Katastrofestemning, dugnad og Digital litteraturfestival

Vi lever i skremmende, merkelige tider. Da statsministeren holdt sin første pressekonferanse om tiltak vi ikke har brukt i fredstid, ble stemningen apokalyptisk; hvor mange katastrofefilmer har vi ikke sett som starter slik?

 

Skjermbilde 2020-03-30 kl. 11.40.58

De fleste katastrofefilmer er fra USA, men der har de jo en president som har alt under kontroll, så fra nå av er det Europeiske dystopier som kommer til å rule. (Bilde fra internett)

 

Jeg tror vi alle kjenner på en følelse av frykt, hjelpeløshet og redsel for fremtiden, ikke bare for et virus, men for økonomisk kollaps og kaos.

I et slikt klima kommer det verste frem i noen mennesker. Vi skal være forsiktige med å kritisere, for når mennesker er redde, gjør de hva de kan for å overleve. Det er ikke alle som takler frykt likt, og det skal vi respektere. I alle fall til en viss grad.

Det mer gledelige i alt sammen, er å se at mennesker også kan komme sammen og gjøre positive ting for hverandre. Klapping og synging er kanskje litt kleint og klisjé, men det er også en avreagering og en måte å støtte på som er rørende og fin. Det er helt fantastisk at vi kan være kleine, klisjé og på gråten. Vi trenger det.

Og når vi sitter i vår isolasjon og kjedsomhet (snakker ikke for meg selv, jeg kjeder meg ALDRI), hva er det vi tyr til da? Bøker, musikk, film. Bøker, musikk og film som er laget av mennesker som har dedikert store deler av eller hele sitt liv til sitt kunsteriske virke. De fleste utøvende kunstere har nå mistet store deler av sitt inntektsgrunnlag, og jeg tar for meg forfattere, siden det er den delen av kunstfeltet jeg selv tilhører.

Det er vanskelig å leve av forsfatterskap alene; de tjue, tredve du hører om og kjenner til, hører til det øvre skiktet av forfattere som kan leve av å skrive og selge bøker. Jeg vet ikke om det er så mange, engang. Men det i det litterære landskapet fines de fleste av oss underskogen; de mindre kjente og helt ukjente forfatterne – jeg tilhører sistnevnte – som skriver jevnt og trutt, som ikke er mindre ambisiøs eller arbeidssom, men som bare ikke har slått igjennom som det så fint heter. Vi må gjøre andre ting for å tjene til salt, enten ha jobb i en eller annen prosent ved siden av, eller ta oppdrag. Veldig mange i underskogen har oppdrag som sin viktigste inntektskilde; det være seg i skolen eller andre steder. Alle disse har opplevd kansellerte oppdrag over en lav sko de siste ukene, og når inntekten er på et minimum i utgangspunktet, har det for mange blitt katastrofalt.

Enters dugnadsånden!

Vi ser det i alle kunstfelt det er mulig og umulig: Vi tyr til nett og sosiale medier. Vi gjør ting vi ikke tenkte var mulig, og vi gjør det med entusiasme og fornyet mot.

Jeg har nå vært på digital fest. Okei, det ble litt snakk i munnen på hverandre ved forsinkelser, men hallo; det blir det uansett. Drinkene kom og ble konsumert i samme frekvens som en hvilken som helst fest, hodet mitt bekreftet det dagen derpå, og Morgenbladet-quizen ble gjennomført som seg hør og bør. (Vi lever fortsatt på den gangen vi kunne gå inn på Litteraturhuset med hevet hode. Det er lenge siden.)

Jeg har hatt møte hvor vi har diskutert fremgang i frivillig prosjekt.

Og jeg har vært på Digital litteraturfestival.

Min forfatterkollega Kaja Kvernbakken har lenge før Covid-19 gått og ruget på en idé om en digital litteraturfestival.

sek_person_scid_35217

Kaja Kvernbakken. ©Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

 

Da isolasjonen var et faktum, fikk hun fart på ideen, henvendte seg til andre kolleger for hjelp og tromlet sammen til en dugnad for forfattere som mistet inntekt. Det ble invitert til lesemaraton med 21 forfattere på Instagram, der man kunne vippse penger om man ønsket, så ble inntekten fordelt på forfatterne som leste opp. Det var ganske godt publikumsoppmøte, og vi fikk inn en god slump penger som blir viderefordelt. Det ble dannet en redaksjonsgruppe, og konseptet utvikles videre as we speak. Jeg meldte meg selvsagt til tjeneste, jeg vet hvor mye arbeid dette kan komme til å medføre, og selv om jeg også skal lese, er det like morsomt å være med på planlegging og konsept-tenking.

Èn ting er dugnaden for forfatterne, den skal fortsette. Men la oss se realiteten i øynene: Det er også en dugnad for miljøet.

Alle litteraturinteresserte elsker litteraturfestivaler; her møter man kjente og nye forfattere, man kan høre samtaler og foredrag som åpner sinn og sjel, man kan høre på sine favoritter, oppdage nye. Barn og unge får også møte litteratur på andre arenaer enn skolen, og man kan velge om man vil høre på alvorlige eller morsomme samtaler – eller begge deler. Man kan ikke dra til alle festivaler i vårt langstrakte land. Det er derfor Digital litteraturfestival er så genialt! Du kan delta hver eneste gang, helt gratis, uten å måtte sminke deg eller ta av sweatpantsa. Du kan sitte i din egen stue normalt kledd, naken eller kledd som Kleopatra eller Caligula, du kan sitte sammen med noen, du kan drikke, spise, notere – du er fri til å være tilstede på den måten du liker best. Og hvis du vil, kan du donere penger.

Mange av oss nøler med å være med på digitalt samvær, av mange grunner, også teknologifrykt, eller at man er ukomfortabel med ikke å være i samme rom som dem man kommuniserer med. Men nå blir vi tvunget til det, og vi ser plutselig at det faktisk fungerer, at det er effektivt; hvor mange sitter ikke møter rundt om akkurat nå? (Selv hører jeg mannen ha morgenmøte der oppe på hjemmekontoret sitt as we speak.)

Det er faktisk ikke nødvendig å fly land og strand rundt for å ha møter eller konferanser. Vi trenger det ikke. Og så lenge det ikke finnes elektriske fly, bør vi heller ikke. Vi må fortsette å utvikle teknologien (så bærekraftig som mulig), og benytte oss av mulighetene de digitale flatene tilbyr oss.

Hvis vi klarer å ha et overblikk, hvilket er vanskelig når det dør folk over hele kloden, så ser vi at det er mulig å fly mindre, kjøre mindre, ta hensyn til planeten.

Jeg er helt sikker på at det i dette øyeblikk sitter noen og plotter ut en ny forretningsidé om å hoste møter. (Om det ikke allerede finnes): Noen sitter et sted og arrangerer møter for andre, sender en link, og voilá! møtet er i gang. For noen hundrelapper. Jeg kan selvsagt ikke regnestykket for kapasitet og miljøavtrykk for servere og digitale aktiviteter, men jeg klarer ikke å se for meg at dette ikke er en kjempefordel. All tiden spart på reising er penger på bok bare det, akkurat det trenger man ikke regne på, engang.

Nok om det. Bare et sterkt håp og enda større tro på en grønnere fremtid, om noe som helst godt skal komme ut av denne krisen.

Men, altså. Digital litteraturfestival! Om to dager:

Skjermbilde 2020-03-30 kl. 11.32.32

Gratis arrangement, du Vippser penger om du har lyst, men det ikke noe must. Se listen da! Vet du ikke hvem alle er? Da har du sjansen til å finne nye favoritter. For vi lover: Dette er så bra!

Logg deg på her i morgen kl. 18.59!

Velkommen til litteratur og kjærlighet, ikke desperasjon og mismot.

Unge voksne. Jepp, det er faktisk en greie.

I desember var jeg så heldig å få gjeste podcasten til Arne Svingen, Svingens barnebokverden. (Et helt fantastisk konsept, btw.Arne Svingen, nå aktuell med sin bok nummer … 100 (!), har gjort ekstremt mye for litteratur for barn og unge, og er spesielt opptatt av gutta.)

IMG_6389

Jeg fikk æren av å gjeste podcasten Svingens barnebokverden sammen med Magnhild Bruheim. En fantastisk fin opplevelse. Sjefen selv bakerst, der.

Et av spørsmålene jeg fikk var hva man kunne gjøre for å fremme litteraturen for unge voksne, eller YA-segmentet, som det også kalles. Jeg synes ikke jeg svarte godt nok på det, og nå som det litterære råd i NBU har uttalt at de synes det er for få som skriver for unge voksne, synes jeg det er på sin plass både å poengtere at jeg har fremmet og skrevet for dette segmentet flere år, at dette faktisk er et ”segment” som fortjener dedikerte forfattere og at vi som skriver for unge voksne faktisk finnes. Men er det korrekt at vi er  få?

Jeg skal selvsagt ikke fortelle hvordan andre forfattere definerer sine romaner, jeg kan bare snakke for meg selv. For egen del skriver jeg for de som er i skjæringspunktet mellom ungdom og voksen, uten at det alltid er enkelt å stadfeste eksakt alder fordi det  blant annet handler om modenhet. Modenhet generelt, men også lesemessig. Noen er vant til å lese mye, andre ikke. Man modnes dessuten som person på ulike tidspunkter, alt er like normalt og alt er såre vel. Noen konkret alder på hva unge voksne representerer, er dermed vanskelig å definere. Når det gjelder hva man liker å lese, er det enda vanskeligere å definere en konkret alder, noe jeg ser også forlagene strever med, antagelig av ulike grunner. Selv mener jeg at dette ligger på alt mellom femten og tjue år, alt etter leseerfaring og interesse. Uansett er en viss modenhet en fordel, i alle fall om man skal ha utbytte av mine romaner.

Den siste romanen jeg har utgitt i sjangeren unge voksne, I morgen, er det mange veldig unge som liker å lese, men jeg har registrert at underteksten ofte går tapt dersom leseren er for ung. Det underliggende psykiske spillet mellom de to hovedpersonene, konfliktene, det som gjør den mannlige hovedpersonen (Andreas) til en type man skal være på vakt mot, det forsvinner for ganske mange av dem i den yngste sjiktet. Temaet er komplekst og mangefasettert, og små tegn på at ting er galt ligger i måten den kvinnelige hovedpersonen (Ingrid) reagerer på. At noe av forklaringer ligger i Andreas’ tidligere erfaringer og oppvekst, og at Ingrid lever midt i Metoo-paradigmet, blir heller ikke poengtert av de yngste leserne. Nå er det ikke nødvendig å få med seg disse nyansene for å få en god leseropplevelse, selvfølgelig, og flere av dem som har lest den har sagt at den har arbeidet i dem over lengre tid, og at de er mer obs på ting de for eksempel ser i filmer eller i aviser. På den måten har et slags budskap likevel nådd gjennom, selv for de leserne som kanskje ikke ser de små tingene direkte under lesninger. Men det umiddelbare i underteksten er likevel forbeholdt den litt modnere leseren. Og det er kanskje derfor det er vanskelig å aldersfeste litteratur for unge voksne?

Siden vi altså ikke har en definert tradisjon for YA-litteratur, samtidig som aldersmerkingen kan være slippery slope, er det kanskje ikke merkelig at forlagene nøler med å sette denne merkelappen på litteratur som oppfattes som flytende (dette gjelder selvsagt ikke alle forlag!).

Jeg ønsker med dette å sette fokus på at det faktisk finnes forfattere som skriver i denne ”målgruppen” – hater ordet når det kommer til litteratur, men i mangel av noe bedre – og at det finnes gode bøker med viktige eller mindre viktige emner.

Så hvorfor denne distinksjonen?

Igjen for egen del, er det fordi det er trinn i all lesning. Jo eldre man blir, desto mer erfaring får man, både i livet og i litteraturen. Modningsprosessen foregår gjennom et helt liv, som hvorfor skulle det være noe annerledes for litteraturen? Vi vet jo at statistisk leser menn helst om menn, kvinner om både kvinner om menn. Vi vet også at små barn liker Brillebjørn (Ida Jacksom) fremfor Flytande bjørn (Frode Grytten) av helt åpenbare grunner. Unge voksne befinner seg i en helt egen, liten del av litteraturen, samtidig som de tar inn den definerte ungdomslitteraturen sammen med den definerte voksenlitteraturen. Men de er ikke voksne, og driter antagelig litt i eldre menn som springer til skogs for å finne seg selv, samtidig som de heller ikke er så interessert i generelle fjortisproblemer.

Jeg, og mange andre forfattere, har ved flere anledninger spurt unge voksne hva som er viktig når de leser bøker, utover at de selvsagt må rykkes av det de leser, og svarene er ganske entydige. Som alle andre lesere må også unge voksne på en eller annen måte kunne identifisere seg med hovedpersonen(e) i romanen de leser. Det er egentlig ganske enkelt, noen vil kanskje til og med si helt Captain Obvious. Likevel ser vi sjelden konkret satsing eller profilering. Om en mor, søster, fetter, onkel, bestemor skal kjøpe en bok til en søtten-attenåring, vil vedkommende kanskje treffe blink fordi betjeninger virkelig har kompetanse og skiller automatisk på alder og leserfaring. Men det er mer sannsynlig at man enten gir bort noe som er omtalt, kjent eller noe som virker interessant, uten at mottager nødvendigvis blir begeistret. Av alt vi adapterer fra utlandet, er det over min fatteevne at vi ikke har adaptert konseptet unge voksne som en litterær sjanger.

De færreste forfattere kan leve av bare å skrive bøker, det er ikke noe nytt. Samtidig skjer det enormt mye i bransjen nå, endringer, kanskje til og med paradigmer, endringer i hvordan forlag drives, en økning av selvpubliserte tekster og hva det medfører av konkurranse, men øverst: den enorme konkurransen boken har fra andre medier. For forfattere er det også ”farlig” å låse sitt forfatterskap, blant annet fordi mange forfattere skriver for flere aldersgrupper, det forstår jeg godt. Det er i utgangspunktet et felles ansvar: Forfattere, forlag og de som omtaler litteratur, fra anmeldere til journalister. Jeg holder ikke pusten; hittil er det kanskje én av ti journalister som ikke sier «jeg har ikke lest romanen/om forfatterskapet ditt/om emnet» i intervjusituasjoner, og jeg er ikke en Hanne Ørstavik som bare kan reise seg og si at da kan det være det samme med hele intervjuet, selv om det er fristende. Så at de skal sette seg inn i sjangere og kanskje skrive frem en helt ny tradisjon en er jo egentlig ganske uoppnåelig, særlig siden interessen for og omtalen av litteratur er dalende. Men jeg er forfatter, jeg kjemper for litteraturen, så her er jeg.

Selv har jeg ingen problemer med å si at jeg skriver romaner for unge voksne som en sjanger, og voksne som en annen, fordi jeg er så lat eller fantasiløs at jeg ikke har flere strenger å spille på. Der er forskjell på å skrive for unge voksne og voksne. Jeg har egentlig ikke helt klart for meg hvor dypt det stikker, hvor den ene forlater den andre, for jeg bruker uansett lang tid på å skrive romaner. Den største forskjellen er vel, satt på spissen, at for unge voksne streber jeg etter et voksent språk som er enkelt, mens for voksne forsøker jeg å gjøre det enkle mer intrikat og komplisert både plott- og språkmessig. Men for begge deler gjelder det at jeg alltid forsøker å  løfte arbeidet mitt ved å (tentativt) skrive en bedre bok enn den forrige. Om det i det hele tatt gir noen mening, for det er jo ikke en én til én-greie, heller. Jeg skriver ikke romaner for unge voksne fordi det er enkelt. Jeg får ofte spørsmålet hvorfor jeg skriver for unge voksne, og da svarer jeg at det er fordi jeg har et spesielt hjerte for disse folkene; jeg digger og beundrer unge voksne. De er i ferd med å modnes, de er smarte, de vet ting, de er lynkjappe, utålmodige, samtidig som de ikke har sperrene jeg har, de tenker konsekvens, men lar seg ikke hindre i tenkningen av motsigelser. Unge voksne er generøse, gavmilde, knallharde og kompromissløse. Jeg ønsker at jeg var mer som dem, uansett lar jeg meg begeistre, sjarmere, imponere og inspirere.

Til forlag, til forfattere, til anmeldere, til dere som omtaler og skriver om litteratur (dere blir dessverre færre og færre): Finn forfatterne som skriver for unge voksne. Våg å skille. Skriv om bøkene, om forfatterskapene.

Herved kommer en utfordring til anmeldere og andre som omtaler litteratur:

Plukk gjerne fra hverandre min siste roman for unge voksne, I morgen. Vær så god. Men våg å gjøre det med intensjonen å løfte frem en sjanger: Romaner for unge voksne.

Challenge accepted?