en spesiell takk til. Unni Lindell. Hun var i en av sine sedvanlige skriveisolasjoner, i sluttfasen av en roman, hun var veldig positiv til det hele, men hadde rett og slett ikke tid. I stedet donerte hun 30.000 kroner til prosjektet. Det spørs om det hadde blitt noe bilbiotek uten det.

Det er vanskelig å forklare for mennesker som ikke har jobbet eller vært på disse stedene at ting tar tid. I Afrika er det ikke bare mañana, men i overmañana og mer til. Men selv om ting tar tid, av tusen forskjellige grunner, blir ting til etter hvert likevel. Det har tatt fem år. Men nå står det der, biblioteket i Simunye i Sør-Afrika. Det er ikke til å stikke under verken stoler eller bord at jeg er så rørt at det nesten er litt vanskelig å skrive noe fornuftig. Så jeg skal la være. Nyt bildene i stedet. Men først:

Tusen takk, Unni Lindell for den generøse pengegaven.

Tusen takk, Anne B. Ragde, Torgrim Eggen, Tom Egeland, Lars Saabye Christensen, May Grethe Lerum, Tor Åge Bringsværd, Levi Henriksen, Gaute Heivoll, Bror Hagemann, Helene Uri, Brit Bildøen, Ingvild Rishøi, Harald Rosenlöw Eeg, Tom Lotherington, Rønnaug Kleiva, Linde Hagerup, Roger Pihl og Øystein Hauge for grenseløs positivitet og vilje til å dele egne tekster.

Tusen takk Kari Marstein (redaksjonsjef Gyldendal) som sa ja til prosjektet og Trude Rønnestad (redaktør Gyldendal) som ga meg gode råd i redigeringen av antologien.

Se hva vi har gjort!