Litteratur som realityshow

Så er vi der igjen. Eller jeg, jeg er der igjen, som så mange ganger før. En roman er blitt anmeldt, anmelder har skrevet noe om utlevering, forfatteren blir forbanna og lei seg fordi hun jo har skrevet fiksjon, jeg blir indignert på litteraturens vegne, tillater meg å være kritisk til anmelder på Twitter, jeg innser at jeg bare ikke behersker Twitter, et medie som er lite egnet for en god samtale om litteratur, kritikk og [ja; sic!] virkelighetsbegrepet i litteraturen.

Det var kortversjonen. Twitter funker ikke for meg, jeg trenger mer enn 150 tegn.

Cesilie Holck har utgitt romanen Til døds.

Skjermbilde 2020-02-24 kl. 10.09.19

 

I intervjuer forteller Holck om hvordan det har vært å miste en far langsomt i en motbydelig sykdom som bare spiser mer og mer av ham, og lar restene ligge igjen og råtne. Og andre, lignende beskrivende metaforer jeg aldri, i motsetning til anmelder, finner anmasende eller påfunnaktige. Jeg kjenner ikke forfatteren, men jeg vet gjennom en kort utveksling på bloggen hennes at hun fortalt i lanseringsintervjuene at farens død har gått inn på henne, at hun har brukt mange år på skrive romanen, at hun har holdt på å gi opp underveis. Hun presiserer også at romanen også inneholder fiksjon. Dette tolker jeg som en metakommentar. Og det ser ut som om jeg er den eneste. I alle fall som sier det høyt.

Jeg kjører på med meta og spoler litt tilbake til 2008, da ga jeg ut romanen Løgnere.

løgnere

 

I flere intervjuer, og også på bokbadet, snakket jeg om mine egne opplevelser med en far som drikker, en far som er uberegnelig, en far som slår. Jeg la heller ikke skjul på at romanen var inspirert av eget liv, som startet ut som et oppgjør, men ble til slutt en hommage, en inspirasjon ingen stilte noe særlig spørsmålstegn ved, det var vedtatt at man som forfatter inspireres av levd liv, også. Som barn er det vanskelig å se foreldre som personer utover begrepet mamma og pappa. Som voksen bearbeider man det på ulike måter, jeg (og mange med meg) gjør det gjennom tekst. Men det betyr ikke at mitt liv har vært akkurat slik. Jeg har aldri slept min fars likiste ut på en hytte, og mistet kroppen ut av kisten så den rullet nedover svabergene. Jeg har heller aldri funnet min far død etter selvmord fordi han hadde et vanskelig forhold til hvilket kjønn han var. Ironisk nok, ser jeg nå, døde han av lungekreft. Jeg har aldri noensinne måtte svare på den type spørsmål. Kanskje fordi romanen ble utgitti 2008, hvor riktignok Robinson hadde gått på skjermene noen år, og kanskje til og med Big Brother, hvor realitykonseptet fortsatt ikke var en del av folks hverdag, men fortsatt noe man så på lineært TV én dag i uken. Det er bare knappe tolv å siden. Selvsagt ble jeg spurt om hvor mye av dette som var selvopplevd, da kunne jeg bare smile lurt eller si at det var bare fiksjon eller noe annet jeg synes passet situasjonen,uten fare for konsekvensene i en anmeldelse. Jeg ble aldri konfrontert med sannhetsgehalten eller virkelighetsaspektet i anmeldelser. Heldigvis.

I motsatt ende: I Dvergene, debutromanen min, ble jeg slaktet over to helsider i Dagbladet, og alt jeg klarte å henge meg opp i var anmelder mente at dykkescenene var lite troverdige. Ironien i det er at akkurat de var ren avskrift av reelle hendelser. Så, i likhet med, men også i motsetning til Holck, var det ikke slakten jeg tok tyngst – selv om det som debutant er ganske kjipt å bli slaktet med helsides bilde i landets største avis – men det at jeg nesten ble beskyldt for å fare med løgn. Haha, blir vi noengang fornøyd?

Enters Karl Ove Knausgård og setter hele det litterære landskapet på hodet. (Jada, jeg vet at det finnes flere av dem, men de har ikke skåret en like stor flenge i nevnte landskap). Det var neppe planlagt, men noe skjedde med landskapet i løpet av de seks bøkene i Min kamp-serien og debattene i kjølvannet. Det skulle vise sin verste side (etter min ydmyke mening) da Vigdis Hjorth utga Arv og miljø. Hjorth insisterte på at romanen var fiksjon, anmeldere og presse (og senere også familiemedlemmer) insisterte på det motsatte. Her er jo konteksten at «alle» vet at Hjorth bruker flittig og tilsynelatende ubekymret fra eget liv, men når en forfatter sier «Hallo, dette er fiksjon», burde anmeldere stole på det, selv om forfatteren heter Vigdis Hjorth.

Tilbake til nåtiden: Jeg har lest Cesilie Holcks roman. Jeg har lest Preben Jordals kritikk av Cecilie Holcks roman. Den er ikke god. Anmeldelsen altså. Anmeldelsen er slem. Jeg synes Cesilie Holcks innlegg forklarer godt hvorfor.

Virkelighetslitteratur. Realityshow.

Begrepet virkelighetslitteratur beskriver en roman som ligger så tett på virkeligheten at det er mulig å lese den som en utlevering av romanens karakterer og romanens forfatter, og dermed som en mulig krenkelse av privatlivets fred. Det skaper naturligvis debatt. Fortsatt. Det som er synd er at dette ikke lenger bare er en beskrivelse av litteraturen som sådan, men er blitt en lesemåte. En lesemåte som gjør at enhver påstand om at man har hentet inspirasjon fra eget liv til skrivingen utløser et behov for verifisering og graving i de påståtte virkelige bitene. Graving i den grad at det ikke lenger dreier seg om å lese en roman, men om å gjengi et slags realityshow hvor deltagerne, romanfigurene – og til syvende og sist også forfatter og alle rundt – må stå til ansvar for påståtte eller antatte modeller fra et liv som ikke er skildret i romanen, men som finnes langt utenfor permene som rommer fiksjonen.

Denne måten å lese en roman på slår beina under romanens kraft som historie, og trekker fokus vekk fra det viktige: Er historien verdt å fortelle? Er den godt fortalt? Beveger den leseren? Her er kritiker i sin fulle rett til å svare nei på alle spørsmål, og dermed slakte den.

Likevel er det nettopp denne lesemåten Jordal bruker når han anmelder Holcks roman. Ja, hun har snakket om hvordan hun pleiet sin døende far. Ja, hun har snakket om at hun naturligvis har hentet inspirasjon fra sitt eget levde liv, sin egne opplevde sorg, sin egen opplevelse av utilstrekkelighet i møte med sykdom og død. Gi meg en forfatter som ikke har blitt inspirert av sine egne erfaringer. Finnes hen?

Historien, og den går langt tilbake, er full av forfattere som skrev og skriver fra eget liv. Som fikk unngjelde for det, eller som fikk være i fred. Poenget (mitt) er at den senere tids diskusjoner om såkalt virkelighetslitteratur har blitt til et trangt rom forfattere blir dyttet inn i enten de vil eller ei. Det eneste som trengs er en kobling mellom romanen og det levde livet til forfatteren. Og er den ikke åpenbar, kan man jo forutsette at den må være der. Ironien er at anmeldere som tillemper denne lesemåten, eller som vektlegger den fordi de har informasjon om forfatterens eget liv (eller henter den fra et lanseringsintervju), undergraver den samme litteraturen de er satt til å anmelde. Der romanenes figurer, historiens dramaturgi, og selve historien før hadde gyldighet som noe allment, noe man kunne la seg inspirere av, holde opp mot sitt eget liv, eller egne erfaringer, er romanen nå altfor ofte redusert til noe privat. Noe som ikke lenger gjelder som diktning, men som snarere er mat for jurister og skandalemakere. Og anmeldere. Litteraturen er med denne lesemåten i ferd med å miste sin kraft. Forfatteren må ikke lenger svare kun for diktverket, men i tillegg for en virkelighet som krever verifisering, godkjenning, og granskning, og som i for stor grad blir del av selve anmeldelsen, en slags metarealitet og – jeg klarer ikke å fri meg fra begrepet – et realityshow hvor den eneste som må ut er forfatteren. Og som i verste fall, eller beste avhengig av hvilken redaksjon man jobber i, ender i retten.

Og selvsagt er de der, eksemplene på at det gikk for langt, at forfatteren burde ha holdt igjen, eller kanskje til og med latt være. Men det er unntakene. Dessverre er unntakene  nå blitt normen for hvordan litteraturen leses, oppfattes av de som ikke leser den, og for hvordan forfattere blir definert. Realityshowet vinner over litteraturen. Virkeligheten ødelegger fiksjonen, og diktverket smuldrer hen i lyset fra en oppmerksomhet som ikke vil verken litteraturen eller dikteren vel.

Preben Jordal skriver helt til slutt i anmeldelsen av Cecilie Holcks roman Til døds : «Den (virkeligeheten som har en tung skyggeside) kommer til syne når noen utleverer seg selv, sine nærmeste og sine mest opprivende opplevelser med dem i en tekst som svikter dem alle.» Men når han i avsnittene før bruker tid på å forklare at han har lest lanseringsintervjuene med henne og han derfor deduserer at dette er virkelighetslitteratur, og at dette også gjør den mislykkede romanen ekstra mislykket fordi den utleverer både den døende og datteren, mister selve anmeldelsen all troverdighet. At Holck i et intervju forteller at hun har opplevd sin fars død som traumatisk, at det har tatt mange år å skrive romanen og at romanen også er fiksjon, endrer ikke Jordals holdning til teksten. Han leser den med sitt eget fiksjonsblikk. Altså som noe den ikke er, eller påstår å være. Slakten av boken fremstår som konstruert rundt graden av innholdt virkelighet, noe som er urettferdig mot både romanen og romankarakteren.

Det er vanskelig å ikke bli personlig – enda et metalag – når man anmelder en roman (Holck) eller imøtegår en anmeldelse (Jordal), fordi både romanen og anmeldelsen har en avsender. Men jeg håper og ønsker at debatten blir løftet bort fra både Holck og Jordal, og blir mer prinsipiell, det fortjener den.

Da jeg gikk på videregående skole – det er noen år siden – og lærte om tolkning av tekster, sa min norsklærer at av alle måter å tolke en tekst på burde vi i så liten grad som mulig, og helst ikke overhodet, bruke den biografiske tolkningen. Det skaper bare problemer for teksten og tar oppmerksomheten vekk fra diktverket. Det var klokt sagt. Men så hadde vi ikke realityshow på den tiden heller. I stedet for å hyle om at forfattere må bli mindre hårsåre (en stygg hersketeknikk, forresten), eller at vi må kunne se ting i kontekst, kan det jo godt hende at man skal legge virkelighetshysteriet litt til side i anmelderiet, og forvente at anmeldere holder romanen høyere enn virkeligheten.

Men, og det er jo noe alle kunstnere vet, virkeligheten overgår fantasien.

 

 

 

 

Romanen som nektet å dø.

Bøker er ferskvare.

Feeeil!

Noen bøker er kanskje ferskvare, men de fleste er det ikke. Jeg sluttet å telle dager er det i alle fall ikke.

Kort fortalt handler Jeg sluttet å telle dager om Berly Marie Olsvik som blir tuppet på hodet ut av hjemmet sitt og inn på St. Jørgen hospital i Bergen når det blir avdekket at hun har lepra. Lepra er bedre kjent som spedalskhet for de aller fleste. Hun blir adskilt fra sine barn, mister hjem og selvstendighet, seg selv. Hun må forlate at hun vet og kjenner til og dra helt alene til et sted hun ikke kjenner noen, uten støtteapparat, uten å vite hva som skal skje. Smak litt på den.

Historien om Berly er ikke unik; på slutten av 1800-tallet måtte man på et dertil egnet sykehus om man fikk lepra, fordi mannen som oppdaget leprabasillen, Gerhard Armauer Hansen, også kunne bevise at det var smittsomt.  (Lepra blir også kalt Hansen’s disease). Dermed fikk han gjennom et mandat om å finne alle leprasyke og internere dem på sykehusene i Bergen for å kunne kontrollere smitten. Av en grunn som så vidt jeg vet ennå ikke er blitt avdekket, var de aller fleste tilfellene av lepra konsentrert rundt Vestlandet, slik radesyken var på Sørlandet.

Å bli separert fra sin familie og stuet inn på et hjem sammen med mange fremmede med denne forjævlige sykdommen som eneste fellesnevner,  var et sjokk for både kropp og sinn. Skammen var så stor for noen at det ble tiet i hjel. Bare spør Jon Almaas, som i programmet ”Hvem tror du at du er” oppdager at tippoldefaren hans ikke planla å stikke av til Amerika, som man antok siden sporene etter ham stoppet der. Han ble innlosjert på hospitalet og døde der. Samme dag som NRK viste akkurat denne episoden, tvitret de også om boken min, Jeg sluttet å telle dager. Og da jeg så programmet, tenkte jeg: Ja. Jeg kunne likegodt ha skrevet den historien som min egen. De fleste historiene om de leprasyke som måtte interneres var tragiske, det handlet om skjebner, liv, identitet som forsvinnet og gradvis byttes ut med en fellesidentitet.

Eneste forskjellen er at jeg har skrevet inn to personer som har levd: Kari Spidsøen og Gerhard Armauer Hansen. Sistnevnte utførte et horribelt eksperiment på førstnevnte (viktig del av handlingen i romanen min), noe som ble rapportert inn. Rettsak ble holdt, og Gerhard Armauer Hansen ble fradømt retten til å behandle pasienter, men fortsatte å være overlege for den spedalske syke til sin død. Jeg har dessuten vært gjennom «hele» lepraarkivet, og har sett at han har undertegnet dokumenter som gjelder pasienter, så helt borte ble han ikke tross dommen.

Alt dette er gammelt nytt, og kanskje nettopp derfor er denne mørke del av vår forhistorie i ferd med å forsvinne fra vår kollektive hukommelse. At resultatet av rettsaken kan sies å være starten for det vi i dag kaller pasientrettigheter, er ikke helt urimelig å dedusere.

Til alle dere som sender mail, meldinger, som ringer meg og kontakter forlaget som ga den ut og som ikke lenger finnes: Det skjer noe. Snart. For denne romanen er ikke ferskvare, den lever og ånder, puster og peser. Senest i dag fikk jeg tilsendt bilde av noen som hadde klart å spore opp et eksemplar, og som var griseglad! Det finnes ikke noe mer givende for meg som forfatter.

fakeomslag

 

Så. Masse skjer i kulissene. Stay tuned, som det heter.

Jeg sluttet å telle dager er ikke død!

Jeg sluttet å telle dager – roman 2014

Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.

Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.

St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen  blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.

Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.

Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.

 

Skjermbilde 2014-06-18 kl. 16.47.32

Kommer i begynnelsen av september!