Unge voksne. Jepp, det er faktisk en greie.

I desember var jeg så heldig å få gjeste podcasten til Arne Svingen, Svingens barnebokverden. (Et helt fantastisk konsept, btw.Arne Svingen, nå aktuell med sin bok nummer … 100 (!), har gjort ekstremt mye for litteratur for barn og unge, og er spesielt opptatt av gutta.)

IMG_6389

Jeg fikk æren av å gjeste podcasten Svingens barnebokverden sammen med Magnhild Bruheim. En fantastisk fin opplevelse. Sjefen selv bakerst, der.

Et av spørsmålene jeg fikk var hva man kunne gjøre for å fremme litteraturen for unge voksne, eller YA-segmentet, som det også kalles. Jeg synes ikke jeg svarte godt nok på det, og nå som det litterære råd i NBU har uttalt at de synes det er for få som skriver for unge voksne, synes jeg det er på sin plass både å poengtere at jeg har fremmet og skrevet for dette segmentet flere år, at dette faktisk er et ”segment” som fortjener dedikerte forfattere og at vi som skriver for unge voksne faktisk finnes. Men er det korrekt at vi er  få?

Jeg skal selvsagt ikke fortelle hvordan andre forfattere definerer sine romaner, jeg kan bare snakke for meg selv. For egen del skriver jeg for de som er i skjæringspunktet mellom ungdom og voksen, uten at det alltid er enkelt å stadfeste eksakt alder fordi det  blant annet handler om modenhet. Modenhet generelt, men også lesemessig. Noen er vant til å lese mye, andre ikke. Man modnes dessuten som person på ulike tidspunkter, alt er like normalt og alt er såre vel. Noen konkret alder på hva unge voksne representerer, er dermed vanskelig å definere. Når det gjelder hva man liker å lese, er det enda vanskeligere å definere en konkret alder, noe jeg ser også forlagene strever med, antagelig av ulike grunner. Selv mener jeg at dette ligger på alt mellom femten og tjue år, alt etter leseerfaring og interesse. Uansett er en viss modenhet en fordel, i alle fall om man skal ha utbytte av mine romaner.

Den siste romanen jeg har utgitt i sjangeren unge voksne, I morgen, er det mange veldig unge som liker å lese, men jeg har registrert at underteksten ofte går tapt dersom leseren er for ung. Det underliggende psykiske spillet mellom de to hovedpersonene, konfliktene, det som gjør den mannlige hovedpersonen (Andreas) til en type man skal være på vakt mot, det forsvinner for ganske mange av dem i den yngste sjiktet. Temaet er komplekst og mangefasettert, og små tegn på at ting er galt ligger i måten den kvinnelige hovedpersonen (Ingrid) reagerer på. At noe av forklaringer ligger i Andreas’ tidligere erfaringer og oppvekst, og at Ingrid lever midt i Metoo-paradigmet, blir heller ikke poengtert av de yngste leserne. Nå er det ikke nødvendig å få med seg disse nyansene for å få en god leseropplevelse, selvfølgelig, og flere av dem som har lest den har sagt at den har arbeidet i dem over lengre tid, og at de er mer obs på ting de for eksempel ser i filmer eller i aviser. På den måten har et slags budskap likevel nådd gjennom, selv for de leserne som kanskje ikke ser de små tingene direkte under lesninger. Men det umiddelbare i underteksten er likevel forbeholdt den litt modnere leseren. Og det er kanskje derfor det er vanskelig å aldersfeste litteratur for unge voksne?

Siden vi altså ikke har en definert tradisjon for YA-litteratur, samtidig som aldersmerkingen kan være slippery slope, er det kanskje ikke merkelig at forlagene nøler med å sette denne merkelappen på litteratur som oppfattes som flytende (dette gjelder selvsagt ikke alle forlag!).

Jeg ønsker med dette å sette fokus på at det faktisk finnes forfattere som skriver i denne ”målgruppen” – hater ordet når det kommer til litteratur, men i mangel av noe bedre – og at det finnes gode bøker med viktige eller mindre viktige emner.

Så hvorfor denne distinksjonen?

Igjen for egen del, er det fordi det er trinn i all lesning. Jo eldre man blir, desto mer erfaring får man, både i livet og i litteraturen. Modningsprosessen foregår gjennom et helt liv, som hvorfor skulle det være noe annerledes for litteraturen? Vi vet jo at statistisk leser menn helst om menn, kvinner om både kvinner om menn. Vi vet også at små barn liker Brillebjørn (Ida Jacksom) fremfor Flytande bjørn (Frode Grytten) av helt åpenbare grunner. Unge voksne befinner seg i en helt egen, liten del av litteraturen, samtidig som de tar inn den definerte ungdomslitteraturen sammen med den definerte voksenlitteraturen. Men de er ikke voksne, og driter antagelig litt i eldre menn som springer til skogs for å finne seg selv, samtidig som de heller ikke er så interessert i generelle fjortisproblemer.

Jeg, og mange andre forfattere, har ved flere anledninger spurt unge voksne hva som er viktig når de leser bøker, utover at de selvsagt må rykkes av det de leser, og svarene er ganske entydige. Som alle andre lesere må også unge voksne på en eller annen måte kunne identifisere seg med hovedpersonen(e) i romanen de leser. Det er egentlig ganske enkelt, noen vil kanskje til og med si helt Captain Obvious. Likevel ser vi sjelden konkret satsing eller profilering. Om en mor, søster, fetter, onkel, bestemor skal kjøpe en bok til en søtten-attenåring, vil vedkommende kanskje treffe blink fordi betjeninger virkelig har kompetanse og skiller automatisk på alder og leserfaring. Men det er mer sannsynlig at man enten gir bort noe som er omtalt, kjent eller noe som virker interessant, uten at mottager nødvendigvis blir begeistret. Av alt vi adapterer fra utlandet, er det over min fatteevne at vi ikke har adaptert konseptet unge voksne som en litterær sjanger.

De færreste forfattere kan leve av bare å skrive bøker, det er ikke noe nytt. Samtidig skjer det enormt mye i bransjen nå, endringer, kanskje til og med paradigmer, endringer i hvordan forlag drives, en økning av selvpubliserte tekster og hva det medfører av konkurranse, men øverst: den enorme konkurransen boken har fra andre medier. For forfattere er det også ”farlig” å låse sitt forfatterskap, blant annet fordi mange forfattere skriver for flere aldersgrupper, det forstår jeg godt. Det er i utgangspunktet et felles ansvar: Forfattere, forlag og de som omtaler litteratur, fra anmeldere til journalister. Jeg holder ikke pusten; hittil er det kanskje én av ti journalister som ikke sier «jeg har ikke lest romanen/om forfatterskapet ditt/om emnet» i intervjusituasjoner, og jeg er ikke en Hanne Ørstavik som bare kan reise seg og si at da kan det være det samme med hele intervjuet, selv om det er fristende. Så at de skal sette seg inn i sjangere og kanskje skrive frem en helt ny tradisjon en er jo egentlig ganske uoppnåelig, særlig siden interessen for og omtalen av litteratur er dalende. Men jeg er forfatter, jeg kjemper for litteraturen, så her er jeg.

Selv har jeg ingen problemer med å si at jeg skriver romaner for unge voksne som en sjanger, og voksne som en annen, fordi jeg er så lat eller fantasiløs at jeg ikke har flere strenger å spille på. Der er forskjell på å skrive for unge voksne og voksne. Jeg har egentlig ikke helt klart for meg hvor dypt det stikker, hvor den ene forlater den andre, for jeg bruker uansett lang tid på å skrive romaner. Den største forskjellen er vel, satt på spissen, at for unge voksne streber jeg etter et voksent språk som er enkelt, mens for voksne forsøker jeg å gjøre det enkle mer intrikat og komplisert både plott- og språkmessig. Men for begge deler gjelder det at jeg alltid forsøker å  løfte arbeidet mitt ved å (tentativt) skrive en bedre bok enn den forrige. Om det i det hele tatt gir noen mening, for det er jo ikke en én til én-greie, heller. Jeg skriver ikke romaner for unge voksne fordi det er enkelt. Jeg får ofte spørsmålet hvorfor jeg skriver for unge voksne, og da svarer jeg at det er fordi jeg har et spesielt hjerte for disse folkene; jeg digger og beundrer unge voksne. De er i ferd med å modnes, de er smarte, de vet ting, de er lynkjappe, utålmodige, samtidig som de ikke har sperrene jeg har, de tenker konsekvens, men lar seg ikke hindre i tenkningen av motsigelser. Unge voksne er generøse, gavmilde, knallharde og kompromissløse. Jeg ønsker at jeg var mer som dem, uansett lar jeg meg begeistre, sjarmere, imponere og inspirere.

Til forlag, til forfattere, til anmeldere, til dere som omtaler og skriver om litteratur (dere blir dessverre færre og færre): Finn forfatterne som skriver for unge voksne. Våg å skille. Skriv om bøkene, om forfatterskapene.

Herved kommer en utfordring til anmeldere og andre som omtaler litteratur:

Plukk gjerne fra hverandre min siste roman for unge voksne, I morgen. Vær så god. Men våg å gjøre det med intensjonen å løfte frem en sjanger: Romaner for unge voksne.

Challenge accepted?