Nyutgivelse og … film?

Jeg sluttet å telle dager: Herregud, så mye denne romanen min har vært gjennom siden utgivelsen i 2014!

Først ble den, mot min vilje, lansert som en dameroman. Hva nå det enn betyr; i denne sammenheng var det i alle fall ikke positivt. Jeg hadde jobbet med den i 12 år, gjort intensiv research – en av arkivarene på Lepramuseet mente at ingen hadde vært gjennom hele arkivet i like stor grad som meg. Mine behandskede hender har holdt i papirer skrevet og signert av selveste Gerhard Armauer Hansen nesten hundre og femti år tidligere! Det er helt spesielt. Jeg har gått inn i materien, pun intended, jeg har funnet tilbake til Kari Nielsdatter Spidsøen, som levde på Pleiestiftelsen 1, og som ble utsatt for et helt jævlig eksperiment av den selsamme Armauer Hansen: Han ville se om han kunne smitte en pasient som hadde den glatte formen for lepra (Kari), med den knutede formen. Dermed stakk han en stærnål inn i en pasients knute, ekstraherte væske, fikk noen til å holde fast Kari Spidsøen som mot sin vilje (duh!) fikk stukket nålen inn i det friske øyet. (Hun var nesten blind på det andre.)

Jeg tuller ikke: Dette har skjedd på ordentlig.

Lang historie kort: Kari anmeldte doktor Hansen, det ble rettssak og han ble fradømt retten til å behandle pasienter. (At jeg har funnet papirer datert etter dommen falt, med Hansens underskrift, som viser det motsatte, er en annen sak.) Den fattige, syke, nesten blinde kvinnen Kari, vant over den mektige rockestjernen doktor Hansen. Det er feminisme! Det er pasientrettigheters første, spede begynnelse! Det er historie! Historie fra vår nære fortid som er i ferd med å forsvinne ut av vår kollektive hukommelse. Det er riktignok en roman, men med elementer av virkelige hendelser, det er en roman om hva som kan ha skjedd og om hva som faktisk skjedde. Det er ingen dameroman.

Jeg ble oppgitt og provosert over at romanen min ble behandlet så stemoderlig, og skrev derfor denne kronikken. Her bærer jeg meg over at menn kan skrive historiske romanerom menn og bli hyllet for å bringe glemt historie tilbake i lyset, mens jeg, som gjør det samme, bare om kvinner, får gjesp og skuldertrekk og ikke så viktig. Jeg gir eksempler på mannlige forfattere (blant annet KOK) som har gjort det samme til unison hyllest, der opplevd litteratur blir allmenngyldig, og skulle du ha sett: Kronikken er illustrert med bilde av … Karl Ove Knausgård!

 

Skjermbilde 2020-04-30 kl. 16.20.57

Faksimile av kronikk, Dagbladet 3.9.2014

 

Jeg mener, jeg elsker fyren, det er ikke hans feil, men alvorlig talt. Det er jeg som skriver kronikken, men jeg er åpenbart like klikk-worthy som KOK, jeg ser den. Jeg tåler kritikk, si gjerne at boken er dårlig, men ikke parker den på en hylle med feil og nedvurderende merkelapp. Vær så vennlig. Jeg trodde vi var kommet lenger enn det?

Jeg skal ikke gå gjennom alt som har skjedd i kjølvannet, annet enn at jeg i fjor overtok rettigheten til verket, idet forlaget jeg ga romanen ut på ble solgt. Det var ikke helt tilfeldig.

Noen uker tidligere tenkte jeg at jeg skulle gå gjennom mailen som er tilknyttet disse hjemmesidene du nå leser, en gmail-konto. Det pleide ikke å være noe spennende der, og etter hvert sluttet jeg å sjekke den. Hvem vil meg noe, liksom. Dessuten er jeg jo på Facebook, og hovedmailadressen min er å finne andre steder.

Det er flaut å si at det lå mange tapte forfatteroppdrag der da jeg endelig fikk det for meg at jeg skulle sjekke den igjen. Oppdragsgivere som aldri fikk tilbakemelding. Jeg holdt på å tisse på meg av skam, og begynte nederst med å svare alle. Det var virkelig, virkelig flaut. Til og med en oversettelse var gått meg hus forbi. Unødig å si at ryktet mitt har gått foran meg, få har svart på mine unnskyldninger, og jeg er ikke blitt kontaktet igjen. Herregud.

Om noen av dere leser dette: Oppriktig unnskyld. Jeg er ikke sånn.

Da jeg hadde jobbet meg oppover i innboksen, og bare hadde én ulest mail igjen helt på toppen, stusset jeg litt. Det så ut til å være fra en kjent regissør og produsent, som lurte på om rettighetene til filmen var solgt. Jeg var helt sikker på at det var noen som køddet med meg, så jeg gikk inn på nettsidene til vedkommende, fant en mailadresse og svarte der, ganske kort og uinteressert, for jeg var sikker på at svaret – om det i det hele tatt kom – ville å være sånn «Hva behager?». Ikke at jeg ikke er blitt spurt om rettigheter før, det blir jo alle forfattere fra tid til annen, men ikke så direkte, og ikke så uimotståelig entusiastisk.

Svaret kom noen minutter senere. Vedkommende fikk tilsendt bok. Vi hadde et møte. Vi drodlet. Vi laget beat sheet. Vi drodlet mer. Corona kom. Rettighetene ble solgt.

Nå vet jeg ikke helt hva som skjer, med corona og tapte oppdrag og tapte inntekter og muligheter og alt, men det er fortsatt intensjoner om å lage film. Det ligger bare et godt stykke frem i tid. Regissøren elsker boken, elsker fremlegget, digger at Kari og Berly (fiktiv hovedperson) kicker rockestjerne-ass, og jeg skjønner det godt. Boken er egentlig skrevet veldig filmatisk i utgangspunktet. Vi er temmelig enige i hovedpunktene, og det er utrolig forløsende og inspirerende å høre en talentfull, profesjonell snakke om innholdet, tvinge meg til å tenke nytt, annerledes, få nye ideer. Virkelig en veldig flink og veldig hyggelig person. Jeg håper det blir film, og jeg håper inderlig at det blir med vedkommende regissør – for en energi!

Så HURRA for det.

Tilbake stod jeg altså med rettighetene til boken, restopplaget ble makulert, og jeg ba om at tittelen ikke lengre skulle være i salg verken som E-bok eller fysisk bok noe sted. Det finnes én bokhandel som har ett eksemplar, men det får være greit. Nå er det jo ikke slik at en evt. film lager veltede kiosker, men uansett ville det være greit at boken var i salg både inntil da, og særlig i etterkant. Jeg gikk derfor i gang med å gi den ut på eget forlag. Det endte ganske fort opp med at jeg la meg i fosterstilling og tegnet ring rundt meg selv i frustrasjon over alt som måtte gjøres.

La oss ta en kort applaus for alt det forlag faktisk gjør med et manus når det er klart fra forfatter. Takk.

«For å få en trykkeferdig fil må filen kodes, og det må … og det koster … og så må du … avtaler med alle bokhandlere … rabatt … fakturering i etterkant … » Andre klarer det helt fint, men jeg gikk altså i knestående. Reiste meg igjen, ringte til en gammel venninne, Myriam, som driver et lite forlag i Vestfold. Det har hun holdt på med i ti år, så jeg tenkte at hun kanskje hadde noen kontakter som kunne fikse dette litt billigere enn det så ut til å være i Oslo. Det hadde hun. Hun tegnet, fortalte, anbefalte, og avsluttet med å si: «Men hvorfor kan du ikke gi den ut hos meg?»

Først ble jeg litt målløs, det kom veldig overraskende. Det burde det ikke ha gjort. For er det ett eneste menneske i denne verden utenom en håndfull, inkludert meg selv og en produsent, som virkelig elsker denne romanen, og som har gitt uttrykk for det da den kom ut i 2014, og som leste den om igjen i 2018, og ga på nytt uttrykk for hvor godt hun likte både tema og roman, så er det nettopp Myriam. I tillegg har hun  fremsnakket denne boken i flere fora over seks år. Det er så opplagt at jeg er litt flau for at jeg ikke kom på det selv, at boken egentlig burde på hos Liv Forlag. At jeg slipper alt arbeidet, alle kostnadene og alle psykiske sammenbrudd, er bare et pluss på veien.

 

Skjermbilde 2020-04-30 kl. 17.37.32

Denne gangen har jeg brukt designeren jeg ville bruke sist: Hege Sjursen/Dugg Design – fantastisk designer, sjekk henne opp!

 

Selvsagt skulle den ut på hennes forlag! Det sier seg selv. Nå kommer endelig boken  til et kjærlig hjem med beboere som vil markedsføre den for det den er: En fortelling fra en mørk periode i vår nære historie, om to kvinner som på hvert sitt vis satte farge på hendelsene, om en ambisiøs forsker som ikke skydde noe for å finne ut av hva spedalskhet egentlig var, hvordan sykdommen virket og hvordan den smittet. To kvinner som får sin oppreisning, 150 år senere. En historisk fortelling. En roman om kvinner, ja, men også om menn. Om hva som oppstår i lukkede rom, i isolasjon, i en verden hvor sykdommen herjer, og folk blir smittet, og man vet litt, men ikke alt. Hvordan det å leve tett  med andre over lengre tid gjør noe med deg, hvordan det å utelukkes fra samfunnet lager sjelelige sår.

Lyder kjent?

Jeg sluttet å telle dager ble plutselig veldig, veldig aktuell igjen. Nå kommer den snart i en bokhandel nær deg. I begynnelsen av juni. Jeg oppfordrer selvsagt til både å kjøpe og lese den. Jeg snakker mye om andre bøker, andres bøker, men nå er det min egen jeg fremsnakker:

Denne romanen fortjener en ny bølge med lesere.

Og mens jeg har ordet: Bokhandlerne fortjener en bølge av mennesker som står i kø utenfor for å gå inn og kjøpe en bok eller to, ikke spill eller pennal; bøker. Det trenger ikke å være min, men det gjør ikke noe om det er det.

Og til alle dere som har sendt meg meldinger i alle kanaler og spurt hvorfor  det er ikke mulig å få fatt i boken: Takk for inspirasjonen til å gjøre alle bevegelser som til slutt førte meg til Myriam og Liv Forlag og et nytt pocketliv.

Kjenn deres besøkelsestid, da, apropos køer utenfor bokhandlerne.

 

Skjermbilde 2020-04-30 kl. 17.37.45

 

Så ses vi kanskje på kino en eller annen gang i fremtiden?

 

 

Romanen som nektet å dø.

Bøker er ferskvare.

Feeeil!

Noen bøker er kanskje ferskvare, men de fleste er det ikke. Jeg sluttet å telle dager er det i alle fall ikke.

Kort fortalt handler Jeg sluttet å telle dager om Berly Marie Olsvik som blir tuppet på hodet ut av hjemmet sitt og inn på St. Jørgen hospital i Bergen når det blir avdekket at hun har lepra. Lepra er bedre kjent som spedalskhet for de aller fleste. Hun blir adskilt fra sine barn, mister hjem og selvstendighet, seg selv. Hun må forlate at hun vet og kjenner til og dra helt alene til et sted hun ikke kjenner noen, uten støtteapparat, uten å vite hva som skal skje. Smak litt på den.

Historien om Berly er ikke unik; på slutten av 1800-tallet måtte man på et dertil egnet sykehus om man fikk lepra, fordi mannen som oppdaget leprabasillen, Gerhard Armauer Hansen, også kunne bevise at det var smittsomt.  (Lepra blir også kalt Hansen’s disease). Dermed fikk han gjennom et mandat om å finne alle leprasyke og internere dem på sykehusene i Bergen for å kunne kontrollere smitten. Av en grunn som så vidt jeg vet ennå ikke er blitt avdekket, var de aller fleste tilfellene av lepra konsentrert rundt Vestlandet, slik radesyken var på Sørlandet.

Å bli separert fra sin familie og stuet inn på et hjem sammen med mange fremmede med denne forjævlige sykdommen som eneste fellesnevner,  var et sjokk for både kropp og sinn. Skammen var så stor for noen at det ble tiet i hjel. Bare spør Jon Almaas, som i programmet ”Hvem tror du at du er” oppdager at tippoldefaren hans ikke planla å stikke av til Amerika, som man antok siden sporene etter ham stoppet der. Han ble innlosjert på hospitalet og døde der. Samme dag som NRK viste akkurat denne episoden, tvitret de også om boken min, Jeg sluttet å telle dager. Og da jeg så programmet, tenkte jeg: Ja. Jeg kunne likegodt ha skrevet den historien som min egen. De fleste historiene om de leprasyke som måtte interneres var tragiske, det handlet om skjebner, liv, identitet som forsvinnet og gradvis byttes ut med en fellesidentitet.

Eneste forskjellen er at jeg har skrevet inn to personer som har levd: Kari Spidsøen og Gerhard Armauer Hansen. Sistnevnte utførte et horribelt eksperiment på førstnevnte (viktig del av handlingen i romanen min), noe som ble rapportert inn. Rettsak ble holdt, og Gerhard Armauer Hansen ble fradømt retten til å behandle pasienter, men fortsatte å være overlege for den spedalske syke til sin død. Jeg har dessuten vært gjennom «hele» lepraarkivet, og har sett at han har undertegnet dokumenter som gjelder pasienter, så helt borte ble han ikke tross dommen.

Alt dette er gammelt nytt, og kanskje nettopp derfor er denne mørke del av vår forhistorie i ferd med å forsvinne fra vår kollektive hukommelse. At resultatet av rettsaken kan sies å være starten for det vi i dag kaller pasientrettigheter, er ikke helt urimelig å dedusere.

Til alle dere som sender mail, meldinger, som ringer meg og kontakter forlaget som ga den ut og som ikke lenger finnes: Det skjer noe. Snart. For denne romanen er ikke ferskvare, den lever og ånder, puster og peser. Senest i dag fikk jeg tilsendt bilde av noen som hadde klart å spore opp et eksemplar, og som var griseglad! Det finnes ikke noe mer givende for meg som forfatter.

fakeomslag

 

Så. Masse skjer i kulissene. Stay tuned, som det heter.

Jeg sluttet å telle dager er ikke død!