VOKSENBØKER

Jeg sluttet å telle dager – kommer høsten 2014

Berly Marie oppdager at hun er smittet av lepra – sykdommen som på folkemunne før het spedalskhet, eller den spedalske syke – og blir sendt til Bergen og St. Jørgens hospital. Berly bærer på en stor synd, og fortrenger hva sykdommen faktisk betyr ved å forsøke å overbevise seg selv om at hun blir frisk bare hun gjør bot. På St. Jørgens hospital blir hun kjent med Kari Spidsøen, et vennskap oppstår, noe selv Oline – som egentlig skulle vært på sinnssykeasyl – ikke kan hindre. Da doktor Armauer Hansen utfører et stygt eksperiment på Kari Spidsøen, er det Berly som står henne nær i det store oppgjøret som skal komme.

Jeg sluttet å telle dager er en roman. Men den er forankret i et miljø som har eksistert, med mennesker som har levet livene sine i og rundt St. Jørgens hospital. Alle karakterene er på et eller annet vis hentet fra eller inspirert av pasientarkivene ved Bergen Byarkiv, selv om navn er byttet om på. Detaljer er også forandret, slik at ingenting som skjer i romanen skal kunne spores tilbake til reelle personer. Bortsett fra eksperimentet doktor Armauer Hansen utførte på Karis Spidsøen. Det er skildret dramatisk, men her er det ikke lagt til eller trukket fra. Hendelsen skulle få store konsekvenser både for Armauer Hansen og Kari Spidsøen.

Leprahistorikken, og rollen Bergen spilte i oppdagelsen av at lepra var en smittsom sykdom, er allerede i ferd med å forsvinne fra vår kollektive hukommelse. Det ønsket jeg å gjøre noe med. I tillegg til at jeg har vært fascinert av livet på St. Jørgens siden jeg hadde en skoleoppgave om hospitalet. Det var da jeg gikk i 4. klasse på St. Paul skole i Bergen. Jeg har alltid visst at jeg skulle skrive om St. Jørgen eller om lepra. Fun fact: Jeg var i gang med research flere år før Løgnere utkom i 2008. Så kom Øya. Jeg kastet alt, ikke uten irritasjon og sinne – jeg kunne jo ikke komme her og ri på leprabølgen, liksom. Eller enda verre: Herme! Men for noen år siden var det noen som overbeviste meg om å ta det frem igjen. Det er jeg evig takknemlig for.

Skjermbilde 2014-06-18 kl. 16.47.32

Løgnere utkom i 2008.

Romanen handler om Marita, som en dag finner sin alkoholiserte far død, ikledd dameklær. Marita og broren er oppvokst med alkohol, vold og store løgner, og Marita føler trang til å nøste opp livet, hva det har gjort med dem. Hun bestemmer seg for å ta med seg liket av faren til hytta, legge ham på lit-de-parade, og slik kanskje nøste opp i det som er vanskelig. Det blir ikke enkelt å gjennomføre, særlig ikke siden hun har løyet til begravelsesagenten om hvor langt det egentlig er fra parkeringsplassen og ned til hytta.

Marita får vite mer enn hun setter pris på i løpet av seansen.

Her kan du lese et intervju om boka.

løgnere

 

 

I 2008 reiste til Zululand i Sør-Afrika for å jobbe som frivillig i organisasjonen Zulufadder. Der jobbet jeg med Aids- og HIV-smittede barn, de fleste hadde mistet en eller begge foreldre i Aids. Det var et fantastisk opphold, med ufattelige opplevelser. Det jeg så var at de barna som ble tatt inn under Zulufadder-ordningen fikk mat, skolesaker og klær. Når primærbehov er dekket, begynner andre behov å gjøre seg gjeldende. Som det å lære. Jeg bestemte meg for å gjøre noe mer enn bare å stelle sår, lage mat og reise rundt og finne barna. Da jeg kom tilbake til Norge kontaktet jeg en del forfattere, forlaget Gyldendal, om å delta på en antologi der alle inntekter skulle gå til bygging av bibliotek i Eshowe. Atten av norges fineste forfattere sa ja, uten å nøle, og leverte nye tekster til antologien som jeg var redaktør for. Den dagens lys på verdens bokdag, 23. april 2009. Jeg kommer aldri til å glemme entusiasmen og varmen disse forfatterne utviste gjennom arbeidet med boken. De kommer for all tid til å være mine favorittforfattere.

Antologien fikk tittelen Ord for Ord.

ordforord

 

 

 

Jeg debuterte som skjønnlitterær forfatter med romanen Dvergene i 2002. Den handler om en kvinne som mildest talt ikke er som alle andre. Hun har en forkjærlighet for, og en samling av, tarantellaer. Hun forakter – i ordets dypeste forstand – svakhet, og mennesker som av en eller annen grunn irriterer henne. Alt forandrer seg den dagen hun møter Sigrid.

En anmelder tolket hovedpersonen som lesbisk. Ved å gjøre dette, fremstår hovedpersonen handlinger som tåkete og idiotiske, og ikke så rent lite klisjépregede. Hun er altså ikke homofil, noe som gjør hennes handlinger ift Sigrid enda mer uforståelige. Den samme anmelder syntes også at dykkingen i romanen var «lite troverdig». Man snakker ikke imot anmeldere. Men her kan jeg bare slå fast at alle dykkene er selvopplevd, også det på vraket av krysseren Blücher. Men jeg har riktignok aldri drept noen, verken mennesker eller katter, under dykking. Så er det klargjort.

dvergene

Reklamer

Én tanke på “VOKSENBØKER

  1. Tilbaketråkk: Min spedalske tipptipptippoldemor – bygdebøker og historiens skam | Tarald Stein

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s